I dag, 10. oktober, er det Verdensdagen for psykisk helse. I dag er det mulig å snakke om mange ulike psykiske utfordringer. Det offentlige ordskiftet har fått et språk og en plass for å snakke om det som plager mange og som invalidiserer noen. Mange trenger hjelp i perioder. Hjelpen kan ha ulik form, det kan være en trygg lærer, en helsesykepleier, en mentor en kollega, en venn eller en slektning som rekker ut en hånd i en vanskelig tid.
Det er fint at vi i mye mindre grad enn tidligere mener det er flaut å ha psykiske utfordringer, selv om mange nok stadig prøver å skjule sitt hjelpebehov. I en del tilfeller kvalifiserer de psykiske utfordringene til en diagnose som også gir rett til helsehjelp. Dessverre ser vi at behovet for slik hjelp ikke alltid dekkes innen frister eller med tilstrekkelig behandling
Fastlegene gjør en viktig jobb med å hjelpe sine pasienter til mestring, men det kan også være behov for spesialisthelsetjenesten. For psykiske lidelser vil det da ofte være riktig å henvise til et Distriktspsykiatrisk senter (DPS) til videre utredning og behandling.
Men det å følge opp og nyttiggjøre seg polikliniske behandling er ikke for alle. De med de mest alvorlige psykiske lidelsene klarer ikke å manøvrere i et samfunn som krever ganske mye struktur og autonomi.
Psykosesykdommer er tilstander som kan gjøre den syke helt ute av stand til å ta vare på seg selv. Også andre lidelser som svært alvorlige spiseforstyrrelser, hjerneskader, alvorlige former for autisme, demens eller rusavhengighet forutsetter at den syke blir fulgt tett opp hvis det skal være håp om bedring, eller i det minste å unngå forverring.
Som leder av Nasjonal organisasjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene er det tydelig for meg at oppbyggingen av poliklinisk behandling ofte ikke møter de sykeste pasienters behov. De pasientene som er helt invalidisert av de alvorligste psykiske symptomer trenger heldøgnsomsorg av kvalifisert personale, i hvert fall i en så lang periode at de kan gjenvinne egen mestringsevne. Det er mangelvare i dag.
Heldøgnsplassene ble nedbygget fra cirka 18.000 i 1960 til 7745 i 1990. Det var en planlagt og god nedbygging. Det kom behandlingsformer og velferdstiltak på plass som har muliggjort at mange som før måtte bo på psykiatriske sykehus, fikk en god tilværelse i egne boliger.
I 1990 var det 2,5 senger i psykiatrien per 1000 innbyggere, i 2022 var antallet redusert til 0,75. Dette har ikke vært en god nedbygging, og var nok gjennomført mer for å «spare penger» enn for å utvikle et best mulig helsetilbud.
Halvparten av alle som blir innlagte blir skrevet ut innen seks døgn, de fleste av disse innen to–tre døgn. Da har ikke sykehuset hatt anledning til grundige utredninger og iverksettelse av et klokt sammensatt psykiatrisk behandlingsopplegg. Disse pasientene blir da skrevet ut til et liv de fremdeles ikke mestrer, men kanskje den akutte krisen er noe dempet. Mange pårørende er helt utslitt av å passe på sine voksne barn eller andre svært syke familiemedlemmer.
Dette er en skam. Vår aksjon lurer på om helsebyråkrater og politikere forstår hvor syke og hjelpetrengende disse pasienten er, eller om det er det at vi har et styringssystem for helsetjenester som ikke gir mulighet til tilstrekkelige politiske føringer.
Fra tid til annen kommer det riktignok opp politiske uttalelser om at vi må skjerme samfunnet fra de farlige psykiatriske pasientene. Da må vi låse dem inn! Men det er ikke dette som er problemstillingen. Vi må spørre om hva disse syke medmenneskene med stort lidelsestrykk trenger av behandling og omsorg. Dessverre er det noen som også blir voldelige dersom de ikke får den behandling de er i behov av. Men de fleste bare lider.
De psykiatriske sykehusene, de tidligere fristedene, «asylene», har ofte verdifulle tomter som helseforetakene vil selge for å finansiere nybygg. Nybygg som ikke er tenkt som steder for annet enn kortvarige akuttinnleggelser. Nybyggene planlegges for små. Kommunene og pårørende fortviler.
Disse tomtene kunne ha forblitt i psykiatrien og utbygget til fordel for ulike pasientgrupper som trenger spesialisert helsehjelp med mer enn noen dagers innleggelse. Det var mye som ikke var bra i tidligere tiders psykiatri, men å avvikle døgnomsorgen er ingen løsning.
Vår aksjon har luftet muligheten av en ny organisering av omsorgen for psykiatriske pasienter. Vi har foreslått at man «klipper» psykiatrien og rusbehandlingen ut av helseforetakene og heller lager en sammenhengende linje som dekker både det som i dag er spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester med omsorg for de alvorlig psykisk syke. Da vil man kunne bygge ut gode tilbud med ulike omsorgsnivåer og kompetanse slik at pasienten får et sammenhengende, differensiert behandlingstilbud. Psykiatrien og rusomsorgen behandler ikke ett sykt organ, men et helt mennesker og dets liv. Pasientene trenger hjelp til livsmestring gjennom lang tid og psykiatrien taper i helseforetakenes konkurranse med mer prestisjefylte medisinske disipliner om penger og oppmerksomhet.
Vi kan ikke late som om disse pasientene ikke finnes, eller late som at det for alle er bedre å bo i en liten, nedslitt kommunal bolig med tilsyn og ellers nærmest ingenting, enn å få sammenhengende behandling hvor man jobber med livsmestring, individuell og/eller familieterapi og kvalifisert medikamentell behandling. Dette kan betegnes som kompleks rehabilitering. Disse pasientene trenger mest av alt stabile relasjoner til mennesker som forstår deres lidelser og som kan gi dem den omsorg og den aktivitet de er i behov av gjennom meget lengre tid enn ved en ukes innleggelse. Dette er oppgaver for psykiatrien, ikke for den enkelte kommune. Og dersom man ser samfunnsøkonomisk på dette, ikke bare bedriftsøkonomisk ut fra helseforetakenes side, er det kanskje lønnsomt. Det er i alle fall etisk riktig.