Fattigdom er den beste medisin.
Tanken bak «verdens beste sykelønn» er at det er helsefremmende og humant for syke å kunne fokusere på å bli frisk uten å måtte bekymre seg for økonomisk ruin.
Allerede abonnent? Logg inn
Denne uka kom Pisa-tallene som viser at etter mer enn åtte års skolegang er nær halvparten av 15 år gamle gutter i Norge i praksis analfabeter. De kan lese korte tekster, som gateskilt og titlene på Pornhub-videoer, men må gi tapt i møte med krevende litterære tekster som Ole Brumm-bøker. Statsminister Jonas Gahr Støre er som vanlig våken, på jobb og følger situasjonen nøye. Kanskje setter han ned en tverrpolitisk komité for å utrede utfordringen. Det holder ikke! Reformistisk småpirk fra politikerne som skapte problemet, vil ikke redde barna våre fra å bli umælende, ulesende dyr dopet ned på skjermavhengighet og kunstig intelligens. Lesende i hele landet – foren dere! Lesekrisa krever revolusjonære tiltak. Og i all beskjedenhet er jeg mannen til å lede oss. Her er tiltakene jeg vil sette inn så fort dere, det lesende folket, gir meg diktatorisk makt, som jeg garantert kommer til å gi tilbake når krisa er over (det er jeg som bestemmer når den er over): Digitaliseringsdepartementet legges ned med øyeblikkelig virkning. Digitaliseringsminister Karianne Tung så skrifta på veggen og har allerede rømt.
Jo Røed SkårderudKong Harald er død, og det betyr begravelse. Selvsagt innebærer det sorg og alvor, men også ville spekulasjoner og enda villere muligheter. Vi står nemlig overfor tidenes gjesteliste. Og i en tid – forresten, les gjerne dette avsnittet i en kong Harald-parodi – i en tid hvor ingenting er vanlig lenger, hvor framtidsdystopien egentlig kan erklæres som inntruffet, farer også et nervepirrende, skjelvende gys over ryktene om hvem som kanskje kommer til Oslo Domkirke 9. september. Marius kommer med fotlenka si. Sånn er det bare. Så har vi kongelige og diplomater.
Stine Gudmundsen BergoJeg hadde tenkt til å si noe grovt om oljelobbyen denne uka, men så døde kong Harald. Jeg var 18 år da min kjæreste gamle tante fikk beskjed om at kreften hun hadde kjempet mot i nesten to år, var uhelbredelig. Det var ikke overraskende, men likevel føltes det som et sjokk. Siden moren min døde, hadde grandtante tatt meg under vingen. Hun hadde bedt meg om å ta på meg skjerf når det var kaldt, hun hadde gitt meg en nøkkel når jeg trengte et sted å bo, hun hadde sagt at «middag får du lage deg med det du finner i kjøleskapet», for hun var ikke noen huskone. Hun var også en som lyttet når jeg hadde gjort feil og ba meg løfte haka og gå videre. Vi satt ved kjøkkenbordet da hun fortalte meg at hun kom til å dø. Hun var så skjør, med hud som hvitt silkepapir over de knoklete håndleddene. Jeg husker rillene i furubordet, den indigoblå kjøkkenstolen, og den ene veggen var slått ut og erstattet med et tynt, sort slør. Vi ble sittende i stillhet, og uansett hvor mye jeg prøvde å presse verden vekk, trengte den seg på, helt inn under huden, trengte blytungt inn i muskelfibrene, fulgte videre inn i blodstrømmen, før den kveilet seg hardt rundt hjertet og magen. «Jeg er ikke klar», sa jeg.
Aurora Sæverud