Den islandske litteraturen er ikke ukjent med drap og hevn, men krimmen er en ung sjanger.

En tragisk tråd

REYKJAVÍK NOIR: Den fredfylte hovedstaden har hatt et troverdighetsproblem i krimlitteraturen. Her fra innsjøen Tjörnin i sentrum i 1962. FOTO: TOPFOTO/NTB

Det fins en liten perle i moderne islandsk litteratur, en kort roman fra 1955, som på usedvanlig knapt og klart vis speiler de store endringene som vårt samfunn gjennomgikk i årene etter krigen. Boka er dessverre aldri blitt oversatt til andre nordiske språk, men syv år etter utgivelsen ble den filmatisert i Erik Ballings regi. På norsk kunne den hett «Søttini fra drosjesentralen», og romanen folder ut en liten kjærlighetshistorie mellom en taxisjåfør og en velstående kvinne i Reykjavík – kvinnen er både gift og har en amerikansk elsker på basen i Keflavik. På samme tid handler den om hvor vanskelig det kan være for folk med røtter i det gamle islandske bondesamfunnet å finne fotfeste i et moderne bysamfunn. Boka er skrevet i en utrolig fin, tørr, melankolsk tone som kan minne om Hemingway.

Bokmagasinet