Den som leste Naja Marie Aidts forrige bok, kan ha spurt seg: Hva kommer etter dette? Kan det komme noe etter dette?
Naja Marie Aidt mistet tilliten til språket og diktningen etter sønnens død. Nå har hun vendt tilbake.
Den islandske litteraturen er ikke ukjent med drap og hevn, men krimmen er en ung sjanger.
Det fins en liten perle i moderne islandsk litteratur, en kort roman fra 1955, som på usedvanlig knapt og klart vis speiler de store endringene som vårt samfunn gjennomgikk i årene etter krigen. Boka er dessverre aldri blitt oversatt til andre nordiske språk, men syv år etter utgivelsen ble den filmatisert i Erik Ballings regi. På norsk kunne den hett «Søttini fra drosjesentralen», og romanen folder ut en liten kjærlighetshistorie mellom en taxisjåfør og en velstående kvinne i Reykjavík – kvinnen er både gift og har en amerikansk elsker på basen i Keflavik. På samme tid handler den om hvor vanskelig det kan være for folk med røtter i det gamle islandske bondesamfunnet å finne fotfeste i et moderne bysamfunn. Boka er skrevet i en utrolig fin, tørr, melankolsk tone som kan minne om Hemingway.