Anmeldelse

Øm om hjertet, ør i hodet

Caribou klubber det opp.

Mannen med maskene: Dan Snaith har mange artistnavn, men mest kjent er han som Caribou. Foto: Richard KentworthyMannen med maskene: Dan Snaith har mange artistnavn, men mest kjent er han som Caribou. Foto: Richard Kentworthy

Caribou

Honey

Album

Merge/City Slang/Playground

Fin-techno kan man kanskje kalle det Caribou og lignende initiativer har bidratt med, som har vridd på det elektroniske klubbmusikkformatet og gjort det mer lett-lyttelig. Det betyr at strenge taktrepetisjoner har blitt brutt opp kanskje rett før de blir for masete, at melodisk dybde har vært vektlagt til fordel for monoton tregreps-punk. Kanskje har låtene hatt vers/refreng-struktur à la pop, og kanskje har man kunnet høre forseggjorte vokaler over arrangementet – vokaler som forteller noe.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.