Anmeldelse

Øm om hjertet, ør i hodet

Caribou klubber det opp.

Ida Messel
Mannen med maskene: Dan Snaith har mange artistnavn, men mest kjent er han som Caribou. Foto: Richard KentworthyMannen med maskene: Dan Snaith har mange artistnavn, men mest kjent er han som Caribou. Foto: Richard Kentworthy

Caribou

Honey

Album

Merge/City Slang/Playground

Fin-techno kan man kanskje kalle det Caribou og lignende initiativer har bidratt med, som har vridd på det elektroniske klubbmusikkformatet og gjort det mer lett-lyttelig. Det betyr at strenge taktrepetisjoner har blitt brutt opp kanskje rett før de blir for masete, at melodisk dybde har vært vektlagt til fordel for monoton tregreps-punk. Kanskje har låtene hatt vers/refreng-struktur à la pop, og kanskje har man kunnet høre forseggjorte vokaler over arrangementet – vokaler som forteller noe.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.