Jeg har ingen dårlige barndomsminner, jeg, sier Kari Svendsen og tar seg ei drue.
– Det er jo litt sånn at det aldri er for seint å få seg en dårlig barndom. Men med meg, så … Jeg husker bare morsomme ting.
Hun slår det fast med én gang, som for å komme alle klisjeer i forkjøpet. Ikke noe å grave i her, bare så det er sagt.
Kari Svendsen er dreven. Hun har gjort dette noen ganger nå, som hun sier, og legger ikke skjul på at hun aller helst vil prate om den nye plata.
Men Svendsen veit å gi folk det de vil ha. 60 år på scenen har lært henne et og annet.
Denne formiddagen har hun akkurat levert bilen på verkstedet, etter å ha «snubla borti ei stolpe i garasjen». Men heldigvis er det her i Oslo alt skjer denne helga. To stappfulle konserter på Riksscenen markerer første plateslipp på 33 år.
Neste uke blir det verre, med spillejobber på Rjukan og i Hof. Da må hun ha bilen for å kunne komme seg hjem igjen så fort som bare rakker’n.
– Det fineste jeg veit, er å sette meg i bilen etterpå og kjøre rolig hjemover. Da er jeg mest lykkelig. Jeg veit at jeg har gjort en bra jobb, jeg har sett at folk har kosa seg, jeg har tjent litt penger! Og jeg skal hjem, sier hun, som om det snart var jul.
– Og når jeg kommer hjem, er det ingen som spør åssen det gikk eller vil ha meg med ut på et glass. Nei, det er stille! Jeg kan gå og legga meg, om jeg vil! Det er deilig å være fri og frank.
Takk, bare glad
Det er ikke tilgjort. Vi har rett og slett å gjøre med en fornøyd person. I avisene på 1980-tallet blei hun til og med omdøpt til «Glad-Kari» etter et nummer med «full pupp og hopping og spretting» i revyen som het «Takk, bare glad».
– Det var grusomt. Jeg er egentlig ikke så veldig blid, og hvis folk tror jeg er jævlig blid, så blir dem skuffa. Glad-Kari, man blir jo sinna av å bli kalt det.
Nei, å være godt fornøyd er ikke det samme som å gå rundt og være glad hele tida.
– Man kan snakke med hvem som helst som har sånne humorstempler på seg, og de vil fortelle at ofte er det klovnen som er tristest, sier hun og ler.
– Men det æ’kke meg, altså. Jeg har det ganske fint, jeg.
Svendsen bor aleine, har ingen barn «eller noe sånt å drasse på», men en haug av gode venner.
– Mange fra det gamle miljøet. De som lever, for det har jo detti av noen underveis. Jeg har også andre venner som jeg har grini meg til seinere.
Hører du med folk på gata om de veit hvem Banjo-Kari er, har du størst sjanse for å få napp blant den eldre garde. Men spør du om de husker vaktmesteren på Borgen skole, rister de grå på huet, mens 40-åringene blir svære i øya.
Det finnes flere Kari-er, sjøl om gladversjonen må modereres litt. Å bli kalt Banjo-Kari lever hun derimot godt med. Det er jo det hun gjør, spiller banjo. Og hun spiller ikke bare gladlåter – men radikale arbeiderviser med et budskap om kamp, solidaritet og samhold.
Byen min
– Oooh, what a beautiful city.
Stemmen og banjoklimpringen smyger seg ut fra ei åpen balkongdør og overdøver tutingen fra Stensberggata, som er blitt midlertidig enveiskjørt.
Svendsens barndomshjem ligger nærme nok til at privatkonserten kunne nådd helt bort hvis bilene bare hadde sluttet å tute.
– Plata heter «Kari Svendsen spesial!» Hva er spesialen her?
– Det er pappa. Brandy spesial, det var yndlingsdrammen hans. Han tok den til og med med seg til Spania, for han syntes det var så dårlig konjakk der. Skjønner du?
Det er mye fra faren i det Svendsen gjør, og nå er det tolv år siden han gikk bort. Men dette handler også om henne sjøl.
– De nummera her, de er det bare jeg som gjør. Jeg har brukt et helt liv på å tilegne meg materiale som betyr noe for meg, og som jeg kan gjøre noe fornuftig ut av.
Egentlig hater hun å gå i studio. Hun vil stå foran folk, ikke en plastvegg.
– Men hvis ikke det blir spilt inn, så …
– Da blir det borte! Det er ikke lett å snoke opp detta da.
Hun blir nostalgisk på visesangens vegne.
– Altså, den gangen skreiv folk fortellinger. Ikke bare om sitt egen kjønnsliv, det er jo dritkjedelig. Jeg æ’kke inntressert i det, jeg.
Hun vokste opp som eneste unge i et hjem med både sang og litteratur bygd inn i grunnmuren. I tekstuniverset der var det to ting som gikk igjen: arbeid og Oslo.
– Det var ikke helt «Fram kamerater», men det var arbeiderlitteratur og låter. Det var jo politisk retta viser da jeg var ung. Vi var god venn med Fred Åkerström (svensk visesanger, red.anm.), blant annet. Han var hjemme hos oss og sang.
Svendsen snakker som et ekte enebarn – hun var en av de voksne.
– Da vi hadde fester, prøvde vi å ta opp at pappa sang på bånd. Men da stoppa han. Fikk aldri tatt ham opp. Men kjærligheten for gamle viser kommer nok fra ham.
Kari Svendsen «har ikke skrivi en dritt sjøl», men med banjoen over skulderen fyller hun den samme rolla som skillingsvisene gjorde. Hun gjenforteller historier, og hvis hun ikke gjør det, blir historiene borte. Hvem skal fortelle om Køla-Pålsen og Gipsgutten og holde visetradisjonen i hevd når Banjo-Kari «går i pennalet», som hun sier?
– Si det. Men det kommer folk etter oss, det har det alltid gjort. Du har Tuva og Frida og Tønes, det er folk over hele landet. Og alle de unge som skriver på engelsk og driver med hippe ting nå – når de blir eldre, så kommer dem til oss!
Hun har trua på at artister som Tuva Syvertsen og Frida Ånnevik tar over når visa om Banjo-Kari slutter. Svendsen opererer generelt ikke med etternavn når hun snakker om hele Norges musikkliv. Om det er Øystein, Finn, Gerd eller Lillebjørn, så det gjelder å følge med.
Henter fram entusiasmen
I nesten ti år jobbet hun på kontor, med trykk på første stavelse. Men historien om Banjo-Kari er ikke historien om kontordama som plutselig blei artist. Den første betalte jobben hun hadde, var på en scene.
17 år gammel hadde hun med seg banjoen på klubben som lå i samme hus som Josefine vertshus ligger nå. Ikke visste da hun skulle bruke halve livet på rydde i det lokalet et par timer hver eneste onsdag, som en del av dugnadsgjengen som holder Josefine visescene i live.
– Hvordan startet du å spille?
– Vi var en gjeng på Ila skole … Skal vi se, jeg må bare finne fram litt entusiasme her nå, jeg har fortalt det så mange ganger, sier Svendsen og ler, tar et vant innpust og gjør en omstart.
– Vi var en gjeng på Ila skole som begynte å spelle gittar og ditt og datt.
Alle som vil ha en slurk av Kari Svendsen spesial, vil bli tatt med tilbake til da det bare var én kanal og én musikklubb: NRK og Dolphins. Gitarkameratene fra Ila skolekrets satt stadig og hørte på «Lørdagskabaret» med Rosa Seierstad, «et jævlig bra radioprogram».
– Jeg møtte henne aldri, men hun var et unikum. Hun introduserte oss for Woody Guthrie, Pete Seeger, Ewan McColl – disse amerikanske arbeidervisene. Det var radikalt, altså!
Svendsen slår armene ut.
– This land is your land, this land is my land. Også den derre little boxes on the hillside, little boxes made of ticky tacky …
Da gjengen fikk nyss om viseklubben Dolphins i Arbeidergata, flyttet de nesten inn der. De så andre spille, eller de spilte sjøl. Det var der Svendsen kom på fornavn med hele Musikk-Norge, og det gikk fort. På NRKs veldig hippe program i svart-hvitt og med krapp kameraføring, «Pop-korn», sto unge Christiania Fusel & Blaagress på scenen i 1968 sammen med ingen ringere enn Fleetwood Mac – og noen litt uortodokse konferansierer.
– Det var Frøken Norge-kandidatene som skulle presentere hver sin låt, og det går sånn heeelt uten mimikk. Det er altså så komisk. Men alle så det, vet du. Da var vi kjent. Vi kunne bare reise ut. Det var jævlig lett å komme i gang.
Fra jobb til barrikadene
Det blei spillejobber hver helg, festivaler på sommeren og plateinnspillinger innimellom der. Etter hvert dukket Club 7 opp, et legendarisk arnested for både musikk og hardt natteliv.
– Fra å begynne på viseklubb i en avholdsrestaurant med gulrotsaft til å ende på Club 7 – det var kontraster.
Men Svendsen hoppet ikke av ni til fire-jobben med det første. Banjokassa blei dratt inn og ut av kontoret til både Badische Anilin- und Sodafabrik, Association of Norwegian Students Abroad – og Bryn Aarflot patentfabrikk, der hun jobbet under EF-avstemmingen i 1972.
– Jeg hadde med meg banjoen på kontoret og dro rett ned på stand på Karl Johan etterpå og sang «Ola Tveiten». Dagen etter kom jeg på jobb, og alle hadde på seg svart sørgebånd. Jeg var den eneste som jubla.
Men hvorfor tviholdt en allerede landskjent artist på en kontorjobb?
– Jeg bodde sammen med Lillebjørn da. Han var ikke interessert i en musiker til i familien. Han var kjip på det altså. Det har jeg sagt til’n, og han har unnskyldt seg etterpå og sagt «faen Kari, du er så jævlig god».
Kari får sitte i fred
I 13 år var hun sammen med ungdomskjæresten Lillebjørn Nilsen, og de var nære venner helt til han døde i januar. På den nye plata ligger en versjon av «God natt Oslo» med både Svendsen og Nilsen, spilt inn bare noen dager før han gikk bort.
– Jeg hadde jo aldri danka ham ut uansett. Men han var jo så sjenert. Han takla ikke å bli så kjent. Det var en periode vi gikk tur på natta for ikke å møte folk.
– Skremte det deg fra å prøve sjøl?
– Nei, jeg har aldri vært redd for folk. Jeg er for aggressiv til det. Jeg tar igjen jeg, hvis folk kommer for nære.
Det var ikke bare bare å møte Glad-Kari på byen, for eksempel.
– Venna mine som er sjenerte kunstnere – det er mange av dem, skjønner du – dem synes det er så fint å gå på restaurant med Kari, for da får dem sitte i fred. Jeg bare sender folk unna. Hade, sees i mårra.
Men det er ikke alltid bare ork. På en konsert i fjor i forbindelse med 50 år siden kuppet i Chile og «chilenera kom til Norge», kom det en jevnaldrende mann bort til henne.
– Da sa han: «Tusen takk for alt det dere gjorde for oss da vi kom». Og jeg blei helt sånn «hæ, har jeg gjort noe?» «Ja, dere stilte opp», sa han. Da blei jeg virkelig rørt og satt ut, gitt.
Rumpa bar i Libanon
Kari Svendsen har gitt opp å skrive visa om seg sjøl, men den kunne blitt interessant. På vei til verkstedet i morges holdt hun på å kjøre av veien av nyhetene på radioen.
– Det var et intervju med ei ung norsk jente som var født i Libanon, og hun var fra Shebaa. Der har jeg spelt!
Da norske soldater blei sendt med FN til Libanon på 1980-tallet, blei det i datidas fredsskapende ånd sendt både visesangere og jazzfolk for å gi håp og motivasjon.
– Shebaa, en bitte liten landsby høyt oppi fjellene i Bekaadalen. Vi spelte på et lite tak. Det var fire–fem soldater der, og resten var lokale som flokka seg rundt oss. Gamle damer og unger og alt som var. Det var sterkt.
Etter bilturen spilte de igjen på et sted som het Rumpa bar mens de så at det smalt på andre sida av dalen.
– Det var mye rare folk i Libanon. Jævlig mye trøndere. Veit du hvem som passa på oss da vi var der? Per Sandberg! En spjæling på et par og tjue år.
Lett å holde rein
At det ene fører til andre, er Kari Svendsens vis. Etter at hun gikk ut av kontordøra, blei det ti år med revy og et par sesonger som frekkas-vaktmester i «Borgen skole» – som selvfølgelig blei spilt inn på Ila skole – før hun fant ordentlig tilbake til visene igjen. Det var på høy tid, ifølge henne sjøl.
– Jeg får en jobb av å ha en jobb. Står jeg på scenen i Sarpsborg, så kommer det alltid noen bort og spør om jeg kan komme til dem også.
Hun har en teori om hvorfor folk vil ha henne.
– Jeg møter til tida og er lett å holde rein. Det er bare meg og banjoen, og det er underholdende i seg sjøl.
– Hvor lenge har du tenkt å holde på?
– Jeg skal holde på til venna mine sier at nå må du slutte.
– Når sier dem det?
– Hvis jeg begynner å surre og glemme for mye. Tekst er jo kjempeviktig for meg. Eller hvis jeg synger surt og slutter å høre.
– Du gleder deg ikke til å være pensjonist?
– Jeg trodde jeg skulle gjøre det. Men nei. Jeg kan si det rett ut: Jeg har mye mer glede av å stå på scenen nå enn jeg hadde for 20 år sida. Men når de begynner å rote i veskene sine i salen, da slutter jeg.