Anmeldelse

Viva gode låter

Madrid-bandet Hinds blir bare bedre som duo.

Hinds

Viva Hinds

Album

Lucky Number

Helt fra Madrid-­bandet Hinds debuterte på Bylarm i 2015, har de utviklet seg i sitt eget, lille hjørne av undergrunnsrocken: med slentrende, sjarmerende og skarpe sanger sunget på engelsk – og spansk. Denne gang har det gått fire år siden deres tredje album, og de er redusert fra kvartett til duo – fortsatt ledet av Ana Perrote og Carlotta Cosials, kjernen i gruppa i utgangspunktet. Med seg har de gode hjelpere, der særlig Sean Silverman utmerker seg som medlåtskriver og The Vaccines-trommis Pete Robertson utmerker seg som produsent. Og der albumet som sådan utmerker seg som deres beste til nå.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.