Essay

Det er ok å grine

Nattehimmel-bakgrunnen på omslaget til det posthume «Sophie»-albumet forteller om pop-produsentens tragi-poetiske død.

SOPHIE XEON: Live og i live på Coachella 2019. Foto: Frazer Harrison/Getty ImagesSOPHIE XEON: Live og i live på Coachella 2019. Foto: Frazer Harrison/Getty Images

Heltens undergang er motivet som siden tidenes morgen har gjort tragedien til en så engasjerende litterær sjanger, og i januar 2021 døde en produsent som hadde en spesiell plass i manges hjerter. Sophie Xeon falt fra et hustak hun angivelig hadde klatret opp på for å kikke på månen mens hun var på ferie i Athen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.