Dagboka

Russerne

Bjørn S. Kristiansen

En fredag i august 2010 sto jeg på torvet i Kirkenes. Jeg hadde vært innom Sør-Varanger avis, der jeg skulle begynne å jobbe påfølgende mandag, og nå ville jeg gjøre meg kjent i byen. Jeg gikk forbi Samfundshuset, forbi kirka og rådhuset, forbi Sjømannsklubben der russiske sjøfolk med landlov holdt til, og forbi Havna Pub (der jeg skulle komme til å bestille mang en iskald en – en halvliter servert fra frosne krus hentet opp fra en fryser). På rundturen la jeg merke til at gatene var skiltet både på norsk og russisk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Brasil

I startellevaren i kampen mot Brasil hadde to av elleve spelarar nynorsk som hovudmål (eller tre, dersom Fredrik Aursnes starta). I 1998 var talet fire, og den gongen var begge målscorarane nynorskfolk. Dagens landslag syner fram sigeren til region­sentera i det norske samfunnet. Spelarane i 1998 kom frå små grender som Flo, Grodås og Rekdal. No er det ingen spelarar som er oppvaksen på gard. Derimot kjem dei frå stader som Hammerfest, Volda, Lyngdal, Bodø, Bryne og Langhus. Erling Braut Haaland har uttrykt eit ønske om å bu på ein gard på Jæren når han er ferdig som fotballspelar.

Aleksander Åsnes

Ro, ro, ro

Norge har gått av hengslene før søndagens VM-kamp mot Brasil. Selv uinteresserte er interessert og kjenner det rykke i romusklene. Never mind at vikingene seilte når de skulle langt av gårde, og at de sannsynligvis ikke trommet takta urytmisk. Gode roere kunne instinktivt kjenne takta i skipet. Men vi kjenner draget fra tidsånden, og den er ikledd rød og blå fotballtrøye, og en vikinghjelm hist og her. Fotballen har allerede fått varige konsekvenser. På forsida av VG lå i går et bilde av to babyer, i flaggsokker, omkranset av rødt, hvitt og blått.

Frida Holsten Gullestad

Prissjokk

Hva er vitsen med strømsalgselskapene? Spørsmålet trenger seg på etter et vedtak fra Forbrukertilsynet denne uka. De konkluderer med at flere av landets største strømsalgselskaper har ranet kundene sine på kynisk vis. Inntil for få år sidenble kundene tilbudt såkalte «variable strømavtaler» hvor prisen skulle justeres månedlig basert på prisene i kraftmarkedet. Avtalene var litt dyrere enn spotprisavtaler, men ga mer forutsigbarhet og mindre av de ville svingningene som følger å være del av et dysfunksjonelt europeisk kraftmarked. De siste årene har selskapene i stor grad sluttet å tilby avtalene, fordi store prissvingninger betyr risiko for selskapene. Ved avvikling av avtalene har flere selskap valgt å la avtalene fortsette for eksisterende kunder, men låst prisen langt over markedspris. Kunder har måttet betale opptil 2 kroner kilowattimen. Omtrent 60.000 kunder som har trodd at de var skjermet fra strømmarkedets herjinger, har isteden fått fast, vanvittig høy pris.

Jo Røed Skårderud