Dagboka

Russerne

Bjørn S. Kristiansen

En fredag i august 2010 sto jeg på torvet i Kirkenes. Jeg hadde vært innom Sør-Varanger avis, der jeg skulle begynne å jobbe påfølgende mandag, og nå ville jeg gjøre meg kjent i byen. Jeg gikk forbi Samfundshuset, forbi kirka og rådhuset, forbi Sjømannsklubben der russiske sjøfolk med landlov holdt til, og forbi Havna Pub (der jeg skulle komme til å bestille mang en iskald en – en halvliter servert fra frosne krus hentet opp fra en fryser). På rundturen la jeg merke til at gatene var skiltet både på norsk og russisk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Vakre

Arkitekturhistorikar Mari Hvattum seier i Klassekampen i går at «en av ­grunnene til at vi tror vi står i en særstilling ­historisk, er at det aller dårligste gjerne forsvinner». Kanskje er eldre arkitektur eigentleg ikkje vakrare enn det Obos byggjer i dag? Er det berre at alle dei stygge bygga frå 1800-talet er rivne? Dette er eit velkjent argument, og eg tykkjer det er dårleg. I essayet «Against the survival of the prettiest» argumenterer filosofen Samuel Hughes for at selektiv riving ikkje kan vere forklaringa på at eldre arkitektur verkar vakrare. Me har teke vare på heile gateløp med vanlege leigegardar, ikkje berre kyrkjer og palass. Og på gamle fotografi kan me sjå husa som no er rivne. Kor er alle dei stygge bygga? Christiania i 1890 var ein langt verre stad å bu enn Oslo er i dag. Folk levde trongt, og mange hus var i dårleg stand.

Aleksander Åsnes

Pekefinger

I dag leste jeg to viktige nyhetssaker. Den første var et intervju med uføre Malin Øvreland i Nettavisen. Hun er 34 og ble ufør i samråd med lege og Nav i midten av 20-åra som følge av sykdom som ga henne så store smerter at hun flere ganger besvimte på jobb. Malin forteller en historie mange uføre vil kjenne seg igjen i. Om skam over å stå utenfor arbeidslivet. Mistenkeliggjøring og stigma i sosiale sammenhenger når man forteller at man er ufør.

Jo Røed Skårderud

Medlem?

Avisa VG ruller opp urettmessigheter i medlemslistene til Det Islamske Forbundet og Marokkansk trossamfunn. Trossamfunn i Norge får støtte for hvert medlem. VG forteller om flere som har oppdaget at de er medlem i trossamfunn de aldri har meldt seg inn i. Nå har det seg sånn at jeg har litt kjennskap til den forrige avsløringen av trossamfunn som hevet statsstøtte på bakgrunn av uvitende medlemmer. Sammen med min gode venn og den gang kollega i Dagbladet, Kjetil Sørenes, kom vi på sporet av Den katolske kirkes virke. Oslo katolske bispedømme (OKB) tok i årene 2010–2014 i bruk det som internt ble kalt «telefonkatalogmetoden». Personer med «katolsk­klingende navn» ble søkt opp i offentlige registre og meldt uvitende inn for å utløse statsstøtte.

Bjørn S. Kristiansen