Jeg er født inn i en norsk jødisk familie med bakgrunn fra Litauen. Helt siden jeg var liten har anekdotene om familiens overhode, Mirjam, versert ved storfamiliens høytidsmiddager. Mirjam flyktet fra pogromene i Litauen til Trondheim der hun sammen med sin Salomon fikk elleve barn.
Da russerne angrep Finland, ble Mirjam redd de også skulle angripe Norge. Hun begynte å planlegge flukten for seg og sin familie. Mirjams frykt og snarrådighet gjorde at alle hennes barn overlevde andre verdenskrig. Det interessante er likevel at det altså ikke var tyskerne Mirjam i utgangspunktet var redd for, men frykten for ytterligere forfølgelse av russerne.
Da Mirjam og familien kom tilbake til Trondheim etter 2. verdenskrig, var det ingen norske sympatisører som stod på grensa og tok imot dem. Mirjam, som altså først hadde flyktet fra pogromer i Litauen og bygget opp et solid forretningsimperium én gang, måtte nok en gang brette opp ermene og bygge opp virksomheten etter at alt gikk tapt under nazitiden.
Historien har preget meg hele min oppvekst. Jeg er sterkt bevisst min jødiske identitet og bakgrunn. Slik jeg ser det, er jeg både norsk og jødisk, med røtter fra Litauen, Trondheim og Oslo. For meg er min jødedom knyttet til kultur og i liten grad til staten Israel. Derfor har det alltid vært vanskelig for meg å ta stilling til det som foregår i Midtøsten. Ikke fordi jeg synes det er vanskelig å skille mellom det jeg mener er rett og galt, men fordi jeg kjenner ekstra mye på min identitet i disse sammenhengene. Jeg opplever (og dette kan være en selvoppfyllende profeti) at det ligger en forventning til meg som jøde i Norge om at jeg må uttale meg om Israels krigføring, valg av strategier, om hva jeg, i kraft av å være jøde, måtte mene om for eksempel palestinernes lidelser i det grusomme som skjer. For hvem er vel jeg og alle andre norske jøder til å uttale seg om en politikk som en regjering i et annet land er ansvarlig for?
Samtidig føler jeg et ansvar. Jeg mener det er viktig at jeg som jøde protesterer når det hevdes at konstruktiv kritikk av staten Israels handlinger er antisemittisk, eller når min religion og bakgrunn brukes som et argument for å okkupere palestinsk jord. Men med min bakgrunn skal det ikke mye til før jeg blir tatt til inntekt for meninger jeg ikke står inne for.
Derfor var det en lettelse for meg å se i mediene at flere jøder som helt eller delvis hadde mistet fotfestet etter angrepene 7. oktober, forsøkte å finne en form for mening i det meningsløse som skjer i Midtøsten. Diskusjonene mellom oss ledet oss etter hvert fram til gruppen «Jødiske stemmer – for rettferdig fred». Vi diskuterer sionisme, antisionisme, Israels voldsomme krigføring på Gaza, Hamas’ rolle, jødedom og hvordan finne mening i alt som skjer. Dette er et forum jeg har savnet. Å diskutere med likesinnede, som kan ha rom og forståelse for at en setning ikke ble så nyansert som den burde, er befriende. Og selv om uenighetene er mange, har vi klart å samle oss rundt fem hovedpunkter:
1) Et fritt Palestina – vi krever umiddelbar og permanent våpenhvile samt at det må bli slutt på den Israelske okkupasjonen av palestinsk jord.
«Det må være rom for å kunne kritisere staten Israels politikk»
2) Ingen norske våpen til Israel.
3) Norge må trekke seg ut av investeringer i Israel.
4) Ytringsfrihet: konstruktiv kritikk mot staten Israel er ikke antisemittisme.
5) En rettferdig fremtid for alle som bor i regionen.
Det må være rom for å kunne kritisere staten Israels politikk og sionisme som krever retten til palestinsk jord på bekostning av palestinernes liv, verdighet og ikke minst rettigheter.
Samtidig er israelernes lidelser etter 7. oktober noe jeg har med meg. Ingen motstandskamp, ei heller Hamas’, kan legitimere drap og vold mot sivile. Å ha to tanker i hodet samtidig er vanskelig, men det må være rom for å ytre slike meninger uten å bli hugget ned før argumentasjonsrekka er ferdig.
Den eneste løsningen for fred er å støtte opp under de få fredelige kreftene som befinner seg i Israel, Palestina og i Midtøsten-regionen. Undertrykkelsen av palestinerne er israelernes, ja, faktisk hele Midtøstens forbannelse. Den eneste løsningen er et politisk skifte med like rettigheter for israelere og palestinere i området.
Derfor vil ikke jeg være en del av historiefortellingen om jødedom og Israels rett til palestinsk jord, på bekostningen av palestinsk liv. Ikke etter det min oldemor Mirjam opplevde. Hverken i hennes eller i mitt navn.
Les også Klassekampens intervju med Mirjam Berg Abrahamsen.
