I Kyiv virker krigen både langt borte og nær på samme tid. Tiden som har gått siden Russland angrep har satt dype spor. Det er fysiske spor i bygninger og infrastruktur, men det er nok de mentale rissene som mest preger de som bor her. Å leve med krig i flere år preger folk. Det synes imidlertid ikke så godt i Kyiv, hvor jeg var på feltarbeid forrige uke. Dagliglivet går sin gang. Det er folk i gatene, i parkene, på bystranden langs Dnipro-elven, og på kafeer, restauranter og barer. Alarmene, som innbyggerne har som apper på mobiltelefonene, gir beskjed om angrep med jevne mellomrom, men folk fremstår nesten blaserte. Dette er noe de er vant til, og etter hvert som tiden har gått og krigen varer ved, trekker mange etter hvert bare på skuldrene og fortsetter med hva de nå enn holdt på med.
Den dagen freden kommer, vil Ukraina stå ovenfor en kløft både mellom by og land og mellom unge og gamle.
De unge danser mens de gamle slåss
