Om vi ska rive? Visst faen ska vi rive! sier Tor-Erik Labahå.
Senterpartiets ordfører i Vardø stirrer bistert på en knallrød obelisk plassert mellom hvasse steiner ved Segelodden i Persfjorden. Det er ett av mange minnesmerker fra andre verdenskrig.
Han tar noen skritt mot den røde søyla og dunker på den med en knyttet neve.
– Det er ikke rare greiene, sier Labahå og rister på hodet.
Obelisken er laget av hardplast og sendt fra Murmansk i Russland. Monumentet ble avduket i 2018 med stort oppmøte, fra både lokalbefolkningen, det norske forsvaret, kirka, det russiske generalkonsulatet i Kirkenes og veteranforeningen Skjold fra Murmansk.
På minneplaketten står det tre navn. Først på russisk, så på norsk. Håkon Halvari, Oskar Johnsen og Kåre Øien. «Falt under forsvar av Norge mot fascismen 28.07.1943». Men at dette er et verdig minnesmerke over tapper krigsinnsats, det er ordfører Labahå helt uenig i.
Han vrir blikket ut mot Barentshavet og snuser i lufta.
– Det er en sånn god jordlukt som kommer inn fra Kolahalvøya, sier han.
Han liker lukta fra den nære naboen i øst, men det russerne driver på med i kommunen hans, får ham til å skjære grimase. Labahå mener de misbruker krigsmonumenter, slik som dette på Segelodden. Nå vil han markere en tydelig grense som han mener russerne har kryssa for lengst.
Den røde obelisken skal ned. Og ikke bare den, mener Labahå.
Felles krigsminne
I høst er det 80 år siden Den røde armé kom marsjerende inn i Øst-Finnmark fra det gamle Sovjet. Etter harde kamper gjorde siste rest av den tyske okkupasjonsmakta retrett. Frihetsbudskapet gjallet over langstrakte vidder og inn i huler og grotter hvor folk gjemte seg. Allerede 25. oktober i 1944 var krigen over i nord.
Dette frigjøringsøyeblikket har Norge og Russland markert i fellesskap i mange år. Norge har anerkjent Sovjetunionens viktige innsats, og dagens Russland har anerkjent motstandsbevegelsen i nords sterke bidrag i kampen mot nazismen. Å forvalte en felles krigsminnehistorie har vært viktig. Men hva nå? Hvordan kan frigjøringen markeres når Russland kriger mot Ukraina? Og misbrukes minnesmerker i nord til russisk krigspropaganda?
For noen, slik som ordfører Labahå, er svaret såre enkelt. Han har gått til frontalangrep mot flere av minnesmerkene som er satt opp i Vardø kommune de siste årene. Minnesmerkene er reist i samarbeid med både det russiske generalkonsulatet i Kirkenes og veteranforeningen Skjold fra Murmansk. Den ene står på Segelodden, en lignende rød søyle er plassert på Langbunes utenfor Kiberg, et tredje minnesmerke står på Votteskaret til minne om mer enn 600 sovjetiske flymannskaper som mistet livet i luftkrigen over Øst-Finnmark, og et fjerde er et russisk pomorkors like ved en sovjetisk gravplass i Vardø. Ordføreren mener alle disse er uoffisielle monumenter og at russerne bruker dem for å fremme et narrativ om hvordan de fremdeles i dag kjemper for å drive nazismen ut av Europa.
Rett fra E-tjenesten
– Patriotisk pilegrimsferd, sier Labahå.
Det er et uttrykk han har funnet på helt selv, sier han og gliser fornøyd.
– Det er det jeg kaller de såkalte minneturene som går fra Russland, inn i Sør-Varanger og opp hit. På minneplasser legger de ned blomster, holder taler hvor de snakker ned norske myndigheter og fremmer Russlands kamp mot nazismen.
Labahå mener minnesmerkene gir russerne en unnskyldning for å komme hit og en legitim plass de kan holde sine seremonier på.
Slike minneturer har som oftest skjedd to ganger i året, i forbindelse med 9. mai, som russerne kaller seiersdagen i den store fedrelandskrigen, og 25. oktober, som er frigjøringen av Nord-Norge.
Facebook-sida til det russiske generalkonsulatet i Kirkenes er full av bilder fra markeringene, spesielt fra de siste årene.
Selv har Labahå aldri vært med på slike turer, men så er Senterparti-ordføreren ganske ny i politikken. Hele sitt voksne liv har han jobbet i Forsvaret, de fleste av dem i E-tjenesten, og det er dit han skal tilbake etter endt permisjon og fullført oppdrag som den eneste fulltidsbetalte politikeren i Vardø kommune.
– Du kommer rett fra forsvaret og inn i ordførervervet. Er du litt over snittet på vakt for russiske trusler?
– Nei, absolutt ikke. Alle ordførere må lese rapporten fra totalberedskapskommisjonen og lytte til hva regjeringen sier.
Grensestolpe
Det var 2. august i år at Tor-Erik Labahå, i et intervju med det nyhetsnettstedet Barents Observer, tok til orde for å fjerne flere monumenter i kommunen. Labahå lener seg på forskningen til historikere fra Universitetet i Tromsø (UiT) – Norges arktiske universitet, men han møter hard motbør lokalt. Det er nemlig ikke hvem som helst som minnes ved den røde obelisken i Persfjorden.
Da tyskerne okkuperte Nord-Norge, valgte folk fra små kystsamfunn i Øst-Finnmark å ta seg over til Sovjet. Der fikk flere av dem trening i etterretning, for så å bli sendt tilbake for å rapportere bak fiendens linjer. Disse gruppene ble kalt partisanene. Monumentet på Segelodden som Labahå vil fjerne, er til minne om tre unge partisaner som ble skutt og drept akkurat her ordføreren står nå.
– Monumentet har jo også en lokal betydning. Tror du ikke de som vil beholde det, har et poeng?
– Nei! Nei, nei, nei og nei, kommer det kontant fra Labahå.
– Snart vil du ha krigsveteraner som har slåss mot Ukraina i de veteranforeningene som er med å sette opp minnesmerke her. Hva gjør vi da?
Labahå har ikke tenkt å gjøre retrett. Han retter pekefingeren mot obelisken på Segelodden.
– Det der, det kaller jeg for en grensestolpe. Du kan like gjerne tegne en Z på den.
Kransekrig
Landskapet i Øst-Finnmark er pepret med spor og minner fra krigen. Noen minnesmerker er offisielle, andre er laget lokalt. Noen er satt opp i samarbeid med Russland, og andre igjen er det ingen som kan svare på hvor kommer fra. Felles for minnesmerkene er at de alle forsøker å feste historien til et kollektivt minne. Men de siste par årene, etter Russlands invasjon av Ukraina, har debatten dratt seg til.
I fjor ble det nærmest en kransekrig ved Frigjøringsmonumentet, ofte kalt Russermonumentet, i Kirkenes. Magnus Mæland, ordfører i Sør-Varanger, hadde akkurat lagt ned sin krans – med pyntebånd i ukrainske farger – da den russiske generalkonsulen Nikolaj Konygin kom for å legge ned sin. Det var som om han ikke så at det alt lå en krans der, og la sine to egne, nær dobbelt så store, over ordførerens.
– Det er jo åpenbart for oss alle sammen at Russland misbruker historien for å legitimere aggressive geopolitiske ambisjoner i dag. Det Norge blir utsatt for, er en russisk minnepolitisk offensiv, hevder professor i historie ved UiT Kari Aga Myklebost.
Hun leder forskningsprosjektet «Memory politics of the North, 1993–2023. An interplay perspective». Myklebost har analysert hvordan minnesmerker og markeringer i Norge blir omtalt i russiske medier. Hun har sett på minneturene og intervjuet ulike aktører. Konklusjonen hennes er tydelig. Norge må ikke være naiv i møte med det hun kaller en minnepolitisk offensiv.
– Hvordan bruker Russland monumenter i nord til sin krigspropaganda i dag?
– De har arrangert patriotiske minneturer fra 2011 til 2019 hvor de legger ned kranser ved monumentene. Bilder og taler fra turene blir omtalt i russiske medier og brukt i Russlands fortelling om at de på nytt må frigjøre Europa fra nazister, på samme måte som under andre verdenskrig.
Norge framstilles i russiske medier som en alliert av Russland, forteller Myklebost.
– Konygin snakker alltid om soldatene under markeringene. Det er heltene som dyrkes. Han sier aldri at de var sovjetiske krigsfanger som døde under tvangsarbeid. På markeringene får han med seg ordførere og lokale folk og seinere blir de brukt i russiske medier, forteller Myklebost.
Hvor ligger sympatien?
Å besøke, ta initiativ til og finne minnesmerker som kan knyttes til Sovjet, er en av de viktigste oppgavene til generalkonsulatet i Kirkenes, forteller Myklebost. Hun har snakket med Nikolaj Konygin om hans arbeider med krigsminner i Norge, men kritiske spørsmål ville han ikke besvare.
Konygin har sagt nei til intervju med Klassekampen, men generalkonsulatet viser til en uttalelse fra Maria Zakharova, talsperson i det russiske utenriksdepartementet. Uttalelsen kom i slutten av august og er rettet mot ordføreren i Vardø. Zakharova ber Tor-Erik Labahå om å redegjøre for hvor hans sympati ligger: «Sympatiserer du med nazistene, Hitlerne og SS? Det er slik det ser ut.»
– I Norge har vi ikke noen beredskap på at historie og krigsminnemarkeringer kan politiseres, mener Myklebost.
Det har også tatt tid å forstå hvordan Russland misbruker krigshistorie, sier historikeren. Hun tar også selvkritikk.
– Lavrov har framført et russisk narrativ under flere markeringer i Norge, men vi hørte ikke godt nok etter hva han sa.
«I dag, på 70-årsmarkeringen for de tyske fascist-okkupantenes nederlag, kunne vi selvsagt ikke la være å berøre problemet med nynazistiske tendenser i Europa, inkludert Ukraina. Vi merker at det er en vilje hos våre norske venner til å hindre radikale, inkludert nynazistiske, tendenser i Europa», sa Russland utenriksminister Sergej Lavrov under markeringen i 2014 i Kirkenes, få måneder etter annektering av Krym.
– Dette budskapet har blitt gjentatt, også under markeringen i 2019. Hvorfor hørte vi ikke det bedre? Og da inkluderer jeg meg selv, for jeg hørte det heller ikke.
Forskningsprosjektet har åpnet ørene til Myklebost, og hun berømmer ordfører Labahå for å lede an.
– Jeg synes det er fantastisk tøft av ham å forsøke å sette i gang en diskusjon om dette. Han har fått med seg flertallet i bystyret på en retning for krigsminnemarkeringer. Dette er en måte å bygge førstelinjeforsvaret på.
Men ikke alle er enige med Labahå og Myklebost.
Vennskapelig infiltrasjon
Midt i den vesle bygda Kiberg troner en svær bauta – det største og viktigste monumentet over partisanene. At både den og Partisanmuseet ligger akkurat her, er ikke tilfeldig. Flesteparten av partisanene kom herfra, og mange mista livet. Bautaen er et offisielt minnesmerke og ikke et av dem ordføreren har tatt til orde for å fjerne. Men Vardøhus museumsforening som drifter Partisanmuseet, har vært med å sette opp andre monumenter i samarbeid med FSBs veteranforening Skjold i Murmansk. Det er disse Labahå har utpekt som suspekte.
Styreleder Arnt Bjarne Aronsen i museumsforeningen kjenner det som om de har blitt skyteskiva.
– Det er tungt å stå i dette. Det går på følelsene løs at vi blir beskyldt for å løpe Russlands ærend, sier Aronsen stående i gangen inne på museet.
Ved beina hans står to plastbuketter med hilsener fra Skjold. Samarbeidet med veteranforeningen går noen år tilbake. Sammen har det satt opp monumentet på Segelodden og et annet liknende på Langbunes, ikke langt unna museet. I sin forskning har historiker Kari Aga Myklebost dokumentert hvordan veterangruppa Skjold er infisert med tidligere FSB og KGB-agenter.
– Jeg skal fortelle deg en historie, svarer Aronsen på spørsmål om den russiske gruppa Vardøhus museumsforening har samarbeidet med.
Den historien går tilbake til 1959. Det året, midt under den kalde krigen, reiste et korps fra Vardø til Murmansk. Klarinetter, trompeter og skarptrommer fra fiskeværet i Øst-Finnmark høstet stor applaus i gatene i den russiske byen. Så skulle gesten returneres, forteller Aronsen.
– Det korpset som da kom fra Murmansk til Vardø, var ikke det samme som man hadde sett der. Vi er ikke dumme; vi vet hvem vi har med å gjøre, sier Aronsen.
Anekdoten forteller han for å understreke at russerne alltid har infiltrert grupper, selv de som kommer i vennskapelige besøk.
– Vi veit at vi har hatt folk på besøk som jobber med etterretning, men vi har vært helt åpne om minneturene og hva vi driver med. At vi nå mistenkeliggjøres for dette, er som å gjenoppleve fortida.
Mistenkeliggjort
Aronsen er kritisk til konklusjonene forskerne fra UiT har trukket. Han mener Myklebost har valgt å fokusere på noen få ting som passer inn i hennes narrativ, slik som monumentene og minneturene. At de skal ha noen særlig effekt i det russiske propagandamaskineriet, skjønner ikke Aronsen mye av.
– Når forskerne ser på hvilken omdømmeeffekt minneturene våre har, men ikke hvilken effekt det har at kongen og statsministeren har markeringen med Lavrov, da ramler jeg helt av.
Markeringene Aronsen sikter til, er blant annet den siste store fellesmarkeringen med Russland. Det var i 2019, under 75-årsmarkeringen for frigjøringen. På den sto tidligere utenriksminister Ine Marie Søreide side om side med sin russiske kollega Sergej Lavrov. Erna Solberg var der også, og kong Harald holdt en tale hvor han snakket om den påkjenningen det var for alle dem som bidro til motstandskampen mot okkupasjonen, men som i ettertid ble mistenkeliggjort. Dette har preget familier i generasjoner, sa kongen. Aronsen er en av dem.
Bestefaren var kommunist. Og på lik linje med så mange andre av familiene i Øst-Finnmark som bidro til motstandskampen, ble også deres telefon avlytta etter krigens slutt. Norske myndigheter hadde ingen tillit til de som hadde sympati med Sovjet og spesielt ikke de som hadde arbeidet under den sovjetiske Nordflåten og NKVD – etterretningsorganisasjonen KGBs forløper.
– Det var uhyggelig å bli kalt kommunistunge, forteller Aronsen.
Nå kjennes det ut som om fortidas spøkelse innhenter dem igjen, sier han.
– Det er vi som blir mistenkeliggjort. Risikoen med dette er at folk i lokalsamfunnet blir satt opp mot hverandre. Jeg oppfatter det som at dette er 50-, 60- og 70-tallet på nytt.
Historien smerter
Aronsen sukker. Det har vært tøft å løfte fram partisanenes historie. Når andre fikk utdelt krigsmedaljer, ble partisanene glemt. Når minnesmerker ble satt opp sørpå, holdt enda partisanene tett om sine erfaringer. Frykten for å bli stigmatisert var stor. Å få opp minnesmerker de siste årene har vært viktig. Bautaen utenfor museet var det i sin tid lokalbefolkningen i Kiberg som fikk reist.
– Hele bygda gikk sammen etter krigen og samlet inn 10.000 kroner. Ti tusen. Det var veldig mye for en fattig fiskebygd etter krigen, sier Aronsen.
Først i 1983 besøkte kong Olav monumentet og la ned en krans. Anerkjennelsen ble ytterligere forsterket da kong Harald besøkte bautaen i 1992. Han la ned blomster og sa: «Det kan være smertelig å måtte se historie i et nytt lys. Jeg har en spesiell følelse av dette når jeg står her foran et monument over en del av vår historie som til dels har vært tiet i hjel.»
Nå smerter historien igjen. Aronsen mener ting blir snudd helt på hodet når det er partisanmonumentene som skal lide i et forsøk på å vise handlekraft mot Russland
– Jeg sparer på kreftene, sier Aronsen.
Dagen etter skal han på et åpent møte i Vardø. Der skal Kari Aga Myklebost holde foredrag sammen med kollega Stian Bones. Ordfører Labahå vil også være der.
– Jeg har tenkt å si noe på det møtet, legger Aronsen til.
Monopol på historien
Det er fullt hus på Vardø museum denne torsdagskvelden i september når «Russisk minnepolitikk i Nord-Norge – Hva og hvorfor?» skal diskuteres. Ekstra stoler må bæres fram. Hvite hårmanker fyller de fleste av stolene, men på første rad har tre unge historielærere fra Vadsø videregående tatt plass. En times kjøretur for et høyaktuelt møte er ikke noe problem, mener de.
– Dette går rett inn i lærerplanen, sier Christina Tessem Jorstad og retter oppmerksomheten mot de to historikerne.
– Dagens Kreml har monopolisert minnet om Den røde armé, proklamerer Myklebost med en enorm Lavrov lysende bak henne på en lysbildepresentasjon.
– Russlands intensjon er å lage splittelser lokalt. De vet godt at den norske staten har underkjent partisanenes historie og at sentrum-periferi er en viktig dimensjon i norsk politikk. Derfor bygger de fellesskap med nordnorske lokalsamfunn basert på krigshistorie og snakker samtidig ned norske myndigheter, fortsetter hun.
Ved den ene sideveggen, helt foran, rister Arnt Bjarne Aronsen på hodet. Når det åpnes for kommentarer, venter han litt med å ta ordet, men så ber han om mikrofonen. Kritikken retter han mot Vardøs ordfører Tor-Erik Labahå.
– Heldigvis er det lenge mellom hver gang vi ser en så splittende ordfører. Han burde heller samle innbyggerne i en tid som er vanskelig. Og UiT er medløpere, sier Aronsen.
Labahå spretter opp fra sin plass lenger bak i lokalet og går rastløs fram og tilbake i gangen. Hendene går i lomma og ut av lomma. Så får også han ordet.
– Russland driver med splitt og hersk, men nå tar vi kontroll lokalt. Et enstemmig bystyre har vedtatt en helhetlig minneplan, selv om ikke Arnt Bjarne vil vedkjenne seg det, sier Labahå foran publikum.
Etter hvert venter ikke alle tålmodig på mikrofonen, men roper ut sine synspunkt.
Hva hjelper det å rive?
Den unge historielæreren Christina Tessem Jordstad forsøker å ta opp norsk minnepolitikk. Har ikke vi også en intensjon med det vi driver med? Har ikke minnesmerkene også en forankring her?
Aronsen vil svare. Han mener det er helt feil å kalle minnesmerkene satt opp i samarbeid med foreningen i Russland, for et russisk monument.
– Minnemonumentet på Segelodden kom i stand fordi familiene til de etterlatte tok initiativ til det. Det er riktig at obelisken kommer fra Murmansk, men det var vi som lagde fundamentet på dugnadsarbeid. De vi minnes der, ga sitt liv for at vi kan sitte her i dag og si hva vi vil. Hvorfor skal det rives?
Men Myklebost holder på sitt.
– Den obelisken har Murmansk produsert 90 av, kommenterer hun og fortsetter.
– Jeg er ikke i tvil om at den er en del av den russiske offensiven. Partisanenes minne blir i dag misbrukt av russerne, og det er ikke bedre enn den norske underkjennelsen av partisanenes historie.
– Hva vil det hjelpe om man river det ned? roper plutselig Steinar Borch Jensen fra salen.
Han er etterkommer av partisanene og var med på å lage minnesmerket på Segelodden.
– Grunnen er at russerne bruker monumentene som en unnskyldning til å reise dit, gjentar Myklebost.
Jensen rister bare på hodet. Han mener den lokale betydningen blir underkjent.
Igjen tar historielærer Jorstad ordet.
– Vi vet at minnesmerker kan brukes på ulikt vis, men om de rives, blir ikke det å tie partisanenes historie på nytt? Og om de blir borte, og generasjonen som husker hendelsene blir borte, vil vi huske hvor hendelsene fant sted?
Spørsmålet blir hengende i lufta. Møtet er over, men ikke diskusjonen.
Korset skal ned
– Det er litt tøft. Brutalt, egentlig.
Ordfører Tor-Erik Labahå hviler blikket på et flere meter høyt trekors med sirlige utskjæringer.
– Men! Det skal også ned. Sier ordføreren.
Det enorme pomorkorset ble satt opp i 2011 og er en gave fra Arkhangelsk til Vardø til minne om handelsvirksomheten og kulturutvekslingen mellom Varanger og Russland. Fra trekorset kan man se rett mot de kulerunde, hvite radarene som er så karakteristisk for Vardø-landskapet. For noen år tilbake ville russerne sette opp et russisk-ortodokst kapell i byen, men da invasjonen av Ukraina startet, la kommunen planene bort. Den russisk-ortodokse kirka er kjent for å være tett på russiske myndigheter og etterretning.
Det er nettopp denne sammensausingen av patriotisme, religion og krigsretorikk Labahå vil ha vekk fra kommunen. Han viser et bilde fra en slik markering fra akkurat dette korset. På bildet står ungdommer fra Junarmia, en russisk militærpatriotisk ungdomsorganisasjon. De holder flagg fra organisasjonen og den russiske Nordflåtens flagg. Bak kan det norske flagget skimtes.
– Men kan du ta dette og de andre monumentene ned?
– Dette har vi et enstemmig bystyrevedtak på, gjentar Labahå.
Men ikke alle er enige om tolkningen av dette vedtaket. Dette står det om lenger nede.
– Det russiske utenriksdepartementet sådde tvil om hvor sympatien din ligger, og Arnt Bjarne Aronsen fra Partisanmuseet mener du er en splittende ordfører. Hva tenker du om det?
– Det skal aldri være noen tvil om at partisanene står mitt hjerte nært. De er like viktige som Kompani Linge. Denne konflikten handler ikke om partisanoperatørene. De er en uskyldig tredjepart. De jeg ikke har sympati med, er Russland, slår Labahå ettertrykkelig fast og understreker: Monumentene skal ned.