Det klinger litt av både ønskedrøm og festtale, jeg er klar over det, men like fullt er det prinsipielt sant og riktig: Det frie ord spiller en avgjørende rolle i en demokratisk offentlighet, på sitt beste utvider litteraturen tanken og foredler menneskesinnet, og dette gjør forlagsbransjen til en umistelig kulturbærer.
Kan all ros og heder forvandles til reklame uten å miste sin stråleglans?