Under den første intifadaen, da jeg var rundt tolv, så jeg tv-nyhetene med faren min. Jeg la merke til at noen av de palestinske ungdommene som slynget stein mot israelske styrker, bare var litt eldre enn meg. Tenåringene sprang fram fra smug, stilte seg foran de pansrede kjøretøyene og kastet det de hadde. Jeg tenkte: Nå får de vel kjeft av foreldrene. Pappa sa: Se, for noen modige unger.
Siden har palestinernes skjebne vært en evig lekse, en eneste lang gløtt inn i geopolitikkens skitne maskinrom. Eller som det heter i romanen «Gjenferdet inn», av britisk-palestinske Isabella Hammad: Palestina er som en strømkabel der noen har fjernet gummien rundt, så man kan se ledningene inni. Et sted som avslører koblingene i verden.
I boka reiser skuespilleren Sonia, som har palestinsk far, fra London til Haifa der storesøsteren bor. Under oppholdet blir Sonia dratt inn i en oppsetning av Shakespeare-stykket «Hamlet» på den okkuperte Vestbredden. Boktittelen, «Gjenferdet inn», er hentet fra nettopp stedene i Shakespeares manus der Hamlets døde far dukker opp som spøkelse. Truppen møter stadig hindringer – pengetrøbbel, veisperringer, arrestasjon – mens Sonia konfronteres av familiehistorien. Slik løfter Hammad på sceneteppet og lar uretten, ny og gammel, utspille seg fritt.
Ideen kom da forfatteren fant ut at israelerne på et tidspunkt forbød «Hamlet», et hovedverk i den vestlige kanon. Det skjedde i 1989, under opprøret jeg nevnte innledningsvis, i fangeleiren Ktzi’ot. Årsaken var Hamlets monolog som begynner med den kjente strofen: «Å være eller ikke være, det er spørsmålet». Noen i fengselsapparatet var redd talen kunne oppildne de palestinske fangene til voldelig kamp for sin eksistens, framfor å gi opp.
«‘Å være eller ikke være’ er ikke bare en replikk for dem»
Sensuren av «Hamlet» ble omgjort, men sier mye. «Å være eller ikke være» er ikke bare en replikk, men en reell problemstilling for det palestinske folk. I dag gjelder dette mer enn noensinne. Onsdag bombet Israel skolen al-Jaouni i Gaza, for femte gang, og drepte fordrevne og FN-ansatte. Dagen før var målet en teltleir i al-Mawasi, en såkalt trygg sone. Bombene, levert av USA, etterlot seg ni meter dype kratre og lik som brant opp eller ble liggende begravd i sanden.
Snart ett år etter Hamas-angrepet som tok livet av 1139 mennesker i Israel, inkludert 36 barn, har israelske styrker drept minst 41.084 palestinere i Gaza. Nesten 16.500 av disse er barn. På Vestbredden er nesten 700 drept siden 7. oktober i fjor, 160 av dem barn. Der rykket okkupasjonsstyrkene nylig inn i flyktningleiren Far’a og ble møtt av steinkastende ungdom. En av soldatene skjøt 17-åringen Majed Fida Abu Zina i beinet. Da gutten ikke klarte å følge ordren om å kle helt av seg, fikk han en kule i halsen og en i brystet. Han ble liggende i halvannen time, før en israelsk bulldoser dukket opp og skjendet liket til det ugjenkjennelige.
Aya Samara, fra The Freedom Theatre i Jenin på Vestbredden, satt ord på manges fortvilelse da hun framførte en monolog i Oslo noen uker tilbake. Teaterstudenten snakket om sin smerte og hverdager som skremmer selv marerittene. Jeg hadde akkurat lest «Gjenferdet inn» og skvatt da hun plutselig sa: «Å være eller ikke være/det fins ingenting imellom.» Så henvendte Samara seg til oss, til «dere som vil at vi skal forbli sterke» og som «venter på heltehistorier». Hun sa: «Beklager.» Samara unnskyldte seg for at hun bare var et menneske, hjelpeløs og i tvil om sitt egenverd. «Livet fortsetter/tidene vil endre seg», leste hun høyt fra mobilen, og la til: «Men vi kommer aldri til å glemme.»
Palestinerne kjemper ikke bare for sin egen overlevelse som folk. De kjemper også for våre verdier – frihet, likeverd og retten til å sitere Shakespeare på egen jord. Akkurat nå forsvarer palestinerne ikke bare sin egen verdighet, de forsvarer også vår.
