DebattHistorie

Det ville rittet

Siri A. Oftestad (Forfatter)

Vi hørte forsvarstalen til Sokrates før han ble henrettet. Vi satt på hesteryggen med Alexander den store da han ledet slaget ved Khaironeia. Da romerne brukte kristne som fakler på Colosseum, hjalp vi med å tenne på. Vi satt ved sengekanten og vasket byllene til ei jente på ti år under svartedauden. Vi banket inn plakatene med tesene til Martin Luther på kirkedørene, hvor han kritiserte pavekirkens avlatshandel. Vi var blant de første slavene på tobakksplantasjene. Vi følte med Christian den syvende. Vi var et hårstrå på Napoleon Bonaparte sitt hode da han kronet seg selv. Vi stod blant nazistene da Hitler talte. Vi stemte på Churchill som statsminister i 1940. Vi var med på å slippe en bombe over Hiroshima. Da Martin Luther King talte, klappet vi. Vi møtte Rosa Park, som fortsatte å sitte på bussen. Vi lo av Bader Meinhof i rettssalen. Vi plasserte en melkeflaske utenfor hjemmet til Margaret Thatcher da hun var død. Vi dømte Otto Warmbier til femten års straffearbeid for å ha tatt en plakat i Nord Korea. Sammen med Donald Trump sang vi en sang som het: «I’m very intelligent» (det var stort sett det vi sa i løpet av hele sangen).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

Iranerne roper etter system­skifte – ikke billigere mat

Det som nå utspiller seg i Irans gater, handler verken om levekostnader, inflasjon eller økonomisk misnøye. Det er en åpen erklæring om at det iranske samfunnet har forlatt Den islamske republikken. Å redusere disse protestene til «økonomiske krav» er ikke en analytisk feilvurdering. Det er et bevisst narrativ fra regimet, i direkte motstrid med virkeligheten i Irans gater. Fra de første timene etter at protestene startet i Teherans basar, var budskapet klart, direkte og politisk: mot hele systemet. På få timer spredte protestene seg til universiteter, bydeler og byer over hele landet, fra Teheran til Kermanshah, fra Mashhad til Shiraz, og til og med til Qom, regimets religiøse høyborg. Dette var ikke tilfeldig.

Moloud Hajizadeh
Kultur

Ånds­eli­tens bekym­ringer

Klassekampen brakte på årets siste dag en reportasje i bekymringens tegn, med utgangspunkter i de usedvanlig mange kjente kulturpersoners bortgang i 2026: Hvordan skal det nå gå med vårt kulturliv? Og avisen nøyer seg ikke med, via litteraturprofessorer og andre med oversikt, å fremheve det fantastiske ved de avdødes innsats. Nei, Klassekampen lanserer sannelig også kandidater til overtagelse av rollene som kulturens søyler! Takk som byr. Undertegnede er neppe helt å alene om å smile lett til åndselitens bekymringer. Personlig har jeg ikke så mye greie på nevnte avdøde. Har dog lest litt hos et par av forfatterne. Kjedelige greier, spør du meg.

Øystein Skar
Innvandringspolitikk

Streng, men so­sial­de­mo­kratisk

I et debattinnlegg i Klassekampen 30. desember 2025 kritiserer Fauzia Hussain-Wiik og Reidar Staalesen fra Bergen Arbeiderpartiets Tonje Brenna for hennes forslag om innstramning av partiets innvandringspolitikk. Vi mener det er en alvorlig og feilaktig påstand å hevde at en mer restriktiv innvandringspolitikk er det samme som manglende solidaritet. Brochmannutvalget har gjennom grundige analyser avdekket mulige negative konsekvenser ved storstilt innvandring, inkludert økt økonomisk belastning og svekket sosial tillit. For å bevare en rettferdig velferdsstat trenger vi en bærekraftig innvandringspolitikk. Det danske eksempelet under Mette Frederiksen viser at sosialdemokratiske verdier kan forenes med nødvendig kontroll over innvandringsstrømmene. Hun har innsett at samfunnets bæreevne ikke er ubegrenset, og at kontroll er avgjørende for å bevare vårt høytillitssamfunn. Når vi snakker om internasjonal solidaritet, snakker vi ikke om å åpne våre grenser uten kontroll.

Lars A. Eriksen og Ole Henrik Krat Bjørkholt