DebattHistorie

Det ville rittet

Siri A. Oftestad (Forfatter)

Vi hørte forsvarstalen til Sokrates før han ble henrettet. Vi satt på hesteryggen med Alexander den store da han ledet slaget ved Khaironeia. Da romerne brukte kristne som fakler på Colosseum, hjalp vi med å tenne på. Vi satt ved sengekanten og vasket byllene til ei jente på ti år under svartedauden. Vi banket inn plakatene med tesene til Martin Luther på kirkedørene, hvor han kritiserte pavekirkens avlatshandel. Vi var blant de første slavene på tobakksplantasjene. Vi følte med Christian den syvende. Vi var et hårstrå på Napoleon Bonaparte sitt hode da han kronet seg selv. Vi stod blant nazistene da Hitler talte. Vi stemte på Churchill som statsminister i 1940. Vi var med på å slippe en bombe over Hiroshima. Da Martin Luther King talte, klappet vi. Vi møtte Rosa Park, som fortsatte å sitte på bussen. Vi lo av Bader Meinhof i rettssalen. Vi plasserte en melkeflaske utenfor hjemmet til Margaret Thatcher da hun var død. Vi dømte Otto Warmbier til femten års straffearbeid for å ha tatt en plakat i Nord Korea. Sammen med Donald Trump sang vi en sang som het: «I’m very intelligent» (det var stort sett det vi sa i løpet av hele sangen).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Medier

Vil jeg vite dette?

Kjære Klassekampen! Vil jeg, eller må jeg vite hva Cecilie Hellestveit har på veggen i stua si? Nei, jeg tror ikke det (selv om jeg kjenner godt etter og dobbeltsjekker med mitt indre sjelsliv). Hvorfor tror Klassekampen likevel at det er nødvendig å informere meg om dette? Har det vært et rop fra andre lesere om at dette er «nyheter» som må prioriteres? Tror ikke avisa at jeg kan kjøpe meg et eller annet sladreblad dersom jeg manglet kunnskap om kjendisene sin levemåte og øvrige gjøren og laden. Så jeg bare spør: Har Klassekampen tenkt å fortsette å informere meg på sin (ofte påståtte) begrensede spalteplass om denne typen «nyheter».

Kjell M Brygfjeld
Sudan

Sivil­sam­funnet kan ikke gjøre jobben alene

I 2019 fulgte verden med da sudanere styrtet et 30 år gammelt diktatur i det som ble kjent som desember-revolusjonen, med masseprotester og streiker. Dagens krig har reversert mye av det som ble vunnet, men årene med motstand og organisering har gjort at sivilsamfunnet fortsatt er viktigste bærer av håpet om fred. Samtidig tiltar kritikken mot det internasjonale samfunns manglende evne og vilje til å presse partene til forhandlingsbordet. Meklingsarbeidet har vært topptungt, dårlig forankret og preget av konkurrerende initiativ. Det beste vi kan håpe på nå, er derfor en midlertidig våpenhvile. Krigen i Sudan har mange lag: Det er en lokal, nasjonal og regional konflikt. Derfor trengs det også mange lag av fredsbygging. Mangfoldet i sivil og politisk organisering har skapt et bredt spekter av aktører som på ulikt vis bidrar til å holde samfunnet sammen og bygge fred.

Raymond Johansen
Resirkulering

Jeg vil bli pantemann

I en skuff har jeg flere gamle halv-ødelagte PC-er, mobiler med knust skjerm, ladere og ørepropper fra en svunnen tid. Jeg er ikke den eneste. Elektronisk avfall er en av de raskest voksende avfallstypene i Europa. Det inneholder ikke-fornybare materialer, som rett og slett går tapt om det ikke resirkuleres. Det er ikke fordi man ikke bryr seg. Det er fordi man må bruke tid, krefter og reise i en travel hverdag, og det eneste man får igjen er en litt lettere samvittighet. I tillegg til forbrukerelektronikk, inneholder også kjøleskap og frysere ekstremt potente miljøgifter, og resirkuleringen av disse skjer saktere i Norge enn i mange andre land. Om vi kunne ha løst problemer kun med dårlig samvittighet, hadde vi løst klimakrisen for lenge siden. Men det er ikke nok. Samfunnet må være laget slik at det faktisk lønner seg å ta grønne valg. Nordmenn er verdensmestere på panting av flasker.

Peder Reitbakken,