DebattHistorie

Det ville rittet

Siri A. Oftestad (Forfatter)

Vi hørte forsvarstalen til Sokrates før han ble henrettet. Vi satt på hesteryggen med Alexander den store da han ledet slaget ved Khaironeia. Da romerne brukte kristne som fakler på Colosseum, hjalp vi med å tenne på. Vi satt ved sengekanten og vasket byllene til ei jente på ti år under svartedauden. Vi banket inn plakatene med tesene til Martin Luther på kirkedørene, hvor han kritiserte pavekirkens avlatshandel. Vi var blant de første slavene på tobakksplantasjene. Vi følte med Christian den syvende. Vi var et hårstrå på Napoleon Bonaparte sitt hode da han kronet seg selv. Vi stod blant nazistene da Hitler talte. Vi stemte på Churchill som statsminister i 1940. Vi var med på å slippe en bombe over Hiroshima. Da Martin Luther King talte, klappet vi. Vi møtte Rosa Park, som fortsatte å sitte på bussen. Vi lo av Bader Meinhof i rettssalen. Vi plasserte en melkeflaske utenfor hjemmet til Margaret Thatcher da hun var død. Vi dømte Otto Warmbier til femten års straffearbeid for å ha tatt en plakat i Nord Korea. Sammen med Donald Trump sang vi en sang som het: «I’m very intelligent» (det var stort sett det vi sa i løpet av hele sangen).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Kunst

Gaza-biennale på Nasjo­nal­mu­seet?

I debatten tilknyttet Nasjonalmuseets visning av Noa Eshkols teppe «Mourning Carpet» har det vært lite oppmerksomhet om arbeids- og visningsmulighetene for dagens palestinske kunstnere. Mange kunstnere i Gaza har jobbet gjennom hele den pågående krigen og skapt verk som minner oss om at kunst er essensielt for livet og vår overlevelse som art. Siden april 2024 har mer enn 50 kunstnere fra Gaza samlet seg under et enkelt prosjekt, som har utviklet seg til en global kunstbegivenhet, Gaza-biennalen. Biennalen er en oppfordring til verden, til kunstnere og kulturinstitusjoner, om å stå i solidaritet med palestinske kunstnere, støtte dem og arbeide sammen for å sikre at deres stemmer og historier blir hørt, og at deres verk blir et vitnesbyrd om kamp og motstandskraft, og lyser opp en vei for menneskeheten i de vanskeligste tider. Med Gaza-biennalen gis kunstnere som ikke har ytringsrom i det hele tatt i sitt hjemland en mulighet for å vise sin kunst i paviljonger satt opp i Istanbul, New York, Valencia, Edinburgh, Sarajevo, Nasaret, Hellas, Frankrike, Danmark og Irland mfl. Når dette er mulig her, må det vel også være mulig å få dette til i Norge? I Oslo? Hva med en norsk Gaza-biennale-paviljong på Nasjonalmuseet?.

Jan Lothe Eriksen
Kraftbransjen

New Public Management går på bered­skapen løs

Det advares fra flere faglige hold i kraftbransjen om at beredskapen for strømsystemet i Norge ikke blir skikkelig ivaretatt. Hva betyr det at kommunikasjonsrådgivere, finansfolk, advokater og økonomer får styre mer og mer av kritisk infrastruktur? New Public Management (NPM) forbindes med nyliberalisme på 1980-tallet, ikke minst med Ronald Reagan og Margaret Thatcher. I Norge er reformen i strømmarkedet på 1990-tallet utformet av Eivind Reiten og helseforetaksmodellen som ble innført av regjeringen Stoltenberg i 2001, to eksempler på NPM. En konsekvens av NPM er at offentlige funksjoner blir drevet som private bedrifter og/eller eid av private bedrifter, banker eller fond. En slik bedrift er Macquarie Group fra Australia. Selskapet er beryktet for sitt eierskap i Thames Water i London, som er vann- og avløpsleverandør for 16 millioner kunder i London og omegn. Macquarie Group er beskyldt for for å ha påført Thames Water massiv gjeld og for underinvestering i vedlikehold og tekniske oppgraderinger, som har gitt store problemer med kloakk- og vannlekkasjer. Macquarie Group solgte Thames Water i 2017 etter 11 års eierskap.

Kjell Magne Opheim
Rusomsorg

Markeds­sty­ringas sløsing i offentlig sektor

Offentlig sløsing er på alles lepper denne budsjetthøsten, og de skyhøye lederlønningene i helseforetakene har fått stor oppmerksomhet. Debatten er viktig, men skal vi sløsinga til livs trengs en tydeligere systemkritikk. Å drive velferdstjenester etter markedsprinsipper koster oss dyrt, og helseforetakene står her i front. Det er millionutgiftene til anbudsprosessen for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) et begredelig eksempel på. Da det opprinnelige anbudsresultatet ble presenter i oktober 2024, ble det møtt med protester og fakkeltog fra et rusfelt som ropte varsko om nedbygging. Derfra har det bare gått nedover. Etter klager om brudd på anskaffelsesregelverket kunngjorde Helse Sør-Øst at tildelingen måtte omgjøres og konkurransen gjenåpnes. Det ble startskuddet for en omfattende prosess med søksmål, tre rettssaker og store ekstrautgifter.

Magnus Westbye