DebattHistorie

Det ville rittet

Vi hørte forsvarstalen til Sokrates før han ble henrettet. Vi satt på hesteryggen med Alexander den store da han ledet slaget ved Khaironeia. Da romerne brukte kristne som fakler på Colosseum, hjalp vi med å tenne på. Vi satt ved sengekanten og vasket byllene til ei jente på ti år under svartedauden. Vi banket inn plakatene med tesene til Martin Luther på kirkedørene, hvor han kritiserte pavekirkens avlatshandel. Vi var blant de første slavene på tobakksplantasjene. Vi følte med Christian den syvende. Vi var et hårstrå på Napoleon Bonaparte sitt hode da han kronet seg selv. Vi stod blant nazistene da Hitler talte. Vi stemte på Churchill som statsminister i 1940. Vi var med på å slippe en bombe over Hiroshima. Da Martin Luther King talte, klappet vi. Vi møtte Rosa Park, som fortsatte å sitte på bussen. Vi lo av Bader Meinhof i rettssalen. Vi plasserte en melkeflaske utenfor hjemmet til Margaret Thatcher da hun var død. Vi dømte Otto Warmbier til femten års straffearbeid for å ha tatt en plakat i Nord Korea. Sammen med Donald Trump sang vi en sang som het: «I’m very intelligent» (det var stort sett det vi sa i løpet av hele sangen).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Eu

Nå vil vi ha vår 1994-opplevelse

I går skjedde noe mange av oss bare har hørt foreldrene våre snakke om: Norge slo Brasil i en tellende fotballkamp. Sist det skjedde var i 1998. For en hel generasjon har seieren over Brasil vært en historie fortalt rundt middagsbordet – et «du skulle vært der»-øyeblikk. Nå fikk vi endelig vårt eget. Det fikk meg til å tenke på noe helt annet. Det er nemlig ikke bare fotballhistorien vi unge har hørt om, men aldri fått oppleve selv. Den siste folkeavstemningen om EU ble holdt i 1994. De som stemte da, er i dag foreldre og besteforeldre.

Nrk

Troen på mangfold ender i enfold

Som prosjektleder for anmeldelser i NRK slår Rune Håkonsen fast at det ikke er noen motsetning mellom faglig fundert kritikk og kritikk som når mange. Slik kommenterer han i Klassekampen 3. juli bekymringen mange reiser i forbindelse med debatten rundt NRKs stadig svekkede kultur- og kritikervirksomhet. Håkonsen peker på selve kjernen i problemet, nemlig den håpløse vrangforestillingen om at det ikke er noen motsetning mellom det å gå i dybden og det å nå mange – en tanke om at kultur er en vare med et såkalt innhold som uansett alle skal kunne forstå og ha glede av. Slik er det selvsagt ikke. Behovene er forskjellig og kulturen mangfoldig. Håkonsen ser helt bort fra at opplevelse er avhengig av hva man selv investerer for å forstå de mange lagene i kultur. Det du bruker tid på og fordyper deg i åpner for større og sterkere deltakelse, men det krever innsats.

Kina

Pastor sett fri

Klassekampen trykte 6. juli innlegget mitt «Nikkedokke eller motrøyst?» om den norske regjeringa i møte med Kinas utanriksminister Wang Yi på besøk i Oslo same dag. I innlegget skreiv eg om fleire væpna politiaksjonar mot uregistrerte kyrkjer i Kina, mellom anna Zion-kyrkja som har hatt hovudsete i Beijing. Etter at innlegget var sendt til trykkeriet, kom det laurdag melding om at pastor Ezra Jin i Zion-kyrkja same dag var komen til USA. Han var sett fri etter ein avtale mellom presidentane Donald Trump og Xi Jinping, som ein gest på den amerikanske nasjonaldagen 4. juli. Eg er svært glad for at pastor Ezra Jin er sett fri.