DebattHistorie

Det ville rittet

Siri A. Oftestad (Forfatter)

Vi hørte forsvarstalen til Sokrates før han ble henrettet. Vi satt på hesteryggen med Alexander den store da han ledet slaget ved Khaironeia. Da romerne brukte kristne som fakler på Colosseum, hjalp vi med å tenne på. Vi satt ved sengekanten og vasket byllene til ei jente på ti år under svartedauden. Vi banket inn plakatene med tesene til Martin Luther på kirkedørene, hvor han kritiserte pavekirkens avlatshandel. Vi var blant de første slavene på tobakksplantasjene. Vi følte med Christian den syvende. Vi var et hårstrå på Napoleon Bonaparte sitt hode da han kronet seg selv. Vi stod blant nazistene da Hitler talte. Vi stemte på Churchill som statsminister i 1940. Vi var med på å slippe en bombe over Hiroshima. Da Martin Luther King talte, klappet vi. Vi møtte Rosa Park, som fortsatte å sitte på bussen. Vi lo av Bader Meinhof i rettssalen. Vi plasserte en melkeflaske utenfor hjemmet til Margaret Thatcher da hun var død. Vi dømte Otto Warmbier til femten års straffearbeid for å ha tatt en plakat i Nord Korea. Sammen med Donald Trump sang vi en sang som het: «I’m very intelligent» (det var stort sett det vi sa i løpet av hele sangen).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Kjønn

Ei klassisk feil­slut­ning

12. desember skriv Anne Bitsch om «Ølhunden Berit». Ho meiner miniserien kviler på eit «problematisk premiss». Dersom eg forstår ho rett, så er det problematiske at «det er først ved å gjennomleve noe så ekstremt som ei valdtekt, og til og med leve som kvinne, at menn kan lære seg å føle empati for andre kvinner. For å bli et godt menneske må man(n) altså både få smake sin egen medisin og forkaste sitt kjønn.» Dette tykkjer eg er ei klassisk feilslutning: den partikulære karakteren Tom blir lesen som at han symboliserer alle menn. Slik eg ser serien, så er Tom ein ekstrem karakter, nesten ein karikatur over misogyne incels, som blir plassert i ei historie som er full av overdrivne, komiske element.

Gaute Lund
Skole

Det er ikke lett å endre skolen

Fem skoleforskere ved Oslomet og USN har i Klassekampen 9. desember fremmet argumenter mot statsrådens forslag om å kutte samfunnsfag i småskolen, for å gi større plass til norsk, matematikk og praktisk-estetiske fag. Tilsvarende argumenter for KRLE, som også foreslås kuttet, er blitt fremmet i andre aviser. Forslaget om å kutte engelsk har ikke fått samme oppmerksomhet. Her kan skolehistorien være til hjelp. Da fagkretsen ble utvidet i 1860, skjedde det ved at man i leseboka, som til da bare hadde inneholdt bibelhistorie, tok inn lesestykker i historie, geografi og naturfag. (I Vestfold medførte dette etablering av frimenigheter, som etablerte egne skoler, uten det nye ugudelige innholdet i lesebøkene.) Noe tilsvarende kunne man vel gjøre nå, i hvert fall fra andre klasse.

Karl Øyvind Jordell
Skolegudstjenester

En utfordring til Kirken

Viser til artikkelen «Reell åpenhet» av Rania Alnahi torsdag 11. desember. Hun skriver om minoritetselever «som må velge et alternativ som sjelden er likeverdig, og som dermed blir synlige som de andre i klassen» og «barn vet godt hvem som er innenfor og utenfor.» Barn skal ikke oppleve utenforskap forårsaket av Den norske kirke. Tro og livssyn er viktig i menneskers liv, for meg er det derfor naturlig at det markeres i oppveksten, som for eksempel ved skolegudstjeneste. Her ligger en utfordring til Den norske kirke, i å lage et nytt opplegg for skolegudstjenester, som også inkluderende barn med annen tro. Det må være mulig.

Berit Moen