DebattHistorie

Det ville rittet

Siri A. Oftestad (Forfatter)

Vi hørte forsvarstalen til Sokrates før han ble henrettet. Vi satt på hesteryggen med Alexander den store da han ledet slaget ved Khaironeia. Da romerne brukte kristne som fakler på Colosseum, hjalp vi med å tenne på. Vi satt ved sengekanten og vasket byllene til ei jente på ti år under svartedauden. Vi banket inn plakatene med tesene til Martin Luther på kirkedørene, hvor han kritiserte pavekirkens avlatshandel. Vi var blant de første slavene på tobakksplantasjene. Vi følte med Christian den syvende. Vi var et hårstrå på Napoleon Bonaparte sitt hode da han kronet seg selv. Vi stod blant nazistene da Hitler talte. Vi stemte på Churchill som statsminister i 1940. Vi var med på å slippe en bombe over Hiroshima. Da Martin Luther King talte, klappet vi. Vi møtte Rosa Park, som fortsatte å sitte på bussen. Vi lo av Bader Meinhof i rettssalen. Vi plasserte en melkeflaske utenfor hjemmet til Margaret Thatcher da hun var død. Vi dømte Otto Warmbier til femten års straffearbeid for å ha tatt en plakat i Nord Korea. Sammen med Donald Trump sang vi en sang som het: «I’m very intelligent» (det var stort sett det vi sa i løpet av hele sangen).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Misjonærbarna

Staten unnlot å føre tilsyn. Barna betalte prisen

I flere tiår ble barn sendt til internater i utlandet gjennom ordninger norske misjonsorganisasjoner drev, med økonomisk støtte fra staten. Mange av disse barna ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt, mobbing og overgrep. I dag lever hundrevis av tidligere misjonærbarn med senskader fra en oppvekst preget av frykt og manglende beskyttelse, nylig beskrevet i rapporten «Hvordan går det med misjonærbarna i dag?» Det er en historisk urett. At staten fortsatt ikke tar ansvar for sin rolle, gjør det også til et pågående svik. Anslag viser at mellom 8000 og 10.000 misjonærbarn kan ha vært berørt av internatsystemet som norske misjonsorganisasjoner – og norsk stat – la til rette for. Staten finansierte skolegang, bidro til driften av internatene og lot ordningen bestå over flere tiår. Når staten betaler for et system som griper direkte inn i barns liv, har staten også plikt til å føre tilsyn.

Anne Marit Naustvik
Integrering

Hvem er det som skal ta ansvaret når inte­gre­ringen flyttes inn i sameiet?

Når kommunen bosetter flyktninger, følger det et ansvar. Ikke bare for å skaffe et tak over hodet, men for å sikre at mennesker faktisk kan fungere i samfunnet de plasseres i. I dag skyves dette ansvaret altfor ofte videre – til barna, naboene og frivillige styremedlemmer i sameier. Når en alenemor med tre aktive barn plasseres i et sameie med strenge vedtekter og klare regler for ro og orden, uten tilstrekkelig språklig og sosial oppfølging, er konflikten nærmest innebygd i systemet. Ikke fordi moren ikke vil ta hensyn, men fordi hun ikke får forutsetningene til å lykkes. Sameier er regulert av vedtekter. De forutsetter forståelse, kommunikasjon og evne til å følge felles regler. Et sentralt spørsmål er hvor innvandrere egentlig lærer disse reglene, de uuttalte normene som styrer hverdagslivet.

Dorota Gluch
Historie

Irsk misjon i Norge i viking­tiden

I Klassekampen 12. januar har Gunnhild Røthe en artikkel med tittelen «Hvem var den hellige Brettiva?» Bakgrunnen var at det på primstaven finnes et merke 11. januar for Brettesmesse. Røthe forsøker å rulle opp hvem denne Brette var. Hun støtter en forklaring om at dette navnet Brettiva er identisk med den irske Brigid fra Kildare, en av Irlands tre skytshelgener. Brigid var kjent i middelalderen i de nordiske landene.

Egil Mikkelsen