DebattHistorie

Det ville rittet

Siri A. Oftestad (Forfatter)

Vi hørte forsvarstalen til Sokrates før han ble henrettet. Vi satt på hesteryggen med Alexander den store da han ledet slaget ved Khaironeia. Da romerne brukte kristne som fakler på Colosseum, hjalp vi med å tenne på. Vi satt ved sengekanten og vasket byllene til ei jente på ti år under svartedauden. Vi banket inn plakatene med tesene til Martin Luther på kirkedørene, hvor han kritiserte pavekirkens avlatshandel. Vi var blant de første slavene på tobakksplantasjene. Vi følte med Christian den syvende. Vi var et hårstrå på Napoleon Bonaparte sitt hode da han kronet seg selv. Vi stod blant nazistene da Hitler talte. Vi stemte på Churchill som statsminister i 1940. Vi var med på å slippe en bombe over Hiroshima. Da Martin Luther King talte, klappet vi. Vi møtte Rosa Park, som fortsatte å sitte på bussen. Vi lo av Bader Meinhof i rettssalen. Vi plasserte en melkeflaske utenfor hjemmet til Margaret Thatcher da hun var død. Vi dømte Otto Warmbier til femten års straffearbeid for å ha tatt en plakat i Nord Korea. Sammen med Donald Trump sang vi en sang som het: «I’m very intelligent» (det var stort sett det vi sa i løpet av hele sangen).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Bolig

Krympende bolig­standard

I Klassekampen 11. juli har Marte Michelet en viktig kommentar til regjeringens ferske plan for å få flere boliger. Når kommunalministerens løsning er å senke standarden for hva som er en akseptabel bolig, går tankene til dystopien til Genesis i albumet «Foxtrot» fra 1972: «This is an announcement from Genetic Control: It is my sad duty to inform you of a four-foot restriction on humanoid height.» «It’s said now that people will be shorter in height, they can fit twice as many in the same building site.» Det er svært langt fram til en slik virkelighet, men Bjørnar Skjæran legger fram en oppskrift som angir en kurs som dessverre lokker fram dystre assosiasjoner.

Mads B. Nakkerud
Ministrenes mester

Politikk handler ikke om terninger

Klassekampen vurderer i sommer statsrådenes innsats med terningkast. Så langt har juryen gitt flere seksere på terningen. Artiklene som hører til, der både folk fra de ulike fagfeltene statsrådene jobber med, og ulike synsere med blikk utenfra bidrar, gir nyanser og ulike perspektiver. Flere av statsrådene som har fått seksere på terningen, har mange store grupper innenfor sitt fagfelt som ikke er fornøyde. Arbeidsminister Kjersti Stenseng har mange misfornøyde trygdemottakere og innvandrere som nå kanskje må se langt etter familiegjenforening. Utdanningsminister Kari Nessa Nordtun har en misfornøyd fagforeningsleder i Geir Røsvoll fra Utdanningsforbundet som etterlyser de store grepene for å bedre lærernes arbeidssituasjon. Samtidig har statsrådene også gjort positive ting som det er naturlig at vi på venstresiden roser dem for. Som lærer vurdererjeg en elevprestasjon til karakter seks om jeg ikke finner noe å utsette på prestasjonen, kanskje om det er noen få småting jeg reagerer på.

Are Øverseth Blomfeldt
Georgia

Å forklare er ikke å legitimere

Forrige måned skrev jeg i Fokus om Kaja Kallas’ forslag om å knytte russisk tilbaketrekning fra Abkhasia, Sør-Ossetia og Transnistria til en framtidig fredsløsning i Ukraina. Jeg mente det er farlig når EUs utenrikssjef slår sammen konflikter med ulik historie og ulikt konfliktmateriale. Et gjennomgangstema i reaksjonene er at man ikke bør sette seg inn i russisk tenkning, fordi man da løper fiendens ærend. Som utenriksjournalist er jeg forsiktig med å flagge meninger, men dette går til kjernen i faget. I et demokrati utformes politikken gjennom opplyst debatt, som forutsetter uavhengig utenriksjournalistikk. Presset mot journalister i krigstid er kjent fra Phillip Knightleys «The First Casualty» (1975): De forventes å støtte sin side og ikke vise at motparten kan ha rett i enkelte spørsmål. Maka Dolidze (11.

Ragnar Skre