DebattHistorie

Det ville rittet

Siri A. Oftestad (Forfatter)

Vi hørte forsvarstalen til Sokrates før han ble henrettet. Vi satt på hesteryggen med Alexander den store da han ledet slaget ved Khaironeia. Da romerne brukte kristne som fakler på Colosseum, hjalp vi med å tenne på. Vi satt ved sengekanten og vasket byllene til ei jente på ti år under svartedauden. Vi banket inn plakatene med tesene til Martin Luther på kirkedørene, hvor han kritiserte pavekirkens avlatshandel. Vi var blant de første slavene på tobakksplantasjene. Vi følte med Christian den syvende. Vi var et hårstrå på Napoleon Bonaparte sitt hode da han kronet seg selv. Vi stod blant nazistene da Hitler talte. Vi stemte på Churchill som statsminister i 1940. Vi var med på å slippe en bombe over Hiroshima. Da Martin Luther King talte, klappet vi. Vi møtte Rosa Park, som fortsatte å sitte på bussen. Vi lo av Bader Meinhof i rettssalen. Vi plasserte en melkeflaske utenfor hjemmet til Margaret Thatcher da hun var død. Vi dømte Otto Warmbier til femten års straffearbeid for å ha tatt en plakat i Nord Korea. Sammen med Donald Trump sang vi en sang som het: «I’m very intelligent» (det var stort sett det vi sa i løpet av hele sangen).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Offentlighet

Magnus Marsdal gjør seg dummere enn han er

Særlig når vi hører meninger vi ikke liker, har vi en tendens til å fremstille motparten i et dårlig lys. Leder i KrFU, Ingrid Olina Hovland, pirket borti småbarnsforeldres relative ambivalens for å sende ettåringer i barnehage. Kanskje hun plaget oss med noe som muligens er litt sant og litt ubehagelig? Når hun så kalte det en «syk kultur», eksploderte det. Jeg tipper Hovland hadde blitt møtt med et skuldertrekk om det hun sa var totalt skivebom. I NRK Debatten noen dager senere utdypet Hovland sine poenger og hevdet at Aps politikk «presser» ettåringene i barnehage. At Ap «presser» er upresis bruk av begrepet, men tolket i beste mening, mener Hovland at familiepolitikken burde vektes mer mot at familiene skal velge selv. I dag har familiene stor grad av valgfrihet, men velferdsordningene dulter sterkt i bestemt retning mot å velge arbeid og barnehage. Hovland definerer familienes valgfrihet på en litt annen måte enn venstresiden.

Lars Kolbeinstveit
Revidert statsbudsjett

Store, grønne forvent­ninger

Denne uken skal revidert statsbudsjett forhandles mellom Arbeiderpartiet og de øvrige rødgrønne partiene. Finansministeren har framstilt det som en teknisk øvelse. Det er det ikke. Etter budsjettenigheten i fjor høst er en rekke miljøgjennomslag blitt svekket eller reversert. Nå blir miljøpartiene bedt om å akseptere dette uten reelle grep for å rette opp. Det er uakseptabelt.

Truls Gulowsen, Tale Hungnes og 3 andre
Litteratur

Sviket i litte­ra­tur­kri­tikken

Onsdagens Klassekamp har en rekke oppslag om svikt og mangler i bøkenes verden. Gyldendal-sjef Marstein beklager at en Bok 365-kritiker etter å ha skrevet positivt om en Uri-roman senere har uttrykt at hun synes at det er «stilig» at Uri-boka ble nullet. Her lukter Marstein moralisme i innkjøpsutvalget, noe hun vil ha seg frabedt. Slottsgartner Smaaland skriver på neste side en slags alternativ anmeldelse av boka «Hendenes metode» som ble hyllet av Klassekampen-kritiker Jonas Bals 18. april. Denne gode og viktige boka ble heller ikke innkjøpt, uten at det var tema i slottsgartnerens kritikk av Thorstensens «formeninger om fag». De neste sidene vies fadesen med fotballboka fra Cappelen Damm. Her har avisa fått fem forfattere til å istemme indignasjon og bekymring over en hastverkstabbe i en spekulativ KI-utgivelse som inngår i norsk selvgratulasjons-litteratur opp mot Trump-VM. Mest interessant er likevel det neste oppslaget, en mer stillferdig indignasjon fra to litterater som skal «løfte fram sjangerlitteraturen under et seminar på Norsk Litteraturfestival».

Jon Rognlien