Nylig traff jeg en pensjonert sykepleier som fortalte meg en sterk historie fra sitt arbeid med demente. Hun hadde vært på badet for å hjelpe en eldre mann med å stelle seg. Han surret og brukte lang tid, mens hun var sliten og hadde ikke mer tålmodighet igjen. Da opplevde hun, fortalte hun, at Jesus var der, på badet, og sa til henne at det hun gjorde mot denne mannen, det gjorde hun mot ham. Det fantes ingen andre som så hva som skjedde på badet, hverken til å motivere henne eller til å passe på. Men Jesu nærvær ble tydelig for henne. Hun greide å se mannen med nye øyne og gi ham godt stell. Den lille hendelsen preget resten av virket hennes som sykepleier.
Jeg fikk høre denne historien fordi jeg, samme kveld, hadde snakket om forståelsen av menneskeverd i den kristne tradisjonen. Kristne tror at mennesket har verdi fordi det er «skapt i Guds bilde». Det blir fort et abstrakt prinsipp, for hva betyr det egentlig? Faktum er at det egentlig er veldig konkret. «Det dere har gjort mot disse mine minste, det har dere gjort mot meg», forklarer Jesus i evangeliet – der han peker på barmhjertighetsgjerningene mot de sultne, tørste, fremmede, syke og fattige. Denne forklaringen finner vi igjen og igjen i prekener fra både før og etter reformasjonen. Og vi kjenner den i omskrevne versjoner, som Tolstojs fortelling om skomakeren som – gjennom en rekke trengende – får besøk av Jesus i verkstedet sitt uten å være klar over det selv.
Gjennom vår kristne tradisjon, slik den har blitt formidlet i Norge gjennom tusen år, har denne forklaringen av menneskeverdet blitt internalisert i vår kultur, ja, i den grad at den gav mening på sykehjemsbadet i det 21. århundret. Det var avgjørende for sykepleieren at hun kunne se den dementes verdi i Gud selv.
For meg reiste sykepleierens fortelling en rekke spørsmål. For hva skjer når vår kultur ikke lenger har denne forankringen innabords? Hva skjer når menneskets verdi ikke lenger forankres utenfor det selv, men i en forestilling om individets egne rettigheter – vil det ikke til sist bare bli en kamp mellom ulike særinteresser?
«Hun kunne se den dementes verdi i Gud selv»
Her vil kanskje de fleste si at jeg uroer meg unødig. Man trenger ikke kunne mye historie for å skjønne at menneskets verdi på mange områder står høyere i kurs i dag enn noen gang tidligere. Og menneskerettigheter er selvsagt et gode. Samtidig er det en enkel observasjon å se at forankringen for menneskets verdi forflytter seg.
Vi ser det i debatten rundt den nye abortloven. Det er et paradoks at man ønsker å utvide grensene for selvbestemt abort – samtidig som vi vet så mye mer om fosteret nå enn da loven ble vedtatt for nærmere femti år siden. På tross av ny kunnskap veier hensynet til fosteret mye mindre i lovforslaget enn i nåværende lov. Fosterets verdi forankres først og fremst i den gravides relasjon til fosteret.
Den forskyvningen av menneskeverdets forankring som vi ser i etiske debatter, oppstår ikke i et tomt rom, men forsterkes av hvordan vi rigger samfunnet vårt. Våre moderne hektiske og selvrealiserende liv har konsekvenser. Når det gjelder barn, har det blitt noe som voksne skal ønske og planlegge inn i livene sine. «Vi lar ikke tilfeldighetene råde lenger. Prisen er imidlertid alle de tilfeldige barna. De blir ikke skapt, og de kommer ikke tilbake», formulerte Jenny Steinnes i Klassekampen 23. august.
De uplanlagte barnavar også poenget i Kathrine Tallaksen Skjerdals tankevekkende innspill til debatten om abortloven, i Dagen 29. august. «Når det nesten ikke er plass i livet til planlagte barn, hva da med de uplanlagte? Naboen er sannsynligvis like travel, og ikke alle har besteforeldre i nærheten. Ingen fra det offentlige kommer til å komme og bysse babyen din når du er utslitt. Men abort kan du få.» Skjerdal peker på en raus gjestfrihet for uplanlagte barn som et alternativ til tilbudet om abort. Når hun begrunner dette, så peker hun nettopp på Jesu egne ord: «Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» Oppfordringen hennes kan, som hun sier, rettes til alle mennesker av god vilje. Men det er forankringen i det kristne menneskeverdet som bærer også hennes resonnement.
Hva skjer når menneskets verdi ikke lenger forankres i den kristne fortellingen? Verden er full av mennesker av god vilje, men når de uplanlagte, de uønskede, de ubehagelige og hjelpeløse menneskene som trenger omsorg, melder seg i våre liv, trenger vi alle en fortelling å forankre deres verdi i.
