Her er en brannfakkel. Finn.no brukes mest av grådige personer. Jeg definerer her en grådig person som en som – ofte hensynsløst – prøver å kare til seg mest mulig penger eller tape minst mulig.
Allerede abonnent? Logg inn
Ordet grensehandel betyr for nordmenn flest ofte korte turer til steder som Svinesund eller Kargasniemi på jakt etter billig kjøtt og alkohol. Men grensehandel finnes de fleste steder det er mulig å krysse grensa mellom to naboland. Og det var akkurat det vi skulle denne morgenen i det sørvestre Brasil, der vi egentlig var for å se på Iguazu-fossen. Paraguays nest største by Ciudad del Este lå bare en grensebru unna, og hit reiser både brasilianere og turister i stort antall for å utnytte lavere priser og større utvalg. Selve grensebrua var nevnt i flere guidebøker som et sted der mange blir ranet, så da hoppet vi i stedet på en grensehandel-buss for å sjekke ut forholdene i nabolandet. Etter en enkel grensekontroll ble vi satt av, med beskjed om å være på plass på samme sted igjen noen timer seinere. Så var vi overlatt til oss selv. Inntrykkene var mange.
Reisende backHver vinter blir jeg like forarget over snøen som «plutselig» befinner seg på fortauet jeg har tenkt å gå på. Dette er jo særdeles lite bærekraftig, med tanke på at jeg mest sannsynlig (og forhåpentlig vis?) har minst 60 vintre igjen å oppleve. Derfor var målet for de neste månedene å finne en måte å bli glad i vinteren på. Enklere sagt enn gjort. Det er mørkt når jeg går til jobb og mørkt når jeg kommer hjem, og været gjør det nærmest umulig å komme meg til kontoret. Enten må jeg bruke dobbelt så lang tid som vanlig mens jeg vasser i slush til langt opp på leggene, sykle mens jeg ber til høyere makter om at piggdekkene (og eventuelt hjelmen) skal berge livet mitt, eller stå som sild i tønne med svetten rennende innafor boblejakka på trikken. Et vanskeligere dilemma enn pest eller kolera, spør du meg. Reisa til jobb får jeg dessverre ikke gjort noe med, så jeg fant raskt ut at tiltakene for å bli en vinterelsker, måtte gjøres på fritida.
Ruby Tuesday2026 er som tidligere nevnt året for leselarvens oppstandelse (om den noensinne forsvant??), og produksjon av larve i papir måtte derfor settes igang. En liten gjeng kom sammen, og med farget kartong, limstift og tusjer gikk vi løs på prosjektet. Det viste seg dog raskt å bli et mer utfordrende prosjekt enn venta. Før produksjonen i det hele tatt kunne begynne, var det mange store spørsmål som måtte tas stilling til. Hvor stort skulle larvens hode være? Skulle jeg tegne det med frihånd eller finne noe sirkulært som jeg kan tegne rundt? Var en tallerken for stor? Et eggeglass for lite? Hvilken farge skulle larven ha; den klassiske grønne, eller en mer fantasifull variant i pastell? Skulle jeg gå for tegneserievarianten eller en mer naturtro tilnærming? Ville Sir David Attenborough blitt stolt? Hvilke elementer måtte med for å i det hele tatt kunne kvalifiseres som larve? Er dette lille larvefjeset noe jeg kan se inn i hver bidige dag resten av året, uten å gå lei? Valget falt på eplegrønt papir, og et syltetøyglass fikk agere som mal. Med gråblyanten tegnet jeg øyne og munn, viskelæret lå parat ved min side. Følehorn og en rund nese (som dere skjønner gikk jeg for en mindre anatomisk korrekt variant) ble klippet ut i kartong og limt på. Larvefjeset foran meg begynte å ta form, ja, den ble da riktig så søt, til og med!? Men vent, hva om jeg la til flere detaljer, som øyenbryn og hake? Jeg hadde fått selvtillit og la blyanten fra meg. Med tusj fikk larven nye ansiktstrekk, men det var da som pokker.
Ruby Tuesday