Her er en brannfakkel. Finn.no brukes mest av grådige personer. Jeg definerer her en grådig person som en som – ofte hensynsløst – prøver å kare til seg mest mulig penger eller tape minst mulig.
Allerede abonnent? Logg inn
Morgentoget fra București hadde avgang da sola skiftet fra en stekende til trykkende tilstand. Inne i kupeen var det svalt nok til at svetten stoppet opp, men det tok ikke lang tid før de salte dråpene trakk inn i tøyet og blandet seg med de allerede latente kroppsluktene og parfymeduftene som lå der. Kanskje hadde varmen på utsida likevel vært å foretrekke, ikke minst når de slitte forstedene som var utsikten de første kilometerne ble erstattet av solstikker som nå og da dunket mot vinduet. Vi var ikke mange i kupeen, men i togene øst for karpatene er du sjelden aleine. Det viste seg at kvinnen som satt ved siden av meg også skulle av i grensebyen Ruse, på den bulgarske siden av Donau. Hun hadde planer om å ta med seg den digitale språkskolen sin til et nytt land, hvor skattebetingelsene for selvstendig næringsdrivende var gunstigere. Jeg skulle bare overnatte i byen en natt før turen gikk videre mot kysten.
UglaDe siste ukene har det knapt vært mulig å stikke hodet ut av døra uten å se det norske flagget på alt fra skjortebryst og hjemmesnekrede bøttehatter til melkekartonger og pakker med gulrøtter. Årsaken er selvsagt VM-feberen som herjer i landet vårt. Jeg tviler på at stortingsrepresentant Frederik Meltzer, som lanserte det norske flagget i 1821, i sin villeste fantasi hadde forutsett at flagget skulle bli gjenbrukt slik drøye 200 år fram i tid. Jeg vil også tro at respekten for flagget var så stor at vi må et godt stykke inn på 1900-tallet før det ble frigjort fra flaggstanga og brukt som identitetsmarkør på internasjonale idrettsarrangementer. All denne flaggingen har fått meg til å gruble over hvem som egentlig eier det norske flagget. Eller i mer juridiske termer: Hvem har rettighetene til det? Ja, jeg vet, svaret er nok bare et kjapt Google-søk unna. Men jeg vil ikke frata fantasien min gleden av å tygge litt på problemstillingen.
UglaI Tadsjikistans hovedstad Dusjanbe finnes et veldig godt eksempel på hvordan land med litt tvilsomt forhold til demokrati bygger statussymboler. Vi hadde planer om å besøke et nytt tehus i byen, men de planene gikk i vasken. For som det sto i en brosjyre: Dette nybygget var planlagt som et tehus, men endte med å bli et palass. Fort gjort, tydeligvis. Dermed gikk vi i stedet videre til luksushotellet like ved, der vi på ingen måte hadde råd til å bo, men kunne betale en mindre sum for å låne bassengområdet en dag. Det gjorde godt, for det var fryktelig varmt i den tadsjikiske hovedstaden. Et av mine første minner fra byen er at taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen, stoppet for å fylle bensin på en bensinstasjon som var en rusten tankbil med påmontert bensinpumpe.
Reisende back