Kronikk

«Den nordlige grense­re­gionen»

Kinesisk nytale om den autonome regionen Mongolia er et studium verdt – også for besøkende som Jonas Gahr Støre.

MOT SINIFISERING: Protest i Ulanbaatar i 2020 mot Kinas planer for økende obligatorisk bruk av kinesisk i undervisningen i Indre Mongolia. Foto: Byambasuren Byamba-Ochir, NTB/AFPMOT SINIFISERING: Protest i Ulanbaatar i 2020 mot Kinas planer for økende obligatorisk bruk av kinesisk i undervisningen i Indre Mongolia. Foto: Byambasuren Byamba-Ochir, NTB/AFP

Nei, vi snakker ikke om Nord-Skandinavia, men om det som i dagens Kina heter Den autonome regionen Indre Mongolia. Det er fremdeles det offisielle navnet på regionen, men den har nylig også fått en ny betegnelse: «Den nordlige grenseregionen». Det signaliserer en kraftig innstramming og innkapsling av de etniske minoritetenes livsvilkår i det som i dagens kinesiske nytale omtales som duo yuan yi ti, «enhetlig mangfold». I dagligtale vil kinesere sjøl, fram til nå, ha forstått uttrykket «Den nordlige grenseregionen», Beijiang, som den nordlige delen av Xinjiang, lengst mot vest i landet. Xinjiang betyr «Den nye grenseregionen» og fikk den betegnelsen da det gamle keiserriket i en siste kraftanstrengelse på 1880-tallet klarte å gjenerobre regionen. Den sørlige delen av Xinjiang blir følgelig benevnt som Nanjiang, eller «Den sørlige (delen av Den nye) grenseregionen».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

At Arbei­der­par­tiet møter storm i distrik­tene er ikke noe nytt. Det lærte Martin Tranmæl på en seilas langs den nordnorske kysten i 1920.

Vi står på terskelen til den fornybare tidsal­deren. Det krever ny politikk, og Norge må henge med.

I USA ser vi at biblio­te­karer får sparken og bøker fjernes fra hyllene. Nå blir det viktigere enn noen gang å forsvare prinsippet om åpen tilgang.