For et herlig hjem, for en gøyal bror / Jeg går her og gruer meg til dagen jeg blir stor, sang Jokke, men levde ikke mange årene som «stor». 8. september ville Joachim Nielsen (1964–2000) blitt 60 år.
Musikklivet til Joachim «Jokke» Nielsen markeres storstilt med tribute-konserter, lansering av blant annet lp-boks med tegneserier signert brutter’n hans og hyllestplate signert 66 band og artister. I nesten halvparten av dette musikklivet har opphavsmannen selv vært død. Nielsen overdoserte 36 år gammel mens han var på perm fra et rehabiliteringssenter og skulle lage nytt album.
Flammen danser stadig rundt væken, ikke bare for Valentourettes som er inne i sitt 21. år som aktive (Jokke selv hadde 18 aktive år), men også for Valentinerne, en annen konstellasjon fra Jokke-universet. Besetningen ligger, foruten frontmannen selv, så tett man kan få det opp mot den originale line-upen, med Håkon Torgersen, Petter Pogo, May-Irene Aasen og Vidar Rugtvedt. Nå kommer de sammen for å feire sin avdøde venn på Rockefeller både 8. og 9. september, og lover å sove over backstage innimellom slagene. Valentinerne har nylig tilbrakt en hel øvingshelg hos trommeslager May-Irene en times kjøretid unna Oslo, med mat, drikke, skravling og spilling.
– Det er som en familie som kommer sammen igjen, forklarer Aasen.
Konsertene ble raskt utsolgt, men hun vil ikke spekulere rundt hvorfor musikken har fått et så omfattende etterliv. At det strømmer ungdom til, født lenge etter Joachims bortgang, innrømmer hun å ha registrert.
– De har holdt seg relativt unge på første rad, også blir de gråere i håret langs radene bakover i salen, sier trommeslageren og fotografen med et smil om munnen.
Reagerte på eliten
«Dette var en del av Oslo som ikke var så synlig, eller som Oslos bedrestilte borgere offisielt ikke ville vedkjenne seg. Det er dette Oslo som går igjen i Joachim Nielsens sanger, den delen som sover urolig, som suger til seg ensomme, desperate og rastløse mennesker som ikke greier å innrette seg etter klokka og naboens blikk.»
Ja, så sitter vi her igjen. Mye er skrevet om mannen og myten, som ga ut åtte album mellom 1986 og 1999, som etter sigende sølte ketsjup på skjorta og med skyhøy promille løftet Spellemannprisen ironisk høyt i været foran TV-publikummet i 1991. Analysene flest, som utdraget over fra Mode Steinkjers bidrag til «Gutta: På veien med Jokke & Valentinerne» (2005), faller tilbake på måten nerven musikken skar som en kniv gjennom sin samtid.
– Han lagde sin egen anti-trendy stil, som nok talte til unge folk som ikke var så stilbevisste og trendbevisste, sier journalist, kommentator og podkastvert Anders Giæver.
Giæver skrev i 2022 boka om «Frelst!» (1991), i serien Norske albumklassikere. Han gikk på Forsøksgym og befant seg i miljøet rundt Jokke i Valentinerne-perioden på åttitallet. Etter hvert fulgte han Jokke tett som musikkskribent for Nye Takter.
– På den tida var det en elite eller avantgarde innen rockemiljøet som så kule ut og kledde seg i takt med åttitallets rockestil. Fashion hadde blitt en stor ting. Punken hadde hatt en gjør det sjæl-greie som hadde forsteinet seg til mote i løpet av åttitallet.
– Jokke var anti?
– Jeg tror Jokke & Valentinerne var en reaksjon på det. De kledde seg vanlig. Joachim sto med en litt feilknappa, rosa skjorte på scenen, og spilte gjerne med ryggen mot publikum fordi han var sjenert, ler Giæver.
Jokke sto på fortauet og spilte en nedstrippa versjon av «Nederlag», da Giæver fikk øynene opp for ham.
– Dette var mye roligere enn punkversjonen som endte på «Alt kan repareres». Jeg hadde kjent ham ganske lenge på det tidspunktet, men det var da jeg skjønte hvor begavet han var, forteller Giæver.
Søtt og brutalt
Joachim Nielsen var mer enn en fyr som satt og spilte kassegitar på Forsøksgym. Mest av alt var han mer enn omrisset som senere skulle tegnes rundt figuren ham. Imaget som Giæver refererer til, som både finnes i Jokkes eget tekstmateriale, og som er konstruert av bror og tegneserieskaper Christopher og andre. Det dreier seg mye om fyll og rølp. Det vil ha en evig, primitiv slagside mener Giæver, men ikke bare:
– Jeg ser at han har en voldsom appell fremdeles. Det kan også skyldes det litt tragiske som ofte inntreffer når noen dør kvartveis i livsverket sitt: at det kan hektes på de selvdestruktive rockemytene, sier Giæver.
Han modererer seg, trekker fram flere trekk ved kunstnerskapet som gjør at musikken lever videre som den gjør i dag.
– De var tidlige ute med å utforske rock på norsk. Det var jo helt nytt med Jokke & Valentinerne og de andre i «de fire store» (Raga Rockers, DumDum Boys, deLillos, journ.anm.). Måten Jokke utforsket formatet på har blitt stående, mener han.
Vidar (Rugset) og Tarjei (Foshaug) i Valentourettes har gjort og gjør en fin og respektfull jobb med å holde musikken i live, framhever Giæver, som har lagt merke til at yngre folk strømmer til på konsertene til tributebandet. Han håper likevel folk skraper litt under overflaten på tekstene, ser forbi rølpet og finner den dypere kunstneriske verdien i Jokkes musikk.
– Det handler om mer enn at i kjøleskapet hjemme er det øl, konstaterer Giæver, som har «Eller var det en drøm» fra «Frelst!» -albumet som favorittlåt.
Jeg kan kjenne det meste av det jeg putta i meg i går / Men jeg har litt problemer med hvem og hvor og når / Madrassen ved siden av meg er tom, tom, tom, synger Jokke.
– Det er noe søtt og brutalt over den som summerer opp Valentinerne for meg.
Broderier, bryderi
– Jeg satt i bilen med mamma og pappa. Så begynte mamma å nynne på en sang med skikkelig depressiv tekst, liksom. Jeg trodde hun tulla. Du kan ikke gå rundt å synge sånne ting, sa jeg. Men så fant jeg ut at det var en ekte sang, og det ble vinduet mitt inn til musikken hans, forteller Hanna om første gang hun hørte «Hr. Smith», også fra Valentinernes album «Frelst!».
Alle står og ler av deg, og prater bak din rygg, synger Jokke. Hanna er født i 2009, ni år etter at Jokke gikk bort. Hun tror sangen om Smith har blitt favoritten, men det er vanskelig å velge. «Verdiløse menn» kommer også høyt opp på lista fordi den tar opp viktige temaer som fort blir glemt, skyter hun inn.
– Og «Her kommer vinteren» er jeg glad i, fordi jeg liker vinteren veldig godt, legger hun til.
– Dette er musikk fra en veldig annen tid?
– Jokke har sanger nesten alle kan kjenne seg igjen i og det er skarp samfunnskritikk i det. Det er rett og slett bra musikk, svarer Hanna.
– Men lyden: Er den ikke veldig nedstrippa og tynn sammenliknet med mye nåtidig musikk?
– Jo, nettopp, og det er akkurat det jeg liker, svarer femtenåringen.
At de har oppdaget musikken gjennom foreldrene sine, virker å gå igjen blant den yngre garden av ihuga Jokke-entusiaster. Samtidig har relasjonen til musikken fått egne bein å gå på. Olivia er født 8. september 2002, 38 år på dagen etter Nielsen kom til verden og omtrent to år etter han gikk bort.
– Jeg gjenoppdaget Jokke på egen hånd i fjor, kanskje. Det var ganske nylig. Jeg husket klassikerne godt fra barndommen, men hadde aldri hørt ordentlig gjennom albumene, forteller hun.
Olivia studerer på Oslomet og kjenner mange jevnaldrende som er glad i Jokke og annen norsk rock fra samme tid.
– Musikken står seg godt fortsatt. Folk fortsetter jo å drikke seg fulle, sier hun.
– Man hører at han er veldig smart, og at han som mange smarte mennesker, er veldig morsom. Jokke berører vanskelige temaer med galgenhumor, legger Olivia til.
«Du kan ikke gå rundt å synge sånne ting, sa jeg. Men så fant jeg ut at det var en ekte sang»
— Hanna (15)
Siden hun gjenoppdaget Jokke har hun laget egen merch til seg selv, brodert «ketsjup» i passende rød tråd på forsida av T-skjorta, med planer om noe sennepsrelatert på baksiden.
Tattis og plakater
– Mye popmusikk nå for tida handler om å fremme at man er den kuleste, eller den mest attraktive, et bilde av at man er perfekt. Jokkes musikk reflekterer at man er en taper, faller utenfor samfunnet eller ikke lever opp til idealene av andre mennesker. Det liker jeg veldig godt. Jeg synes ikke at jeg finner så mange artister nå som skriver triste sanger med så mye skarphet og humor, forteller hun.
Olivia har «Jeg er redd» fra Valentinernes «Alt kan repeteres»-album (1994) som favorittlåt.
– Den reflekterer over en typisk norsk oppvekst, med forventninger fra familielivet som man ikke klarer å leve helt opp til. Det er eksistensiell angst uten at man helt kan vite kilden til uroen. Jeg elsker høydepunktet i sangen, sier hun.
– Jeg visste ikke om jeg skulle ha med navnet hans eller et tekstutdrag, eller hvordan det skulle bli, men det ble sånn her, forklarer Andreas om tatoveringen han har på armen.
Han er nitten år, født i 2005, og har ikke brodert Jokke på skjorta så mye som han har foreviget artisten på selveste kroppen sin, med et portrett i blekk under huden. Bildet viser Nielsen med en Fender Telecaster rundt halsen, måpende foran mikrofonstativet. Det er Ingar Storfjell som har fotografert ham, under en konsert på Rockefeller i 1987. Håret står rett til værs og kinnskjegget buler ut langs kjeven.
Gutten fra Risør kunne like gjerne endt opp med refrenget til «Stopp!» fra Jokke med Tourettes album «Billig Lykke» på armen, for eksempel: Selge skiver fra graven/ ligger ikke for meg …
– Dystre greier?
– Han hadde det ikke så godt. Jeg blir trist av å høre på det, men han var en stor poet, sier Andreas.
– … Men musikken passer til alle slags humør. Det treffer alle mulige følelser, og er vel nesten det eneste jeg hører på, legger han til.
– Det eneste du hører på?
– Vennene mine er nok litt lei av Jokke på grunn av meg. Hver fest sitter de i sofaen og sturer mens jeg setter på Jokke og dummer meg ut, ler han.
Ludvik er født i 2008, bor i Kodal og forteller om liknende, laber respons fra venner på Jokkes musikk.
– De andre hører på mye rarere musikk og pop og greier, sier han.
«Hver fest sitter de i sofaen og sturer mens jeg setter på Jokke og dummer meg ut»
— Andreas (19)
Han begynte å høre på Jokke i en alder av tolv. Nå er han fjorten, går første året på videregående, og har pappas gamle Jokke-plakater på soveromsveggen.
– Mange sier at Jokke ikke synger så veldig bra eller har så bra sangstemme, men jeg liker synginga hans veldig godt, forteller han, som legger til at Jokke synger om interessante temaer.
– Hvilken låt liker du best?
– Det må være «En skabbete hund krysser sine spor». Teksten er veldig fin, og det er bra rytme og melodi. Jeg hører på den på bussen eller når jeg venter på noen, forteller Ludvik.
Imorra når vi våkner, kan vi ta en tur på kino / Det er mye bra som går nå, det er mye bra på kino / Jeg har litt spenn i lomma, jeg spanderer hvis du vil, synger Jokke.
Ny bølge på vei
«Aftenbønn» fra «Frelst!» er en låt trommeslager May-Irene Aasen synger på, og den kvinnelige vokalen resonnerte med videregåendeelevene i bandet Drakånis. I forbindelse med at det Bylarm-aktuelle bandet fra Oslo varmet opp for Valentourettes, har de spilt låta. Begeistringen var stor for Petter Pogo og de andre i bandet. «Det var så tøft at dere turte å dra den», hadde de sagt i etterkant.
Før ble jeg svimmel av å kjøre karusell på tivoli / Nå blir jeg svimmel av å tenke på alt som er forbi / Og enda mer er det som skal bli historie / Men dagen i dag er i dag, og dette er min tid, lyder «Aftenbønn».
– Vi er under atten, så vi fikk ikke så mye backstage med Valentourettes. Det var liksom bare rett inn og rett ut, forteller Flora i Drakånis.
Hun er født i 2009 og har alltid visst hvem Jokke er. Konserten ble likevel en anledning til å fordype seg mer i musikken og universet. Nå har det satt tydelig avtrykk på tilnærmingen deres til å lage musikk.
– Det er fantastisk historiefortelling og sterke ordbilder som virker veldig fritatt fra press og veiledning. Det bærer i alle fall preg av kreativ frihet, og musikken har hjulpet meg å se nye måter å bygge opp historier på, sier Flora.
«Frelst!» har gått på repetisjon i sommer, forteller hun, og trekker fram «Positiv kjærlighetssang» som eksempel.
– Det er akkurat som om han har fått høre at han bare sitter og klager, ikke sant, også skal han vise dem skikkelig at «dette er en positiv kjærlighetssang». Det er så mange lag i kommunikasjonen, forklarer Drakånis-medlemmet.
En ny rock-bølge er på vei mot land, mener hun bestemt, og håper bandet kan være en måte å re-introdusere eldre norsk rock for et yngre publikum. På musikklinja hvor de går vet de fleste godt hvem Jokke er, men Flora skyr ingen midler for å prakke musikken på dem som ikke kjenner den.
– Du tror kanskje ikke det er det du vil ha, men av og til passer det veldig godt med Jokke på fest, sier hun.
Det hender.
