Leder

Væromslag

Bjørgulv Braanen

Valget i de østtyske delstatene Thüringen og Sachsen er et nederlag for regjeringen og de etablerte partiene i Tyskland, med et lite unntak for kristendemokratiske CDU. De tre regjeringspartiene, SPD, FDP og De Grønne, fikk til sammen 15,2 prosent i Sachsen og 10,4 prosent i Thüringen, den tyske kulturens kjerneland, med byer som Erfurt, Jena og Weimar, der Goethe, Schiller og Herder virket på 1700- og 1800-tallet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Pål Hellesnes

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Bjørgulv Braanen

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Mari Skurdal