Washington jobber målbevisst for å samle global støtte for den militære oppdemmingspolitikken overfor Kina. Fra amerikansk side ses Midtens rike som en teknologisk og økonomisk konkurrent som med alle midler skal forhindres fra å utfordre USA som verdens mektigste stat. Økonomiske sanksjoner, teknologiske blokader og skyhøye tollsatser følger på løpende bånd. Krig er som kjent en fortsettelse av politikken med andre midler, og den økonomiske kappestriden har for lengst blitt et militært anliggende. USA øker sin militære tilstedeværelse i Sør-Kinahavet, og Nato er beordret til å følge etter. Nato har nå langt på vei overtatt den amerikanske fortellingen om Kina som en global militær og sikkerhetspolitisk trussel, der også Nato-landene må bidra til den militære oppdemmingen og innringingen.
Det kryr av grensekonflikter i Sør-Kinahavet, om øyer, banker, rev, atoller og skjær, blant annet om Paraceløyene, en stor gruppe atoller, som Kina annekterte i 1974, men som også Taiwan og Vietnam gjør krav på. Den mest betente striden er Spratlyøyene, en gruppe på 600 små øyer, korallrev og undervannsskjær, der bare 18 av dem er synlige ved høyvann. Kina, Taiwan, Filippinene, Vietnam, Malaysia og Brunei har alle framsatt krav på hele eller deler av Spratlyøyene. Dette er klassiske grensestridigheter med lange historiske røtter, men som i utgangspunktet ikke truer den globale sikkerheten. Taiwan er et betydelig mer komplisert stridsspørsmål, men heller ikke her bidrar den amerikanske konfrontasjonspolitikken konstruktivt. Fortsatt status quo er den eneste farbare veien.
Når Washington med Nato på slep øker sitt engasjement i Sør-Kinahavet, gjøres konflikter som i utgangspunktet er regionale, globale. Nå har også Norge valgt å slutte seg til Washingtons fortelling om Kina som en umiddelbar militær trussel. I disse dager er Norges forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) på rundreise til Sør-Korea, Japan og Australia som en del av den amerikanske oppdemmingsstrategien. Gram hevder i et innlegg i Dagens Næringsliv at krigen i Ukraina viser sammenhengen mellom europeisk sikkerhet og utviklingen i Asia og Indo-Stillehavsregionen. Begrunnelsen er Kinas påståtte støtte til Russlands krigføring i Ukraina.
«Det kryr av konflikter i Sør-Kinahavet, om øyer, rev og atoller»
Det er riktig at Beijing ikke har sluttet seg til de økonomiske sanksjonene mot Russland, selv om kinesiske selskaper i mange tilfeller etterlever dem. Samtidig har de kinesiske lederne vært svært tydelige på at de ikke leverer våpen til Russlands krigføring i Ukraina.
«La meg nok en gang gjøre det klart: Kina har ikke skapt Ukraina-krisa og er heller ikke en part i den. … Ikke bring ustabilitet til Asia-Stillehavet etter at det har blitt gjort i Europa», sa Lin Jian, talsperson for Kinas utenriksdepartement, på en pressekonferanse i juli i år. Han avviste nok en gang de amerikanske anklagene om at Beijing støtter Russlands forsvarsindustri.
Gram skriver uten omsvøp at «Kinas støtte til Russlands angrepskrig i Ukraina» truer norsk sikkerhet. Det skjer helt uten at det legges vekt på Kinas tilbakeholdenhet med å levere våpen til Kreml. Hans argumentasjon om at Stillehavs-regionen representerer en trussel for Norge, baserer seg også på en uholdbar sirkelargumentasjon, ettersom det er USAs opplevelse av å bli forbigått som verdens ledende industrinasjon, som utløser den militære opptrappingen.
Gram vil nå ha direkte norsk militært engasjement i Sør-Kinahavet. Til neste år skal Norge stille med en fregatt i en britisk-ledet hangarskipsgruppe, og det åpnes for flere bidrag. Natos out-of-area-strategi viste seg å være fullstendig mislykket og forfeilet i forrige runde, blant annet i Afghanistan og Libya. Nå er vi gang igjen. Norge danser lydig etter Washington og Pentagons pipe inn i konflikter på den andre siden av kloden. Å gjøre regionale grensetvister om noen øygrupper i Sør-Kinahavet til en global konflikt er ikke i vår interesse, men en farlig opptrapping på vei mot en ny verdenskrig.
