Anne Merete Driveklepp har delt denne artikkelen med deg.

Anne har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattPsykiatri

Psykiatrien er ikke noe fag

Sandra Lillebø har i denne avisa 29. august en artikkel om boka til psykiater Randi Rosenqvist med tittelen «Mitt liv, mitt fag» med undertittelen «Sviket mot de sykeste». Min første påstand er at psykiatrien ikke er noe vitenskapelig medisinsk fag. Min andre påstand er at det er nok psykiatriske sengeplasser. Min tredje påstand er at depresjoner, psykoser og livskriser ikke er en sykdom i hjernen. For altfor mange mennesker med psykiske funksjonsnedsettelser har psykiatrien vært en tragedie.

En psykiater, Thomas Szasz, uttalte på Russel-tribunalet i Berlin 2001 om menneskerettighetene i psykiatrien at psykiatrien ikke har en mer vitenskapelig basis enn Bibelen og Koranen. Jeg var til stede og skreiv en kronikk om det i denne avisa juni 2001. I dag er det den biologiske psykiatrien som hersker i Norge. Den tror at våre psykiske helseproblemer skyldes at vi har for lite av signalstoffet serotonin i hjernen vår ved depresjoner, eller for mye dopamin når vi er psykotiske eller «schizofrene».

Metaanalyser viser at det ikke er noen forskjell på nivået av serotonin hos deprimerte og ikke-deprimerte. Det besynderlige med hjernepillene nevroleptika er at disse medikamentene ofte gir bivirkninger som er til forveksling de samme som psykotiske symptomer.

«Det er ingen tragedie at det er færre sengeplasser i psykiatriske institusjoner»

Det er ingen tragedie at det er færre sengeplasser i psykiatriske institusjoner. Hvem gråter over at fattighusa, tuberkulosesanatoriene, arbeidsanstaltene, pike- og guttehjemma og Svanviken arbeidskoloni forsvant. En dag vil vi heller ikke gråte over at dagens psykiatriske asyl, ofte kalt sykehus, forsvinner. Det foregår fortsatt utstrakt bruk av kjemisk lobotomi, tvangsmedisinering og mye bruk av isolering og mekaniske tvangsmidler. I Italia ble det i 1978 vedtatt en lov om at alle offentlige psykiatriske asyl skulle legges ned, og det har gått ganske bra, spesielt i Trieste-området. På Island er det forbudt å bruke mekaniske tvangsmidler. Vi har en psykiatrilov som bryter med menneskerettighetene. I Norge er tvangsfôring av gjess sett på som dyremishandling og ulovlig, men det er lov å tvangsmedisinere mennesker med livsødeleggende hjernepiller og depotsprøyter.

Randi Rosenqvist skal ha all ære for hennes arbeid, engasjement og omsorg for de innsatte, men hun har konvensjonelle psykiatriske meninger. I «Dagens Medisin» kan vi lese at hun er bekymret for at vi i Norge ikke bruker nok tvang i psykiatrien. Det var i 2005. Helsedirektoratet skriver at i 2022 var det 9107 tvangsinnleggelser i psykisk helsevern for voksne. Det er første gang antallet innleggelser har oversteget 9000 siden målingene startet i 2013. Samme sted kan vi også lese at Rosenqvist i 2021 var leder for «Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene».

Når det gjelder fengsler, sa den svenske nevrologen Lars Mårtensson at han heller ville bli innsatt i fengsel enn i en psykiatrisk institusjon, for i fengslet får han ikke ødelagt hjernen sin med medikamenter. Han skriver: «Psykiatrins metod är att holla det psykotiska kaos som orsakas av nevroleptika nere med fortsatt nevroleptikabehandling – medicinering. Helvetet kan inte vara värre. Djävulen kan inte vara ondare enn denna psykiatri». Ord som støttes av mange som har opplevd psykiatrien.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Handel

Nei til biltoll?

Bjørgulv Braanen skriver i sin leder i Klassekampen 21. oktober: «Å innføre EUs tollregime på kinesiske elbiler er ikke i Norges interesse. Vi har ingen bilproduksjon og industri å beskytte». Jeg skal ikke mene så mye om bruk av toll som virkemiddel, men Braanen tar feil når han påstår at vi ikke har industri å beskytte. Viktige norske industribedrifter i Årdal, Kongsberg og Raufoss har over lang tid utgjort en viktig del av verdikjeden for europeiske bilprodusenter. De er alle høyteknologiske og innovative med unik kompetanse. Direkte og indirekte skaper disse virksomheten mer enn tusen arbeidsplasser i Norge.

Bistand

Ikke alt som teller, kan telles

Ikke alt som kan telles, teller, og ikke alt som teller, kan telles», slo sosiologen William Bruce Cameron fast på 1960-tallet. Denne erkjennelsen gjør vi lurt i å ha i mente i tider hvor det skrives spaltemeter etter spaltemeter om hva som skal skrelles vekk fra bistandsbudsjettet. Norads eget fagpressemedium, Panorama Nyheter, har hatt en egen Vendepunkt-føljetong med den talende tittelen: «Hva skal bort?» Signalene fra regjeringen er relativt tydelige. Pengene skal i større grad konsentreres om færre prosjekter, i færre land og gjennom færre, men større, organisasjoner. Dette ser man tegn til alt i statsbudsjettet for 2027, selv om de virkelig store endringene først forventes å komme i neste års budsjettforslag for 2028. Når harde prioriteringer skal gjøres er det forståelig at man velger de prosjekter som tydeligst kan dokumentere måloppnåelse og effekt. Vaksineprogrammer er kanskje det beste eksempelet. Det er enkelt å kvantifisere tiltakene, antall vaksiner satt, og effekten, færre mennesker smittet. I motsatt ende finner man prosjekter som tar sikte på å løse konflikter, eller endre holdninger. Arbeid for fred, likestilling og menneskerettigheter, institusjonsbygging, styrking av sivilsamfunn, og demokrati kan også telles, men antall mennesker nådd er sjelden like imponerende som eksempelvis vaksinering, utdeling av kontanter eller skoleplasser. Og effekten er adskillig vanskeligere å måle.

Vest-sahara

Folke­ret­ten er borte i foreslått FN-resolusjon

Vest-Sahara er verdens største såkalte «ikke-selvstyrte territorium». Slike er regulert i kapittel XI i FN-pakten, og senere konkretisert: Uavhengighet – eventuelt andre løsninger – skal skje etter en folkeavstemning. FN-pakten slår også fast i artikkel 1.2 at folks rett til bestemmelse er del av FNs formål. Nå er makten i ferd med å vinne over retten i Vest-Sahara. FNs Sikkerhetsråds årlige resolusjon omtaler i førsteutkastet Marokkos autonomiplan fra 2007 som «det eneste grunnlaget»; og omtaler «individuelle … løsninger». 2007-planen kom som et svar på at Sikkerhetsrådet enstemmig i 2003 vedtok en fredsplan for selvbestemmelse i Vest-Sahara. En stat opponerte mot planen: Marokko. Undergravingen av selvbestemmelsesretten ble styrket av at Trump i sin første presidentperiode anerkjente Marokkos okkupasjon i bytte mot at Marokko normaliserte relasjonene til Israel.