I grunnen er det litt koseleg å ligga under dyna med vindauga ope og høyra på regnet som plaskar ned utanfor. Lufta kjennest også så rein og frisk ut i regnet. Blomane blir vatna, og bilen vaska.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg tror ingen vil beskylde meg for å være utpreget tidlig ute med ting. Jeg tviholdt på discman til lenge etter mp3-spilleren hadde gjort sitt inntog, prøvde sushi for første gang lenge etter årtusenskiftet og har relativt nylig oppdaget av han derre Ernest Hemingway var ganske god til å skrive bøker. Den foreløpig siste i rekken av ting jeg har oppdaget minst ti år for sent, er den fantastiske serien «Kampen for tilværelsen». For en gave av en klin kokos dramakomedie. Etter å ha pløyd meg gjennom første sesong på uforsvarlig kort tid, var jeg klar som et egg for sesong to. Det var bare ett problem: da jeg var ferdigrigget i sofaen med ostepop og forakt for øvre middelklasse oppdaget jeg til min store forferdelse at sesong to slettes ikke var å finne hos statskanalen. Der lå det bare beskrivelser av episodene, etterfulgt av teksten «Ikke tilgjengelig lenger». For det første: Hva i alle dager skal jeg med de episodebeskrivelser uten episoder, NRK? Og viktigere: Et eller annet sted MÅ jo sesong 2 finnes. Det viste seg for så vidt å stemme (spoiler!), men hvorfor i alle dager må det være så innmari tungvint? Litt illsint googling senere ble det klart at dette handler om en rettighetskonflikt så komplisert og demonstrativt lineær at ingen av de involverte tilsynelatende skjønner hva den egentlig handler om.
RægerockerDa min mor ble alvorlig syk, var det én ting som ble veldig viktig for henne. Ingen klassisk trang til reise, forsoning eller memoarpublisering. Nei, ikke noe sånt. Det som ble viktig for mamma – og det hastet litt – var å sørge for at jeg og brødrene mine hadde ordentlige vinterjakker mens verden raste sammen rundt oss. Jeg lurer på hva de tenkte, de på Regntøyspesialisten tur og fritid, da en mor og hennes tre tålig voksne barn trasket alvorstungt mellom stativene og kanskje til og med felte en tåre da valget var tatt. Vannavstøtende parkaser er jo ikke først og fremst kjent for å være hverken rørende eller opprørende. I dag plukket jeg fram den ordentlige jakka fra bakerst i skapet. Nå er vi, jeg og Fjällräven, offisielt inne i vår fjortende sesong sammen.
MågaTil den det måtte angå: Det er bare du som kan lese denne teksten på baksiden av Klassekampen i dag. Alle andre vil se en småartig og navlebeskuende beretning om hvorfor besøk hos besteforeldre er vanskelige og slitsomme. Du er den eneste som kan lese denne teksten, men ikke si det til noen. Ved fødselen din fikk vi operert inn en mikrobrikke i nakken din som lar hjernen din kryptere tekster skrevet i et hemmelig kodesystem som gjør at mine kollegaer og meg kan samtale uten at andre får nyss i planene våre. Først av alt: For at jeg ikke skal deaktivere databrikken din, må du stille og hemmelig for deg selv lukke øynene og sverge en taus troskapsed om å ikke nevne innholdet i denne teksten til noen. Jeg venter. Farmor for eksempel forstår ikke helt hva som er greien med selvbetjente kasser i butikken. Ikke har de myntinnkast, og de som jobber der, må jo uansett betjene den selvbetjente kassen når hun skal kjøpe røyk, så hva er vitsen da? Slike ting må en sitte der, med tørr lefse i strupen og ingenting annet enn varmt ugjennomsiktig vann (er det gebissvann?) til å svelge det ned med. Oi, beklager. Jeg feilregistrerte troskapsed som ikke avlevert.
Tusten