I grunnen er det litt koseleg å ligga under dyna med vindauga ope og høyra på regnet som plaskar ned utanfor. Lufta kjennest også så rein og frisk ut i regnet. Blomane blir vatna, og bilen vaska.
Allerede abonnent? Logg inn
«Spikk! Spikk! Spikk!» de roper rundt meg, og jeg spikker. For hvert drag over treskaftet kjenner jeg at det syder og koker bak øynene mine. Og foran meg danser kniven over det som begynner å ligne på … Vel, kanskje var det slik at for hver flis som fløy, var det som om også noe inni meg forsvant. Tynnere ble spikkeemnet, og tynnere ble sjelen min. Og uten det jeg velger å kalle sjel – uten en eksistensforårsaket essens – ble det mindre og mindre menneske som satt der som spikkende, skapende kraft. Kniven tok form som et vesen i verden, overtok prosessen helt og skapte selv et vidunderlig stykke. Jeg var på landsleir med speidere, og den kvelden fikk jeg ikke sove i teltet. Der kniven noen timer før hadde ligget så nydelig perfekt i tommelkroken min, lå nå et åpent sår jeg aldri ville kunne lukke. «Spikk! Spikk! Spikk!» De hadde feiret meg med en leirlaget medalje av aluminiumsfolie og sisaltau.
TustenJeg skal få ny jobb. Som jeg alltid har sagt: Ny jobb – nye puligheter. Puligheter over alt! Nye fuligheter og gruligheter! Jeg er gruelig ful og skal mule alle som er frekke mot meg. I den nye jobben min. Såklart. Jeg er ful. Jeg skal sperre dører og skrike «her er det fult!» Jeg skal bli full og ful på nu jobb. Grøss og gru. «Jeg skal mule deg i trynet!» skal jeg hyle.
TustenJeg liker å tro at jeg til vanlig er et relativt avbalansert og tilsynelatende normalt menneske. Men det er noe som klikker oppi huet mitt når jeg ser en katt. Jeg har skjønt at det er flere av oss, det har internett fortalt meg. Jeg kunne lest hundre romaner på den tida jeg til sammen har brukt på å se diverse instagramkontoer med bilder av katter med hatter og jeg veit ikke hva. Men jeg har til gjengjeld lest at en blir lykkelig av å se på søte dyr, og at en presterer bedre ved å se på dem før noe skal gjøres. Dog dersom det som skal gjøres er noe annet enn å bare kave seg dypere ned i den bunnløse hula av cyberkatt, og så er klokka plutselig 03.46. Jeg begynner å tro at det er noe mer med dette enn at katter er søte.
Amøbe