I grunnen er det litt koseleg å ligga under dyna med vindauga ope og høyra på regnet som plaskar ned utanfor. Lufta kjennest også så rein og frisk ut i regnet. Blomane blir vatna, og bilen vaska.
Allerede abonnent? Logg inn
Oppmerksomheten som blir kjente mennesker til del, kan nok være anstrengende. Ikke minst må det være utmattende å stille opp på en selfie i tide og utide. Barn er ofte overdrevent interesserte i kjente mennesker. Sønnen min var i ekstase da jeg nylig fortalte ham at jeg hadde passert Marstein (artisten altså, ikke forfatteren eller forlagsredaktøren) på vei hjem fra jobb. Og sommerens høydepunkt var under ferieturen til Stockholm, da vi møtte MMA-stjerna Khamzat Chimaev i parfymeavdelingen på kjøpesenteret NK – til overmål stilte han velvillig opp for en selfie. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg selv også nærer en viss affinitet til kjendisspotting. Det er gode forhold for aktiviteten når man bor i Oslo, men det finnes også steder hvor man kan utøve den i en mer konsentrert form. En av de bedre skueplassene ligger langs E18 ved Holmestrand i sørgående retning. Det er selvsagt bensinstasjonen på Grelland – med Bjørns gatekjøkken – jeg snakker om.
The strong og silent typeDet er aldri helt enkelt å forstå hvordan en avhengighet oppstår. Det er i hvert fall slik jeg tolker de som har opplevd fenomenet, noe som for eksempel kan formuleres på følgende måte: «Jeg har alltid vært glad i å ta en pils, men så ballet det på seg. Det ene tok det andre.» «Det ene tok det andre» er nok en slags nøkkelsetning om man skal konkretisere avhengighetens essens. Jeg er stygt redd for at jeg nå er på vei inn i en slags avhengighet – og mye tyder på at jeg kommer til å trekke med meg mine egne barn i fallet. Det har seg slik at vi fra tid til annen passerer et velkjent landemerke ved Mjøsa. Navnet er Espa. Her lå det en gang en anerkjent veikro med et respektabelt utbud av kjøttkaker, rødspette og løvbiff.
The strong og silent typeSnart er bilen avskaffet i Oslo sentrum, for det finnes knapt plasser å parkere. Jeg er blant de heldige som har egen biloppstillingsplass, men forrige dagen lot jeg noen andre bruke plassen. Det var en grov feilvurdering. Til tross for at vi snakker om en helt vanlig torsdagskveld i september, ble jeg sendt ut i en hvileløs jakt etter et sted å parkere i gatene der jeg bor. Etter noen runder rundt i nabolaget – hadde ikke kjørt rundt i mer enn et kvarter – fikk jeg øye på en ledig luke. Herlig sentralt – rett ved den lokale Joker-butikken. Det var som om man måtte klype seg i armen.
The strong og silent type