I grunnen er det litt koseleg å ligga under dyna med vindauga ope og høyra på regnet som plaskar ned utanfor. Lufta kjennest også så rein og frisk ut i regnet. Blomane blir vatna, og bilen vaska.
Allerede abonnent? Logg inn
Eg har selt bilen min. Eg kjenner meg letta og glad, og samstundes litt tom. Så kjære lesar, her får du nokre tankar om meg og bilen min, som ikkje lenger er bilen min. Eg hadde han fordi eg budde i distriktet og trong han, det var umogeleg å leve utan ein bil der eg budde. At det akkurat vart denne bilen eg enda opp med å kjøpe, var temmeleg tilfeldig. Eg synst eigentleg modellen var litt pinleg å ha i distriktet, for han var som snytt ut av nasen på ein oslobuar som sjeldan forlèt ring 3, om det ikkje er for ein totimars tur langs E18. Eg hadde kanskje sett for meg at eg skulle ta ein siste køyretur, one last hurrah, men det har eg rett og slett ikkje trengt sidan eg flytta tilbake til byen. Bilen har altså berre vorte ståande utanfor huset til far min og vorte nedlest av tynne greiner og fuglelort. Det einaste bilen har gjort for meg dei siste månadene, er å gje meg forsikringsrekningar og tankar om at eg snart må selje han. Kvifor er eg då trist over at eg ikkje har han lenger? Det er vel noko med at han var ein kompanjong, ein fast følgjevenn, gjennom tida på bygda.
SmørbukkenLandsbyen Bosteri i Kirgisistan har nesten alt du ønsker deg i en fjellandsby: spektakulær utsikt, små gater, hoteller, restauranter, barer og kasino. Og fornøyelsespark med pariserhjul, berg-og-dalbane, vannsklier og en strand. Bosteri ligger nemlig ved verdens nest største høyfjellssjø, Issyk-Kul. Og med tusenvis av kilometer til havet er det hit kirgiserne drar for å kjenne på strandlivet om sommeren. Det gjorde vi også, selv om de 1700 høydemeterne gjorde sitt til at det ikke ble særlig varmt i vannet. Men sjøen var stor nok til at vi ikke så horisonten på motsatt side, og på stranda gikk det an å leve latmannslivet mens vi beundret snødekte fjelltopper rundt oss og knasket på lokal snacks. Men det var jo også noe rart med dette Granca-Vegas oppe i de kirgisiske fjellene. Så vi vendte nesa mot mer normal sivilisasjon igjen etter et par dager.
Reisende backFotball-VM går sin gang, og et evig tema er spillere som drøyer tid når laget deres har et resultat de er tilfredse med. Det fakes skader, somles med innkast og byttes sakte. Det må faktisk være noe de trener på. Men det er noen som er mye bedre enn fotballspillerne på å drøye tid, og her må jeg låne et poeng fra TV 2-kommentator Mina Finstad Berg: De kan trene så mye de vil, men fotballspillerne blir aldri bedre enn små barn på å hale ut tid. Jeg har et par sånne hjemme. Og de er selvsagt gode på klassikere som å spise kveldsmat sakte for å få legge seg seinere. Eller «skal bare» før yttertøyet tas på om morgenen. Og det er nok sånt man må lære seg å leve med.
Bender