Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Cuba

Inter­ven­sjonens språk

Lørdag meldte NRK at Trump ønsker å «åpne Cuba for amerikanere». Videre formidler de, fra Reuters, at USA og Cuba vil bli «enige om en avtale, som ikke vil basere seg på militærmakt.» Dette er et eksempel på et pressespråk som legitimerer intervensjonens logikk. Øyas befolkning lever under en pågående utsultingsstrategi, en desperat situasjon for over 10 millioner mennesker. Vi ser fram til en kritisk og balansert dekning fra vår statskanal, i en sak som er viktig for mange.

Slankesprøyter

Helsehjelp for de rike, stigma for de fattige

I Klassekampen 25. september berører Liv Bjørnhaug Johansen et av vår tids mest akutte folkehelseproblemer: det massive stigmaet som rammer mennesker med fedme. Johansen har helt rett i at vektstigma har en enorm skadegrad, og hun reiser en livsviktig debatt om hvordan vi krymper rommet for det kroppslige mangfoldet. Hun treffer også spikeren på hodet når hun kritiserer den urovekkende systemsvikten i at legemiddelindustrien leverer til to helt ulike markeder på samme preparat: alvorlig medisinsk behandling og kosmetisk vektreduksjon. Der Johansen retter skytset mot markedskreftene, vil jeg ta det et skritt videre: Det er nettopp fordi legemiddelindustrien og det offentlige helsevesenet navigerer etter helt ulike kompass, at staten snarest må ta kontrollen tilbake. Vi kan ikke forvente at en kommersiell aktør skal bære ansvaret for den statlige folkehelsen; industriens mandat er innovasjon og marked, mens statens mandat er rettferdig fordeling og universell helsehjelp. Det virkelige problemet i dagens Helse-Norge er den politiske handlingslammelsen som tillater at dette skjer. Ved å nekte å finansiere behandlingen i den offentlige helsetjenesten, tvinger politikerne kronisk syke mennesker ut på det samme uregulerte, kommersielle markedet som livsstilskonsumentene.

Innkjøpsordningen

Bruk heller penger på biblio­te­kene

Arne Svingen og Mahmona Kahn er i Klassekampen 25. september kritiske til de statlige innkjøpsordningene, der et råd sikrer at kun bøker med høy litterær kvalitet blir kjøpt inn. Dermed faller det de kaller lettlestlitteratur utenfor, og skaper A-og B-lag i barnelitteraturen. Fordi innkjøp gir makt, blir litteraturfeltet farget av rådets litteratursyn, og ikke-innkjøpt lettlestlitteratur blir et B-lag. Nå har vi en lesekrise. For å få ungdom til å lese, er det viktig å skrive bøker på alle kvalitetsnivå. Derfor bør innkjøpsordningene utvides, mener Khan og Svingen. Men innkjøpsordningene ble ikke opprettet for å demme opp for en lesekrise, men for å sikre at nasjonen utvikler et norsk litterært språk. De skulle gi forlagene trygghet til å satse på ukjente forfattere, og tid til å utvikle gode forfatterskap.