Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

Solidaritetshuset har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Oslo

Bevar Gamle Munch for barna og Tøyens fremtid

Våren 2013 var det flere krisemøter på Tøyen. Nærskolen var halvfull og nedleggingstruet. Mange foreldre søkte barna sine til andre skoler og andelen minoritetsspråklige nærmet seg hundre prosent. Arfi Ali, leder for en somalisk mødregruppe, beskrev situasjonen som en mur mellom innvandrere og de med norsk som morsmål. Det var mangfold, men ikke integrering. Med Tøyenløftet (2013/14) fikk det sterke foreldreengasjement avgjørende drahjelp fra politikerne. Til tross for organisatoriske utfordringer og noen brutte løfter, viste Tøyenløftet hvor bra det kan bli når politikere samarbeider med sterke lokale krefter.

Kjønnsroller

Far er direktør, mor er sekretær

«Hvis familien er en bedrift, er mor direktør», skrev Jo Skårderud om det tredje skiftet på fredag. Alle som har vært i befatning med det private næringslivet (eller sett Oljefondet på NRK) forstår at dette språklige bildet er feil. Hvis familien er en bedrift, er mor sekretær. Det er sekretæren som sømløst får ting til å henge sammen og fungere, uten verken heder, lønn eller ære. Direktøren derimot er brautende, tar æren for sekretærens arbeid, er høyt gasjert og gjør kanskje tilnærmelser overfor sekretæren når medarbeiderne har lagt seg. Gitt at tesen om det tredje skiftet stemmer, er det altså far som er familiens direktør.

Musikkbransjen

Hva betyr KI-avtalen for norsk musikkliv?

Verdens tre største plateselskaper, Warner, Sony og Universal, har nylig inngått avtaler med flere KI-genererende musikktjenester. Det kan være begynnelsen på et bedre regulert marked, men et kollektivt lisensieringssystem er eneste løsning for å ta vare på hele bredden av rettighetshavere. Avtalene gjelder kun rettigheter de store amerikanske selskapene selv kontrollerer. Resultatet er et lappeteppe som gjør lisensiering av KI-aktører uoversiktlig. Hensynet til det brede lag av europeiske opphavere er ikke ivaretatt. Samtidig kan nå disse KI-selskapene ha nok musikk å trene på. Dermed står norske og europeiske musikkskapere svakere i et fremtidig marked. Derfor arbeider Tono og de andre europeiske kollektive forvaltningsselskapene mot EU for å få fastslått at kollektiv lisensiering skal være hovedregelen.