Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

Solidaritetshuset har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Klasse­kam­pens juleka­lendre er utmerkede

Klassekampen har i år i likhet med tidligere år laget en festlig julekalender. Norske kjentfolk er plassert inn i et bilde basert på et ikonisk maleri. Det er nesten blitt en sport å prøve å kjenne igjen de mange kjente fjesene. Ragnhild Seel Tennes er i Klassekampen 27. november svært kritisk til årets bilde som hun mener er en maltraktert av Eugene Delacroix’ ikoniske maleri «Friheten fører folket». Hun spør om den franske ambassaden i Oslo har godkjent dette.

Oljepolitikk

Keiseren er naken

Så godt å se et parti insistere på politikk i tråd med virkeligheten. MDG har stått hardt på kravet om en ny retning i oljepolitikken i de pågående budsjettforhandlingene. Slik insisterer de på å drive Norge i en retning som er på bølgelengde med virkeligheten. I Norge ignorerer vi en åpenbar sannhet: Fossile brensler skaper klimakaos og utgjør en eksistensiell trussel mot menneskeheten. Grunnen er at vi tjener oss styrtrike på olje og gass. Vi vikler oss inn i komplekse bortforklaringer på den eksistensielle trusselen olje og gass utgjør. Og vi surrer rundt med fantasifulle og ofte ikke-eksisterende teknologiske og finansielle løsninger, heller enn å gjøre det åpenbare: å fase ut det som tar millioner av liv og utraderer økosystemer. Endelig er det et parti som for alvor tar kampen, og insisterer på å handle i tråd med vår tids virkelighet.

Scenekunst

Førti års kunst­ner­skap i fare

Fra nyttår står Verdensteatret i fare for å måtte sette 40 år med norsk og internasjonal teaterhistorie på gata. Igjen er situasjonen helt kritisk for et av Norges mest etablerte scenekunstkompanier. I SV og MDGs alternative statsbudsjett er vi foreslått reddet, og vi setter vår lit til at forhandlingspartnerne vil støtte forslaget og sikre forutsigbarhet for et viktig kollektivt kunstnerskap. De siste fem årene har Verdensteatret vært en kasteball i et system uten en kunstpolitisk strategi. Dette er den andre høsten på tre år hvor vi er nødt til å sette det kunstneriske arbeidet på vent og jobbe politisk for å sikre vår eksistens. Verdensteatret har siden 1986 vært en spydspiss for den frie og eksperimentelle scenekunsten i Norge. Det har vært investert mye penger, tid og krefter i kompaniet og nå tapes alt som er bygget opp sammen med vår akkumulerte erfaring.