Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

Solidaritetshuset har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Israel og palestina

Felles vei, Skurdal?

Klassekampens leder 11. november trenger en kommentar. Mari Skurdal hevder at det er verdt å lytte til Joav Melchiors ord om at man ikke skal plassere alle med en sionistisk identitet i kategorier som barnemordere og moralsk forkastelige. «Flere av dem som kaller seg sionistiske har bakgrunn fra fredsarbeid i Israel og støtter ikke krigsforbrytelser og etnisk rensing», lyder det i lederartikkelen som også spør om det «fins en felles vei framover, til tross for storpolitiske uenigheter». Jeg er enig i at folk i Norge med sionistisk identitet ikke nødvendigvis har til hensikt at Israel eller statens borgere skal begå apartheid, folkemord eller etnisk rensing. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med sinnelagsetikken deres. Derfor er «Ingen sionister i våre gater» et slagord vi ikke kan bruke.

Klima

Hvervens tankefeil

Filosof Sigurd Hverven gir i gårsdagens De nære ting-spalte i Klassekampen råd om hvordan en skal forholde seg til såkalte klimaskeptikere. For å avvise menneskeskapte klimaendringer innebærer for ham «en fortrengning av forandringer du nå må være sanseløs for ikke å se, høre eller føle på kroppen. Det er bare å stikke hodet ut». Men det er fullt mulig å stikke hodet ut og erkjenne temperaturøkningen, men likevel være skeptisk til datamodellene som tilskriver økningen menneskelig aktivitet. Hvem vet, kanskje ville også økofilosof Arne Næss nølt med å omfavne de mange modelleringer innen klima og helse som pussig nok alltid ser ut til å rydde veien for teknokratiet.

Venezuela

Når prinsipper blir selektive

Da María Corina Machado vant Nobels fredspris, ble jeg så glad og takknemlig. Jeg tenkte: Endelig! Endelig skulle den venezuelanske krisen få oppmerksomheten den fortjener. For det er en glemt tragedie få i Norge, og ellers i verden, egentlig bryr seg om. Derfor blir jeg lei meg når jeg ser at all oppmerksomheten handler om USA, Trump og om «hva som kan skje i Venezuela hvis …» Alt fokus ligger på geopolitikk og stormaktsspill. Ingen snakker om hva som faktisk skjer NÅ med mine landsmenn. For sannheten er at Maduros regime driver med tortur, drap, forfølgelse, politiske forsvinninger, fengsling av mindreårige, voldtekt av kvinner i fengsler, utenomrettslige henrettelser, og systematisk utsulting av pensjonister. Regimet lar land som Kina, Russland, Iran og Tyrkia plyndre våre ressurser i bytte mot beskyttelse. De stjeler valg også.