Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

Solidaritetshuset har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

Diego Marin Rios (Leder i Attac)Sondre Molteberg Dalen (Leder faggruppen for rettferdig grønn økonomi, Attac)

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Kolo­nia­lismens blikk

Andreas Breivik er engasjert av Klassekampen for å anmelde utstillinga til Marét Ánne Sara i Tate Modern (Klassekampen 18. oktober). Siden jeg ikke har noen kunstkompetanse, skal jeg ikke kommentere Breiviks kunstneriske vurderinger av utstillinga. Men siden han også bringer inn politiske og reindriftsrettslige aspekter i sin slakt av utstillinga, finner jeg grunn til å gi en kommentar. M.A. Saras bror ble ikke tiltalt for overbeite, som Breivik påstår.

Jens Ingvald Olsen
Madagaskar

Et kupp mot korrup­sjonen

Madagaskar har lenge vært preget av politisk vanstyre, utbredt korrupsjon og en voksende sosial urettferdighet. Når militæret nå har tatt makten, er det lett å reagere med skepsis – og det bør man. Men dette kuppet skiller seg fra det vanlige mønsteret i regionen. Militærenheten CAPSAT nektet å bruke vold mot sivile demonstranter. I stedet stilte de seg bak folket – særlig de unge som har ropt etter endring. Det er et uvanlig og modig valg i en region der makt ofte forsvares med makt. Oberst Michael Randrianirina har tatt over som overgangspresident, med løfter om å beskytte folkets rettigheter og gjenopprette orden. Det er for tidlig å si om han vil holde ord, men det finnes et håp om at dette ikke bare er et maktskifte – men et opprør mot et system som har sviktet sitt folk. Madagaskar står ved et veiskille.

Soia Rahasindrainy
Nobels fredspris

Svar til Johansen

Klassekampens tidligere utenriksmedarbeider Peter M. Johansen, som jeg alltid beundret for grunnsolid dokumentasjon bak det meste han skrev selv om jeg ikke alltid var enig, har avlagt meg et ikke helt vennlig besøk i Klassekampen den 18. oktober. Bakgrunnen er mitt forsøk på en litt dialektisk fortolkning av årets fredspris til María Corina Machado. Jeg skal erkjenne at én setning jeg ble sitert på umiddelbart etter at prisen ble bekjentgjort, gitt litt lenger enn jeg i ettertid står inne for, nemlig at hun er en «prinsipiell fredelig demokratiforkjemper». I det jeg ellers har sagt om hennes rolle, er det liten tvil om hva jeg anser som «hovedsida», som det het i de gamle Stalin-diskusjonene på 1970-tallet: Hun har helt siden kuppforsøket mot Chávez i 2002, opp gjennom de politiske kampene helt fram til valget i 2024, og ikke minst etter at Trump-administrasjonen begynte sine krigsleker i det sørlige Karibien, opptrådt som det motsatte av en demokrati- og fredsforkjemper. Etter hvert som dette inntrykket bare har blitt forsterket etter pris-annonseringen, der hun nærmest åpent inviterer til å styrte Maduro gjennom en utenlandsk intervensjon, har jeg derfor i stigende grad kritisert tildelingen: Hun er det motsatte av en verdig Fredsprisvinner. Men det er én ting Johansen og jeg er uenige om, og som Nobelkomiteen ganske enøyd begrunnet prisen med: hennes rolle under valget i fjor.

Vegard Bye