Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

Solidaritetshuset har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

Diego Marin Rios (Leder i Attac)Sondre Molteberg Dalen (Leder faggruppen for rettferdig grønn økonomi, Attac)

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Rødt

Nok er nok

Jeg har stemt på Rødt ved de tre siste valgene hovedsakelig fordi partiet har stått for solidaritet med de som har minst. Ved neste stortingsvalg er det slutt, dersom partiet går inn for skattelette for tre fjerdedeler av befolkningen i et land som flyter av mjølk og honning. Jeg skjønner at vi må få gjort noe med løpske boligpriser i sentrale strøk, men folk flest har et materielt overforbruk som ikke ligner grisen. Det er den fjerdedelen av befolkningen som har minst som sliter med å få endene til å møtes. Nå skjønner jeg ikke lenger hva ledelsen i Rødt tenker på, heller ikke hva de tenker med.

Per Kristiansen
Nav

Er det mulig å lede Nav?

Det var oppsiktsvekkende da Hans Christian Holte måtte gå av som Nav-direktør mot sin vilje forrige uke. Ikke mange, bortsett fra statsråden, mente det var en god løsning. For meg er det åpenbart: Problemet sitter ikke i lederstolen. Det sitter i systemet. Kontrasten er slående: Da trygdeskandalen eksploderte for noen år siden – en feilfortolkning av regelverket som førte til urettmessige fengselsdommer – fikk både Nav-direktøren og ansvarlig statsråd bli sittende. Det var en reell skandale. Denne gangen er det vanskelig å se at lederbytte løser noe som helst. Spørsmålet er: Er det mulig å lede en organisasjon som Nav? Et partnerskap mellom stat og kommune, uten felles lovverk, saksbehandlingssystemer eller tariffavtaler.

Hanne Glemmestad
Eu

Ja-sidas fallitt i møte med EU-makta

EU har brutt forutsetningene i EØS-avtalen og innført beskyttelsestoll mot Norge og norsk ferrolegeringsindustri. Et tiltak Norge bestrider lovligheten av, men som vi ikke har makt til å stoppe, når EU først har bestemt seg for å benytte paragraf 112 i EØS-avtalen mot oss. Hva gjør vi da? Hvordan skal vi svare på dette usaklige, proteksjonistiske tiltaket fra EUs side? Ja-sida har ingenting å melde. «Mer EU, gjerne medlemskap, ikke røre EØS, videreføre dialogen», er alt sammen gammel vin på nye flasker. Det vises til alt mulig, fra den nye verdenssituasjonen til vaksinebehov for å begrunne stillstanden og passiviteten i møtet med EUs fiendtlige handling overfor Norge og Island. Det var bemerkelsesverdig hvor ulikt den islandske og norske responsen var; den islandske utenriksministeren snakka harmdirrende om EUs uvennlige handling, mens Espen Barth Eide mumla noe om EØS-avtalens ukrenkelighet. Pinlig. Regjeringa tviholder på dogmet om at EØS er nødvendig for at vi skal få solgt varene våre, mens folk ser at EU ikke vil love at de ikke kan finne på å gjenta det samme også overfor annen norsk industri. Det er som om gutten som blir banka opp i skolegården går til bølla og ber om mer.

Heming Olaussen