Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

Solidaritetshuset har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

Diego Marin Rios (Leder i Attac)Sondre Molteberg Dalen (Leder faggruppen for rettferdig grønn økonomi, Attac)

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Landbruk

Staten og lamme­kjøttet

Tradisjonen tro har landbruksministeren rykket ut med en oppmuntring til å spise lammekjøtt i påsken – tydeligvis en fast post på departementets kalender. Er det en landbruksministers jobb å øke salg av kjøtt generelt, og lammekjøtt spesielt? Det er i så fall en «jobb» som strider mot faglige råd både fra Helsedirektoratet og Miljødirektoratet. Regjeringen handler også stikk i strid med klima- og kostråd i budsjettpolitikken. Av de mange milliarder som overføres til norsk landbruk årlig, brukes fortsatt cirka 90 prosent til husdyrprodukter. I statsbudsjettet står det at begrunnelsen for flere av kjøttsubsidiene er å «bidra til rimelegare kjøtt og foredla kjøttprodukt til forbrukaren». Men dette er altså ikke nok; ministre går også ut i media og oppfordrer til kjøttspising. Hvor lenge erdetsiden en landbruksminister oppfordret til en plantebasert dag i uka, eller inviterte pressen til en vegetarisk middag? Har det i det hele tatt skjedd? Et av de mest effektive grepene for å redusere klimaendringer, er og blir å bytte ut kjøtt med plantebasert mat. Miljødirektoratet sier dette i klartekst – da bør regjeringen også klare å gjøre det. Landbruksministeren hevder at «dyr på beite (bidrar) til å ta vare på det biologiske mangfoldet». Men en svensk studie fra 2022, som undersøkte denne myten, fant at standard beiting hadde «ødeleggende effekter» på biodiversiteten.

Siri Martinsen
Klimaaktivisme

Økoglede og strategi

De siste dagene har det vært debatt i Klima-Norge om frustrasjon, sinne, håp og kjærlighet i klimakampen. 24. mars skriver Per Bjørn Foros at klimaaktivister må ty til «økoglede» for å leve i nuet og virke mindre desperate. 27. mars svarer Anne Klenge, som for tiden soner en fengselsstraff for en fredelig aksjon i 2022, at hennes handlinger ikke kom av desperasjon, men bevisste valg for å sette søkelys på fossilindustriens overmakt i Norge. At å trekke seg tilbake i økoglede ikke utfordrer kreftene som drar vår generasjon videre mot katastrofe. Klimabevegelsen har et omdømmeproblem.

Torbjørn Reitan Fyrvik
Kongehuset

Braanen-monarkiet

Hver gang Bjørgulv Braanen befatter seg med monarkiet, leser jeg ham med interesse. Fra 2003-kommentaren «Kommunistenes konge?» har han inntatt en helt særegen posisjon i den norske statsformdebatten, en slags «ærr’e så nøye ‘a»-holdning som likner så mange av de lunkne rojalistene som egentlig ikke bryr seg en døyt om Slottet, pomp og prakt og what not, de som fnyser av reportasjer om hva de kongelige bedriver på fritiden, men som synes Harald er en ålreit kar. Lunkne rojalister likner på lunkne republikanere, de som godt kunne tenke seg å fjerne kongefjesket, men som fryser på ryggen av skrekkscenarioet at president Carl I. Hagen skulle stå på slottsbalkongen og hylle barnetoget. Likevel, Braanen er ikke lunken, det skal han ha. Uredd quickstepper han rundt i venstresidesalaten av halvfordøyd gammelkommunistisk merke, troen på at bare vi fjerner kongehuset, er det klasseløse samfunnet rett rundt hjørnet. Han fortjener ros for å ha tatt et oppgjør med den fraseologien som har preget mye av norsk republikansk argumentasjon og serien av republikk-forslag som rituelt blir lagt fram for Stortinget hvert fjerde år.

Carl-Erik Grimstad