Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

Solidaritetshuset har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

Diego Marin Rios (Leder i Attac)Sondre Molteberg Dalen (Leder faggruppen for rettferdig grønn økonomi, Attac)

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Usa og russland

Bomber og bomber, to forskjel­lige ting?

Det må være lov å spørre seg i denne søte juletid med bismak: Hva er forskjellen på når Putin bomber og når Trump bomber? For ikke å virke for provoserende på alle dem som syns det er grusomt når den ene parten dreper folk og ødelegger livsgrunnlaget for tusenvis av mennesker, men føler seg trygge når den andre siden gjør det samme. Dette er et så ømtålig spørsmål i kongeriket Norge, at jeg faktisk vil foreslå at norske myndigheter kommer på banen og forklarer. Hvem er det som ruster mest opp? I dag ble det sagt at nå er våpenindustrien i Vesten, for ikke å si Norge, omtrent på størrelse med oppdrettsnæringen. Og dette skal vi som beboere i dette landet være glade for, og i tillegg vær så god «føle oss trygge»? Denne logikken skurrer veldig.

Gunnhild Grindheim
Jul

Sannheten om julen

Julen fremstilles gjerne som en tid for refleksjon, takknemlighet og omtanke for dem som har mindre enn oss. En tid for fellesskap, familie og et avbrekk fra hverdagens mas og jag. Men er det egentlig det? Vi mener julen i dag er toppen av et isfjell av illusjoner samfunnet opprettholder for å rettferdiggjøre et system vi alle er fanget i. Kanskje handlet julen en gang om medfølelse og samhold, men slik er det ikke lenger. Tiden da julen samlet familien i en hedensk eller religiøs ramme er for lengst forbi. I dag fungerer den først og fremst som en flukt fra virkelighetens arbeidspress, en kollektiv eskapisme. Før vi i det hele tatt får ro, må vi gjennom et kjøpepress uten sidestykke.

Evar Kristoffer Olaussen og Daniel Homme
Historie

Kolo­nia­lisme: en presi­sering

I gårsdagens Klassekampen har Michael Brenna en kommentar til min artikkel om dansk-norsk kolonialisme i «Kringla Heimsins» dagen før. Mitt anliggende var ikke å gå inn i diskusjonen om Norges statsrettslige stilling under det danske eneveldet (1660-1814), men å dokumentere at det i denne perioden fant sted både slavehandel og plantasjekolonier som satte tydelig avtrykk i det norske samfunnet. (For et norsk samfunn eksisterte vel? ) Det var derfor uheldig at redaksjonen valgte et forsideoppslag og en ingress som stiller spørsmålet om Norge var en kolonimakt og løfta fram at «vi» tjente gode penger. Det finnes ikke noe «vi» i artikkelen, der jeg løfter fram plantasjeeiere, skipsredere, guvernører og aksjonærer. For norsk økonomi som helhet spilte det en viktig rolle at store sjøfartsbyer vokste fram og at Norge ved den danske avståelsen i 1814 hadde en betydelig handelsflåte. Det handler ikke om «nasjonalromantikk», men om materiell virkelighet. Norge var ikke en sjølstendig kolonimakt, noe Brenna gir inntrykk av jeg har skrevet, men tilknytninga til Danmark-Norges kolonialisme og slavehandel ga betydelig fordeler og en norsk økonomi flere bein å stå på.

Tore Linné Eriksen