Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

Solidaritetshuset har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Debatt

Høyresidas pinlige fa­sci­nasjon for Trump

Det første året med Trumps andre presidentperiode i Det hvite hus er over. For både USA og verdensfreden var 2025 et katastrofalt år, og lite ser ut til å bli bedre i 2026. Heldigvis har det vært ganske bred enighet i Norge om at Trump og hans personkult MAGA er en trussel mot både demokratiet, den internasjonale verdensorden og mot freden. Men det er ikke er lenge siden langt flere på den relativt moderate høyresiden var fascinert av det høyreradikale prosjektet til The Donald. Det har med få unntak vært forsvinnende stille fra de profilerte nordmennene som inntil ganske nylig forsvarte mannen som nå truer med å rive folkerett, Nato og den regelbaserte verdensorden i fillebiter. Det er ikke mer enn halvannet år siden Fpu-leder og Frp-wonderboy Simen Velle uttalte at han ville ha stemt på Trump dersom han bodde i USA. Etter mye verbal juling gikk han riktignok tilbake på uttalelsen, men Frp-topp Per-Willy Amundsen var raskt ute med støtte til Velle.

Iran

Kan Iran styres føderalt?

Iran er ikke en homogen nasjonalstat. Landet rommer betydelige minoritetsgrupper, herunder kurdere, aserbajdsjanere, arabere, balutsjer og turkmenere, med egne språk, historiske erfaringer og regionale identiteter. Dagens sterkt sentraliserte styreform har i stor grad forsøkt å undertrykke dette mangfoldet gjennom uniform lovgivning og politisk kontroll. Resultatet har vært vedvarende spenninger, marginalisering og mistillit mellom sentrum og periferi. Spørsmål om et føderalt styresett i Iran har vært møtt med skepsis. Motstandere hevder ofte at et slikt system vil undergrave likhet og menneskerettigheter ved å skape ulike standarder i ulike regioner. Denne kritikken bygger imidlertid på en snever forståelse av likhetsprinsippet.

Språk

Språkets makt

Angående påtrykket fra myndighetene om at innvandrere må lære seg norsk fortere og bedre for å integreres i det norske samfunnet, virker det ikke som dette blir fulgt opp på samme måte i akademia. Ifølge «Handlingsplan for norsk fagspråk i akademia» er engelsk som foretrukne undervisningsspråk et økende og omfattende problem. Vi får håpe at planen får konsekvenser, slik at faglærere, veiledere eller sensorer fremover slipper å kommunisere seg i mellom og med studenter på stotrende eller i beste fall middels godt engelsk. Selv har jeg ved flere anledninger, sist som sensor ved en høyskole, opplevd det absurde i det at fordi en fast ansatt med sensor har engelsk som morsmål så må resten av oss med norsk som morsmål snakke engelsk. En annen absurditet opplevde jeg i et foredrag med en norskspråklig foredragsholder; kun en av studentene behersket ikke norsk, så da måtte alle snakke engelsk. Dette er ifølge handlingsplanen en utbredt praksis innen dagens akademia. I tillegg til det muntlige kommer alle skriftlige avhandlinger, oppgaver og all ytterligere kommunikasjon som skrives på engelsk. Innenfor kunstutdanningen, som jeg representerer, er dette blitt nærmest et mantra. Undervisningen foregår på engelsk, fordi flere og flere professorer kun snakker engelsk, antall internasjonale kunststudenter øker, kunstmiljøet er internasjonalt – og så videre. Engelsk har i mange år dominert hele kunstfeltet.