Til handling mot klimaulikhet!

Diego Marin Rios (Leder i Attac)Sondre Molteberg Dalen (Leder faggruppen for rettferdig grønn økonomi, Attac)29. aug. 2024

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Opera6. feb.

Komponist Knausgård?

I Klassekampen 4. februar las eg om ein ny, finsk operaoppsetting av Karl Ove Knausgård sin roman «Morgenstjernen». Berre Knausgård er nemnt som opphavsperson for denne vellukka oppsettinga. Det er fantastisk, vår store forfattar nå også som komponist og librettist! Men så tok det meg cirka 20 sekund på nett for å finne ut at komponist er Sebastian Fagerlund og librettoen er av Gunilla Hemming. Det er fint om Klassekampen er meir presis og informativ når det gjeld opphavspersonar.

Vidar Ytre-Arne

Melkøya6. feb.

SVs svik mot samisk kultur

I dag feirer vi samenes nasjonaldag. Det er en mager trøst for Finnmarks samer og hele den samiske kulturen i Norge. I går vedtok Stortinget at det fortsatt skal gjøres store inngrep i reindriftsområder i Finnmark for å elektrifisere Melkøya. I går hadde SV en historisk mulighet til å sette en stopper for enorme naturinngrep i Finnmark, inngrep som vil gå hardt ut over en allerede presset reindrift. Den muligheten lot de gå fra seg. Debatten om Melkøya de siste ukene har handlet om lovlighet, regjeringens kraftløft, Europas energisikkerhet, om datasentre og klimapolitikk. Det som har blitt helt borte, er det samiske perspektivet. Fakta er at kraftlinjene som allerede er bygget for å få elektrifisert Melkøya, som den mellom Skaidi og Hammerfest, og de linjene som skal bygges videre, alle påvirker naturen og reindrifta i området.

Tor Bjørnar Henriksen

Epstein-papirene6. feb.

Rød-Larsens rolle som politisk mellommann

Hvorfor dyrket Jeffrey Epstein kontakten med ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen? Hvorfor overførte han ferieopphold, lån, donasjoner og testamentariske disposisjoner? Det var åpenbart ikke bare for å sole seg i glansen av to av tilretteleggerne for Oslo-avtalene. Forholdet mellom de tre var mer enn et privat anliggende. Særlig den omfattende kontakten mellom Epstein og Rød-Larsen har betydelig offentlig interesse. Rød-Larsens forklaring i ettertid, at det var en «alvorlig feilvurdering» å ha et «personlig og økonomisk forhold til Epstein», fremstår lite troverdig i lys av kontaktens omfang og varighet. Kontakten må ses i en større sammenheng. Oslo-prosessen ble lansert som et gjennombrudd i 1993, men avtalene i 1994 og 1995 integrerte ikke folkeretten: Israels okkupasjon av Palestina ble ikke opphevet, retten til selvbestemmelse ikke sikret, bosettingspolitikken fortsatte, palestinsk territorium ble ytterligere fragmentert, rettighetsforpliktelser ikke håndhevet og statusspørsmål utsatt. Resultatet var et asymmetrisk forhandlingsregime som forvaltet okkupasjonen snarere enn å avslutte den – satt på spissen: fred uten rett og rettigheter. Kritikken av prosessen var derfor bred – fra palestinske forhandlere og israelske tidligere embetsmenn til menneskerettighetsorganisasjoner, FN-eksperter og forskere. Etter rollen som diplomat og tilrettelegger for Oslo-avtalene ble Rød-Larsen FNs spesialkoordinator for Midtøsten-fredsprosessen (UNSCO) i perioden 1994–1996. I 1999–2004 var han Kofi Annans spesialutsending for Midtøsten-fredsprosessen, også det en politisk rolle. I min kapasitet i Amnesty International møtte jeg Rød-Larsen på UNSCOs kontor i Ramallah i 1996 og fremførte Amnestys kritikk av Oslo-prosessen, UNSCOs manglende vektlegging av palestinernes rettigheter og Israels bosettingspolitikk.

Jan Borgen