Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

Solidaritetshuset har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

Diego Marin Rios (Leder i Attac)Sondre Molteberg Dalen (Leder faggruppen for rettferdig grønn økonomi, Attac)

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Likestilling

Norske verdier og menn med dårlig hukommelse

Jeg er så møkka lei av alle som jobber for å splitte folk – dele oss inn i de som hører til her, og de som ikke gjør det. Det er som oftest menn som drar opp diskusjonen om hvordan landet, sivilisasjonen og verdiene våre er i fare fordi folk fra andre land har slått seg til her. De kommer i flere forskjellige varianter – alt fra de med slips, utdannelse og intellektuelle begrunnelser for fordommene, til de med dårlig språk og reinspikka hat. Jeg betakker meg for å tilhøre dette «vi» som de mener å snakke på vegne av. Når det gjelder hvor tilbakeliggende en del nyankomne til landet er, har jeg et godt råd – les norsk kvinnehistorie. Norske kvinners rettigheter er ikke gamle, og de er ikke hogd i stein. Vi som har vært med i kvinnekampen siden 1970-åra, husker godt tida da 80 prosent mente homofile burde bekjempe legningen sin, det var utenkelig at lesbiske mødre skulle ha ansvar for barn, kvinnemishandling var noe folk trudde kun arbeiderklassemenn med alkoholproblemer dreiv med, hver fjerde brud var under tjue år, barn født utafor ekteskap blei kalt «uekte», pornoblader var til salgs i dagligvarehandlene, og mange syntes det gikk på æra løs når kona tok lønna arbeid. I 1968 døde ei kvinne av ulovlig abort, det siste dødsfallet vi veit om. Mange av oss som blei aktive i kvinne­kampen, var rundt tjue år da. Å kritisere de norske verdiene og den norske kulturen som herska på den tida, vakte stor motstand, og den gang som nå kom det advarsler om hvor farlig utviklinga var.

Unni Rustad
Sykelønn

Syssel­setting og sykelønn

I Klassekampen 16. januar viser forsker Ola Innset til at Norge har høy sysselsetting, og at den gode og rettferdige sykelønnsordningen gjør at flere holder seg innafor arbeidslivet. Høyere sykefravær er prisen for den høye (norske) sysselsettingen, sier han. Som leser vil man anta at Innsets utsagn bygger på forskning hvor sysselsettingsraten i Norge er sammenliknet med andre relevante land hvor sykelønnsordningene er mindre sjenerøse og sykefraværet lavere. Men det er åpenbart ikke tilfelle. Ifølge OECD svinger sysselsettingsraten (15–64 år) i Norge rundt samme nivå som i Sverige, Danmark og Tyskland, og den er markant lavere enn i Nederland, Sveits, Island og New Zealand – alle land hvor sykefraværet er betydelig lavere enn i Norge. Det særnorske høye sykefraværet kan altså ikke tilskrives den høye sysselsettingen, hvor vi lå på sjuende plass i OECD i 2024. Det er heller ikke slik Innset sier, at sykelønnsordningen gjør at flere beholder en fot innenfor arbeidslivet i Norge.

Jon Erik Dølvik
Carl schmitt

Rørete om Schmitt

Bjørgulv Braanen har eit uvanleg rørete intervju med Marius M. Kjølstad om Carl Schmitt og Hans Kelsen (Klassekampen, 16. januar). Han siterer Kjølstad på at Kelsen «framstår som en langt meir relevant demokratitenker i dag enn det Schmitt gjør». Det kan neppe vere tvil om at Kjølstad har rett i dette av den enkle grunnen at Schmitt var mot parlamentarisk demokrati! Ein som er mot parlamentarisk styre kan neppe vere ein demokratitenkar – det seier seg sjølv. Schmitt er likevel av interesse fordi han først og fremst var ein statstenkar, og fordi idéane hans står fram som meir ærlege om korleis statar opptrer enn alle teoretikarar for konstitusjonelt demokrati. Ein stat er i sitt vesen ikkje demokratisk, etter Schmitts syn.

Roar Høstaker