Solidaritetshuset har delt denne artikkelen med deg.

har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Til handling mot klimaulikhet!

Diego Marin Rios (Leder i Attac)Sondre Molteberg Dalen (Leder faggruppen for rettferdig grønn økonomi, Attac)

På fredag samles klimabevegelsen i en rekke byer for å kreve rettferdig klimahandling. Det er en kjensgjerning at verden må fase ut fossil energi raskt for å kunne avverge de verste konsekvensene av klimakrisen. Dagens klimapolitikk dreier seg i stor grad om utvikling og utbygging av fornybar energi og utslippsreduserende teknologi. Men fossile energikilder utgjør fortsatt rundt 80 prosent av verdens energikonsum. Fossil energi er fremdeles lett tilgjengelig og billig, og bli brukt så lenge det økonomiske systemet vi lever i er drevet av jaget etter profitt og evig vekst. Vi må derfor gjøre fossil energi dyrere, inntil det fases helt ut.

Verden har en enorm skjevfordeling av makt og rikdom, og denne henger tett sammen med klimagassutslipp: Mens den fattigste halvparten av verdens befolkning står for kun tolv prosent av verdens totale CO₂-utslipp, genererer de ti prosent rikeste nesten 50 prosent av globale utslipp med sitt forbruk. Klimaulikhet eksisterer ikke bare mellom lav- og høyinntektsland, men finnes også internt i rike land. Ifølge beregninger gjort av Framtiden i våre hender står halvdelen av den norske befolkningen med lavest inntekt (under medianinntekten på netto 431.000 kr) for kun 30 prosent av klimautslippene. Samtidig står den rikeste tidelen i landet vårt alene for nesten en fjerdedel av Norges totale klimafotavtrykk.

Det ligger altså betydelige muligheter for omfordeling i å skattlegge utslipp. En sosialt rettferdig karbonavgift der alle innbyggere får tilbakebetalt en lik andel av avgiftsinntektene som staten krever inn, vil sørge for at de rike betaler inn mye mer enn de får tilbake. Folk med lavere inntekter og dermed lavt karbonforbruk får derimot tilbake mer enn de betaler. Slik sikrer en sosialt rettferdig karbonavgift økning i realinntekten for husholdninger med lave og vanlige inntekter selv om avgiften gir prisøkning.

Flere miljøorganisasjoner og partier har vedtatt støtte til en slik avgift, men hittil har ingen prioritert å løfte det opp som et sentralt krav. 30. august deltar Attac Norge i klimamarsjen under parolen «Sosialt rettferdig karbonavgift nå!». Alle som vil ha reell klimahandling er velkommen med!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kraftpolitikk

Når er det nok overskudd for AP?

Arbeiderpartiets Mani Hussaini skriver i Klassekampen 7. august at Arbeiderpartiets politikk er skape overskudd av kraft. Hussaini, som leder energi- og miljøkomiteen, bør ha fått med seg at kraftoverskuddet i 2025 var rekordstort, på nesten det dobbelte av forbruket i Oslo og Bergen til sammen. Selv om de høye strømprisene treffer Norge samtidig som vi har et enormt kraftoverskudd, er Hussainis kritikk av Rødt at vi «først og fremst skal bygge mindre». Hussaini vet at Rødt har utarbeidet omfattende planer for energiproduksjon og forsyning i Norge. Det dreier seg om politisk styring, begrensing av strømeksport, energisparing, natur- og miljøvennlig oppgradering av vannkraftverk for økt produksjon og utredning av atomkraft. Debatten om strøm i Norge bør handle om noe annet enn å bygge «mer av alt, raskere», som energikommisjonen mente, når Norge faktisk har et enormt kraftoverskudd. Skal vi bruke opp kraftoverskuddet på datasentre for amerikanske tek-giganter, som skaper få arbeidsplasser? Eller skal vi ta bedre vare på strømmen fra kraftverkene vi alt har, og videreutvikle eksisterende prosessindustri? Skal vi fortsette med uregulert krafteksport, som gir oss høye priser på europeisk nivå til tross for overskuddet? En hovedforskjell på Aps og Rødts energipolitikk er at strømproduksjon og -forsyning er at Rødt mener det er en alt for viktig del av infrastrukturen i Norge til at det kan overlates til det kapitalistiske markedet. Arbeiderpartiet mener tydeligvis at det både handler om å si ja til mest mulig utbygging av strøm, og flest mulig nye forbrukere.

Jens Ingvald Olsen
Iran

Sjelden så enkelt

Takk til Naser Khodapanahi, som i sin kommentar Aldri til folkets beste kommer med to bemerkninger til mitt essay, En ny fødsel. Den ene gjelder utsagnet mitt om at Mohammad Reza Pahlavi ikke var hardhendt av natur. Khodapanahi innvender at Pahlavi regjerte brutalt, uansett hvordan han var som person. Det er jeg for så vidt ikke uenig i, og jeg nevner også etterretningstjenesten og at tumulter ble slått ned. Men i Pahlavis tilfelle ser flere, deriblant USAs siste Iran-ambassadør, en markant avstand mellom person og regent. Det gjør også jeg, og jeg tilføyde av natur for å ivareta distinksjonen. For en historiker er slikt en uunnværlig del av et komplekst puslespill, men jeg forstår at brikken blir en pedantisk hån for de som har følt Pahlavis pisk.

Mohammad M. Izadi
Verdensteatret

Nå ble Norge litt fattigere

En etter en forsvinner de, de frie scenekunstinstitusjonene som bringer verden til Norge og Norge til verden. Manglende og langsiktig nasjonal satsing på fri scenekunst har nå ført til at både Studium Actoris og Verdensteatret har måttet kaste inn årene. Disse gruppenes årer har padlet gjennom nytt og ukjent farvann og sørget for at Norge har fått ta del i og ­oppleve scenekunst i en særklasse langt utenfor hva man kan forvente fra stedfaste institusjoner. Hvorfor trenger vi disse frie ­scenekunstgruppene? Hvorfor er det viktig at staten er med og sikrer langsiktig ­finansiering? Hvorfor er det en tragedie nå at de forsvinner en etter en? For det første vil norsk kunst og kultur bli fattigere av det. De opplevelsene disse aktørene bringer fremfor publikum fester seg gjerne i kroppen i lang tid etterpå. De bidrar ikke bare til å bringe tematisk utfordrende utfoldelse til oss, de gir oss også innblikk i spennende og grenseoverskridende, tverrfaglige sjangre med spor fra verden omkring oss. Kunst og kultur, når den er fri, bred og innovativ, kan sette dagsorden, skape debatt, innsikt, uenighet og forståelse med et mangfold av kommunikasjonsformer. Derfor er kulturens evne til å bygge broer særdeles stor.

Mirell Høyer-Berntsen, Siv Furunes og 2 andre