Anmeldelse

Bro vil til Nashville

Post Malone «går country» med feil folk og på feil måte.

Eirik Blegeberg

Post Malone

F-1 Trillion

Album

Mercury/Republic/Universal

Hvorfor? Det er et betimelig spørsmål, uten at det er sjangervalget som er problemet med rapper og rockstar Post Malones første countryalbum. Denne Dallas-cowboyen har nemlig alltid vært litt landlig, eller bondsk. Men hvorfor vil han countrydebutere på denne måten, ved å drukne seg sjøl og overlate rampelyset til Nashville-navn av ymse kvalitet, på et album som er minst dobbelt så langt som det burde være?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.