Et av de store ubesvarte spørsmålene fra 1960- og 1970-tallet er hvordan man skal forstå protestene og politikken i de tidligere koloniene. De gamle imperialistene hadde trodd de visste, men tapte. De nye globale herskerne var sikre på at de visste bedre, men klarte ikke å eksportere sine modeller fra Vesten, Østen, Kina eller de nordiske velferdsstatene. Selv på universitetene hadde kritikerne få muligheter til å studere hvordan undertrykkelsen fungerte, hvordan folk flest på landsbygda og i slummen gjorde motstand, hvordan man kunne skape alternativer når de mektige hadde kapret staten og samfunnene var splittet, manglet folkeopplysning, sterke institusjoner, industrialister og fagforeninger. Derfor ble de forskerne som nådde igjennom, spesielt viktige. Som James C. Scott, som nylig døde, 87 år gammel. Han var en av vår tids fremste og mest nyskapende samfunnsforskere, orientert rundt spørsmålet om frigjøring, med stor betydning også i Skandinavia.
Jim, som venner og kolleger kalte ham, var påvirket av å komme fra en kvekerfamilie – med et guddommelig «indre lys», medmenneskelighet og aversjon mot hierarki – men snart også av den nye amerikanske supermaktens behov for å kjenne den verden den ville dominere. På slutten av 1950-tallet, etter universitetsstudier, fikk Jim stipend og lærte mye på reiser til alt fra Burma til Paris, men til gjengjeld delte han naivt informasjonen med CIA.
Ved institutt for statsvitenskap på Yale University fant han ressurser, inspirasjon og akademisk uavhengighet. Her kunne Jim ta både mastergrad og doktorgrad om tidas store spørsmål: ideologi og korrupsjon, med fokus på Malaysia. Da han fikk fast stilling der, publiserte han gjennombruddsboka «The Moral Economy of the Peasant» (1976). Tesen – som rusket opp i forestillingen om at bønder higer etter frie markeder – var at klientene til jordeierne bare gjør opprør når den tradisjonelle posisjonen deres, som ga en viss sikkerhet, blir truet, vanligvis av nettopp markedskreftene.
Dermed var Jims vei til stjernene sikret, trodde man, men selv mente han at mer kunnskap krevde feltarbeid, ut over de rådende teoriene og kildene i biblioteker og arkiver. Instituttledelsen frarådet dette, med henvisning til at et slikt fravær ville hindre karrieren hans. Men etter to år med etnografisk feltarbeid i Nordvest-Malaysia kom han tilbake og viste at de tok feil. Den banebrytende boka «Weapons of the Weak» (1985) dokumenterte ulike former for viktig daglig motstand blant de fattige, til tross for mangel på ledere og organisering. Dermed kunne Jim påvise at Gramscis tese om overmaktens lammende hegemoni ikke bare var utilstrekkelig, men også at det fantes en uformell politikk som statsvitenskapen hadde oversett fordi den ikke kunne studeres hjemmefra med teorier fra andre kontekster og utilstrekkelige kilder. Statsvitenskapen måtte utvides i samarbeid med antropologer, sosiologer og historikere.
Kunne resultatene utvides og bygges inn i en generell teori om folkelig motstand? I «Domination and the Arts of Resistance» (1990) viste Jim at grupper som er undertrykt på ulike måter, fra slaveri til seksuell vold, utvikler en «hidden transcript» for å kritisere øvrigheten. Når dette blir klart for de undertrykte, kan det også forene dem. Men var det nok? Vi som også studerte aktivistenes rolle og alternative programmer å stå samlet bak, som i Brasil, Sør-Afrika, Indonesia og Kerala i India, var forståelig nok skeptiske, og Jim var åpen for diskusjon. Men i den nye tidsånden på 1980-tallet, preget av sivilsamfunnet og de sosiale bevegelsene, fikk disse tankene et eget liv.
Men også dominans må studeres. I «Seeing Like a State» (1998) analyseres utviklingsprogrammer som mislyktes fordi de var sentralistiske, krevde detaljert og enhetlig styring, kartlegging og kontroll av innbyggerne, og overså lokale forhold og deltakelse fra lokalbefolkningen. Dette handlet ikke bare om stater og regimer, men også om dogmatiske partier og bevegelser, mange med røtter i frihetskampen. Men kapringen og plyndringen av staten for akkumulering av privat kapital var ikke en del av analysen. Så selv om Jims kritikk var rettet mot autoritær moderniseringspolitikk uavhengig av ideologisk ståsted og interesser, kunne resultatene også brukes i datidens nyliberale, til dels libertarianske diskurs.
Jim ville noe annet. I «Two Cheers for Anarchism» (2012) argumenterte han for frihetlige demokratiske prinsipper og for et snev av anarkistisk skråblikk for å motvirke dogmatisme og bestrebelsen på å finne lovmessigheter i samfunnsvitenskapen. Kritikken av den autoritære moderniseringen ble snart utdypet i «Against the Grain» (2017), der statens historiske røtter ble sporet tilbake til de tidligste sivilisasjonenes korndyrking, som krevde territoriell kontroll og ufri arbeidskraft. Og i en siste bok, «In Praise of Floods» (mars 2025), analyseres utviklingen og plyndringen av natur og mennesker langs Irrawaddy-elva, kilden til den burmesiske kulturen. Samtidig brukte Jim mye tid på å lære seg burmesisk, støtte demokratibevegelsen og fremme engasjerte studier i landet og blant landets flyktninger.
At statsviterne på Yale støttet og ble beriket av studiene av skjult politikk og demokratisk engasjement, viser hva faget kan være på sitt beste. Jim ble regnet blant eliten av professorer på universitetet. Vi som gjorde det vi kunne i periferien, var imponerte og takknemlige for inspirasjon og diskusjon. Jim deltok på en lang rekke seminarer på Yale og dro på studieopphold til blant annet Uppsala og Oslo. Han levde sin forskning og undervisning. Den måten han viste at studiet av politikk må utvides på, er fortsatt relevant.
I en diskusjon om hvordan nye teoretiske og metodologiske moteretninger har kapret statsvitenskapen, sa han: «I have a Zoo-theory – any Zoo with just elephants is boring».