I kronikken «Hva er det da vi kjemper for?» (Klassekampen 12. august), skrevet i anledning Freds- og menneskerettighetssenteret Arkivets arrangement i Arendalsuka om mental og kulturell beredskap i tilfelle krig, forteller Elsa Kvamme om hvordan felles kulturarv ble et viktig grunnlag for samhold, livsvilje og motstand for deporterte mannlige studenter i tysk fangenskap.
Hva med kvinnelige fanger? Kvinner har i liten grad vært inkludert i den patriotiske minnekulturen, men betydningen av litteratur og kultur for kvinnelige fanger både på Grini og i kvinneleiren Ravensbrück er godt dokumentert. Motstandsarbeidet ble videreført gjennom foredrag, teater, musikk og litteraturformidling og skulle også mobilisere til innsats for samfunnet som skulle skapes når freden kom. Motstandskvinner som Henriette Bie Lorentzen, Lise Børsum og Annalise Urbye har fortalt om hvordan pakkene de norske fangene fikk motta, ga et overskudd som ytret seg i kulturelle aktiviteter, sang og dikt. I siste fase av krigen ble det opprettet et folkeakademi i Ravensbrück, der Henriette Bie Lorentzen ble valgt som leder for kulturutvalget. Hun foredro om Ibsen og hans kvinneskikkelser, om Nora, Agnes, Solveig og Mor Aase. Medfangen Lise Børsum fortalte senere:
Det var så ubegripelig å sitte oppe i denne mørke hemsen på blokk 7 og oppleve noe annet enn leiren. En forestilling med de beste skuespillere kunne ikke ha gitt oss større glede enn denne lille stunden her.
Børsum fikk selv godt skussmål av sine medfanger. Hun maktet å opprettholde overskudd og humør og trøstet andre med norske folketoner som bidro til å opprettholde håpet. Hun nynnet om kvelden etter at lyset var slukket, og kunne fortelle små historier. Solveig Haugan var forfatter og skuespiller. I Ravensbrück kåserte hun om Nordahl Grieg og Nils Johan Ruud. Skuespiller Sigrid Søyland leste dikt av Wergeland og gjenfortalte Kincks noveller.
«Kvinner har i liten grad vært inkludert i den patriotiske minnekulturen»
Krigserfaringene bidro sterkt til litteraturens sentrale posisjon i de første etterkrigsårene. Sang og litteratur hadde også vært samlingspunkt i mange hjem under krigen. Lyrikkens rolle som effektivt redskap i motstandsarbeidet er velkjent, det er også Nordahl Griegs og Arnulf Øverlands posisjon og betydning. Etter krigen utkom lyrikk i imponerende opplag.
«Vår kulturs fremtid», kulturbrevet som var utformet under krigsårene og sendt regjeringen høsten 1945, var utarbeidet av 10 menn fra kulturlivet. De fremmet forslag som skulle legge forholdene til rette for landets kulturarbeidere gjennom offentlige bevilgninger. Ingen kvinner var inkludert.
Men kvinnene hadde lagt egne planer. De ville kvalifisere kvinner til deltakelse i det nye samfunnet og startet både sitt eget tidsskrift, «Kvinnen og tiden», og omfattende studiesirkelvirksomhet allerede i 1945. Her fikk litteraturen en sentral plass.
Når historiske erfaringer benyttes for å fremme kulturens og litteraturens betydning som mental beredskap, er det altså ikke bare blant menn vi finner rollemodeller.
