Kvalme. Det er den mest presise følelsen når jeg tenker tilbake på hvordan det var å vandre gjennom Steilneset minnested, populært kalt «Heksemonumentet», i Vardø. Nær alle de til sammen 91 tekstplakatene over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet, avslutter med den samme setningen: «Dømt til ild og bål». Kvinner var flertallet av ofrene. Når jeg leser de små tekstsnuttene, utført i et rytmisk, og nærmest poetisk språk av historiker Liv Helene Willumsen, går tankene til vår tids kvinnedrap. Den samme følelsen setter seg i kroppen hver gang det dukker opp nok en nyhet om nok en drept kvinne. Det repetitive, i både hendelsesforløpet og i maktesløsheten når rettsapparatet ikke fungerer, gjør meg fysisk uvel. I tilfellet med hekseforfølgelsen for over 400 år siden, var rettsapparatet en aktiv part. I dag har straffefriheten for kvinnedrap en lignende rolle. Begge deler, både det aktive rettsapparatet, og det mangelfulle, ender med det samme: døde kvinner.
Et minnested for grusomheter begått for fire hundre år siden, er dreiepunktet for samtaler om kvinnedrap i vår tid.
I bålets vold
