Reidun Laura Andreassen og Liv Helen Willumsen (red.)
Steilneset minnested og kvinnedrap
Sakprosa
Orkana 2024, 352 sider
Kvalme. Det er den mest presise følelsen når jeg tenker tilbake på hvordan det var å vandre gjennom Steilneset minnested, populært kalt «Heksemonumentet», i Vardø. Nær alle de til sammen 91 tekstplakatene over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet, avslutter med den samme setningen: «Dømt til ild og bål». Kvinner var flertallet av ofrene. Når jeg leser de små tekstsnuttene, utført i et rytmisk, og nærmest poetisk språk av historiker Liv Helene Willumsen, går tankene til vår tids kvinnedrap. Den samme følelsen setter seg i kroppen hver gang det dukker opp nok en nyhet om nok en drept kvinne. Det repetitive, i både hendelsesforløpet og i maktesløsheten når rettsapparatet ikke fungerer, gjør meg fysisk uvel. I tilfellet med hekseforfølgelsen for over 400 år siden, var rettsapparatet en aktiv part. I dag har straffefriheten for kvinnedrap en lignende rolle. Begge deler, både det aktive rettsapparatet, og det mangelfulle, ender med det samme: døde kvinner.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
