De siste månedene har det gått et meme på sosiale medier: «Det er bare å benke seg for siste sesongen av USA.» Landet, altså, nasjonen som gjerne skryter av å ha verdens beste demokrati. Det er unektelig mye i valgkampen som minner om et middels Netflix-drama, med billige sjokkeffekter, Taylor Swift-cameos og en litt over the top sidekarakter som legger ut bjørner i Central Park. Fengende, men vanskelig å ta helt seriøst.
Men under vitsen ligger ekte frykt. I november kan Donald Trump igjen ta over presidentembetet, og mange er redd for at han da vil gjøre et forsøk på å avvikle demokratiet og erstatte det med … noe annet.
En ting er hintene mannen selv har kommet med. «Kristne, gå og stem, bare denne ene gangen … Dere trenger ikke å gjøre det igjen», sa han på et møte i Florida nylig. Om fire år ville det ikke lenger være nødvendig. Tidligere har Trump sagt at han vil være diktator «på dag én». Hva det betyr, er som vanlig ullent. «Mange folk liker det», slo han fast overfor Time Magazine.
Mer foruroligende er at ideer om å skrote demokratiet har slått rot i mektige og pengesterke miljøer både i og rundt Det republikanske partiet. Det gjelder ikke minst i tek-industrien i Silicon Valley. Rundt Trump og særlig hans visepresidentkandidat J.D. Vance svirrer navn som Peter Thiel, Elon Musk, Marc Andreessen og David Sacks. De er menn med store formuer og store planer for menneskehetens framtid. Hint: Det er ikke mer folkestyre og kollektiv organisering de ser for seg.
I et intervju i en høyreorientert podkast i 2021 fortalte J.D. Vance, da en relativt fersk republikansk politiker, om sin plan for å rydde opp i staten. Han kalte det RAGE: Retire All Government Employees, eller «spark alle offentlige ansatte». Planen var utviklet av en fyr som het Curtis Yarvin, sa Vance, som hadde «tenkt mye på dette».
Vi skal tilbake til Yarvin om litt. Først Vance, som for lesere av Klassekampen kanskje er mest kjent som forfatteren av memoarboka «Hillbilly Elegy» (2016). Vance ble omfavnet som stemmen fra den fattige, hvite arbeiderklassen, selv om han også var utdannet jurist fra Yale og jobbet med såkalt risikokapital (venture capital eller VC) i Mithril Capital, et firma deleid av investoren Peter Thiel.
Risikokapital er drivstoffet til Silicon Valley. Uten risikokapital, ingen nye start-ups som lover å vende opp ned på livet slik vi kjenner det. Miljøet preges av dyp tro på disruptiv teknologi – «move fast and break things», som Meta-sjef Mark Zuckerberg uttalte det. Tenk Uber, Airbnb eller Elon Musks mange foretak. Tenk Facebook, kunstig intelligens, drapsroboter. Tenk ikke fagforeninger.
«VC-ene» drives av å tjene penger, men noen av dem har større ambisjoner. Det gjelder ikke minst Peter Thiel, som har bygd opp en mytologi rundt seg selv som en slags mørk trollmann, modellert på Saruman i «Ringenes Herre». Thiel liker Tolkien. Da han etter 11. september bestemte seg for å kapitalisere på frykten for terror og lage et selskap for overvåking, kalte han det Palantir – etter krystallkulene som brukes i Midgard for å se det som var skjult.
Hos Tolkien er det et poeng at palantirene bare kan brukes av folk med eksepsjonell klokskap og viljestyrke. Det er slik Thiel ser på seg selv: en visjonær tenker, hevet over vanlige dødelige. Og han er ikke alene. Marc Andreessen, en annen styrtrik og mektig VC, mener han jobber for å framskynde neste steg i evolusjonen. Elon Musk vil «gjøre menneskeheten til en multiplanetarisk art» ved å kolonisere Mars.
Thiel er en uttalt motstander av demokratiet. «Jeg tror ikke lenger på at frihet og demokrati kan gå sammen», skrev han i et essay i 2009. I Thiels libertarianske filosofi er frihet fraværet av enhver form for offentlig inngripen. Den eneste muligheten for å rømme fra politikken er teknologi. «En av de tingene jeg liker med teknologi er at når teknologi er uregulert, så kan du endre verden uten godkjennelse fra andre», har han seinere uttalt.
I mange år ble Thiel oppfattet som et eksentrisk unntak i Silicon Valley, som var preget av en overflatisk liberalisme (for mangfold og personlig frihet, mot skatt og regulering). Men noe har endret seg. I boka «The End of Reality: How 4 Billionaires Are Selling a Fantasy Future of the Metaverse, Mars and Crypto» (2023) skriver Jonathan Taplin at flere tek-milliardærer nå snakker om demokratiet som et problem. Flertallet er imot endring, klager Thiel. Og folk har ofte vist seg å foretrekke brød over grenseløs frihet. Det trengs sterkere lut, om milliardærene skal få viljen sin.
Taplin trekker linjer til tidligere autoritære teknologibevegelser, som den italienske futurismen. «Vi ønsker at forherlige krigen – verdens eneste hygiejne – militarismen, patriotismen, anarkistens destruktive gestus – disse skønne morderiske ideer – samt foragten for kvinden», skrev Filippo Marinetti i 1909. Det futuristiske manifestet ble en viktig inspirasjon for Mussolini, som greide å smelte sammen tekno-optimismen med nostalgisk nasjonalisme. I USA og Canada oppsto på 1930-tallet teknokrat-bevegelsen (med bestefaren til Elon Musk som en av pådriverne), som ville erstatte folkestyret med et diktatur av ingeniører.
Dagens versjon kalles New Reaction (NRx), og deres profet er en programmerer ved navn Curtis Yarvin. Under pseudonymet Mencius Moldbug begynte Yarvin tidlig på 2000-tallet å skrive en nokså kuriøs blogg om USAs forfatning. Han mente at landet ble styrt av en «katedral» av universiteter, medier og folk i statsapparatet, og at denne burde styrtes. I stedet for institusjoner, embetsfolk og checks and balances, mente Yarvin, bør landet ha en enehersker: en konge.
Selv på den stadig rarere høyresida i USA er det få som har tatt ideen om å innføre monarki på alvor. Men Yarvins konge beskrives som noe lignende en moderne CEO – en «startup guy», som han mener Napoleon og Lenin også var. Kanskje derfor ble den snåle bloggen hans populær blant et visst sjikt av «startup guys» i Silicon Valley.
En av dem var Peter Thiel. I biografien «The Contrarian» (2021) beskriver Max Chafkin hvordan Yarvin ble en slags husfilosof i bevegelsen – Thielverset – som han bygget opp på 2010-tallet. Thielverset handlet om å være kontrær og anti-mainstream, om tekno-utopier og fantasy-eposer snudd på hodet; heller enn Luke Skywalker eller Gandalf var det Darth Vader og Sauron som var heltene.
Og det var ekte penger i omløp. Thiel ga millioner til politikere, gründere og provokatører; ryktene om «thielbucks» begynte å synge rundt og tiltrakk seg unge, høyreradikale menn som møll til lyset. Thiel inntok en mentorrolle for flere av disse – som J.D. Vance.
Det skal ha vært Curtis Yarvin som overbeviste Thiel om at libertarianismen måtte kobles til et autoritært styresett for å lykkes. USA må bli kvitt sin «diktator-fobi», mente Yarvin – noe Thiel har kvittet seg med for lengst.
Nå tar J.D. Vance disse ideene ut av Thielverset og inn i den ekte verden. Han snakker om at USA er i en «sein republikansk periode», og at det kan bli nødvendig «å bli nokså vill og gå nokså langt, og gå i retninger som mange konservative i dag vil være ukomfortable med».
Hvordan dette ukomfortable kan se ut, viste Vance nylig ved å anbefale boka «Unhumans» av Jack Posobiec og Joshua Lisec. Her beskrives folk på venstresida som umenneskelige, en plage som må «knuses» av «mektige menn». Demokratiet, skriver Posobiec og Lisec, har aldri fungert for å beskytte de uskyldige fra umenneskene. Ifølge New York Times-kommentator Michelle Goldberg kan boka ikke beskrives som noe annet enn fascisme.
Vance gjemmer bort disse urovekkende taktene i et glødende forsvar for folket som må reddes fra eliten. Han snakker om å ha tatt «den røde pillen» og blitt en Trump-tilhenger, etter først å ha sett på mannen som en ny Hitler. Det var da Vance som bestselgende forfatter og investor ble ønsket velkommen inn i eliten, at han innså hvor hyklerske de er, og hvor mye makt de har.
Akkurat denne biten høres i grunnen troverdig ut. Pengemakta i amerikansk politikk er en av de største årsakene til avgrunnen mellom folk flest og partiene, og mellom de rikeste én prosent og resten. De poserer med liberale holdninger mens de leter etter skattesmutthull og måter å presse lønningene ned. Big Tech har i årevis pøst penger utover kandidater for å få gjennom sin agenda, som er å få staten til å ligge unna selskapenes rett til ubegrenset kolonisering av hele vår livsverden, skattefritt.
I flere år har teknologibedriftene heiet så høyt og klingende på Demokratene at det har overdøvet ropene om regulering. Nå har den reaksjonære tek-fløyen fått inn sin mann i Trump-apparatet – som kanskje har hørtes litt for skeptisk ut? Hvem som bruker hvem, er uklart i en verden der tek-gigantene er i ferd med å bli mektigere enn stater. Den greske økonomen og venstresidepolitikeren Yanis Varoufakis kaller det en ny tek-føydalisme, der alle må innordne seg «digitale kongedømmer». Og nå har altså kongene fått sin hoff-filosofi.
Det er bare ett problem. Folket. Riktignok viser historien at fascismen kan klare å forene elitistiske avantgarder og folkelige bevegelser, om hatet mot staten og utpekte fiender blir sterkt nok. Tek-fascistene sitter på midler og infrastruktur til å piske opp hatet. Deres drømmer om en verden der en hyperintelligent og genetisk overlegen elite cruiser til Mars og lever evig mens resten av oss plugges inn i metaverset eller overlates til å slå hverandre i hjel, er sannelig dystopiske.
Samtidig bør man ikke la seg rive helt med av dette kjente plottet hvor en liten gruppe mektige menn holder verden i sin hule hånd. For om de alt har vunnet, hvorfor virker tek-milliardærene da så engstelige?
Mennene som skal redde menneskeheten, virker livredde for folk. Vanlige folk som organiserer seg. Vanlige folk som får barn (eller ikke får barn). Kvinner generelt. Folk som stemmer inn ledere som innfører skatter og reguleringer. Om Demokratene husker hvem de er til for – og om folk flest klarer å ikke bli altfor distrahert av kattedamevitser og sofa-memes – blir det kanskje en sesong til.