August, en måned med sommerens siste drag,
der solas varme gir et gyldent flagg.
Dine dager fylles med en rolig glød,
som gir naturen en ny, men mild, fød.
Vi går gjennom skog og mark i stille fred,
og føler sommerens siste, milde kled.
Allerede abonnent? Logg inn
Per 2026 har jeg vært vegetarianer i 13 år. Jeg har også vært innom veganertilstanden i noen år, men la fra meg den tidligere i år og inviterte osten tilbake i livet. Vegetarianeren i meg har nok likevel kommet for å bli, så at jeg for noen uker siden satt på en bar i det kinesiske eksportmekkaet Guangzhou og spiste andetarm og grisetryne, var ikke helt planen. Det begynte med at jeg og kjæresten min satt på en bar og skålte for en fantastisk Kina-tur. Dagen etter skulle vi videre til Sentral-Asia, og vi hadde nettopp pruta til oss en ny koffert for å få med all den kinesiske keramikken vi hadde gått til anskaffelse av. Der vi satt med hver vår øl og en kinesisk sigg i hånda, fikk vi plutselig en pappskål med noe mat i på bordet. Servitøren som hadde gitt oss maten, pekte på bordet ved siden av oss og signaliserte at dette var opphavet. Noen minutter seinere satt vi sammen med de to kineserne som hadde sendt oss maten.
FiaEg var meg brått ein yogamatte dekt av eiga sveitte og forbanna yogainstruktøren no i helga. Det var «hot yoga», nærmare bestemt «hot vinyasa yoga» i eit varmt rom. Eg veit ikkje kva temperaturen var der inne, kanskje 30 grader? Eg blei i alle fall veldig sveitt, veldig fort. Eg kan skryte av at eg gjekk fast på hot yoga før, på vidaregåande, saman med ein rar gjeng menneske, om eg kan vere så frekk (men eg inkluderer jo meg sjølv, så det må vel vere greitt), der mennene gjekk med bleieliknande klede (deriblant ein nokså kjend norsk skodespelar, om eg hugsar rett) og instruktørane verkeleg verka som at dei var straight outta (ein hardcore) yoga-leir i India. Dei nytta berre orda på sanskrit om øvingane, var utruleg (!) opptekne av pusten, og det heile var meir som, ja, yoga, ein filosofi og livsstil, enn berre trening. Denne timen der eg prøvde å ikkje la beina skli av matta, var definitivt meir trening. Eller, trening på denne måten er jo òg ein livsstil, ein livsstil av tidsånda, ein treningsstudio-livsstil. Uansett: Her skulle me «gjere» yoga, altså berre komme oss inn i positurane og ut av dei att, helst med pust («finn din pust», gjentok instruktøren, med ei enerverande teatralsk røyst), men han var lydlaus. Lyden me høyrde var Enya-remiksar og noko som høyrdest faretrugande ut som «Pirates of the Caribbean»-soundtracket.
SmørbukkenJeg sto utenfor Luckin Coffee i en nedslitt gate i Chengdu og prøvde å få kontakt med en av medarbeiderne der inne. Men imellom meg og en god start på dagen (kaffe) var det en QR-kode jeg ikke fikk til å fungere. Og til min fortvilelse kunne mannen på den andre siden av disken meddele at å bestille på det mellommenneskelige vis var helt uaktuelt. Etter tre uker i Kina hadde skjermtida min økt til det dobbelte. Jeg levde på batteritidas premisser og, ettersom jeg nektet å gå til anskaffelse av powerbank, på konstant leting etter europeiske adaptere på kafeer rundt omkring. Lenge hadde jeg prøvd å befri med fra mitt digitale selv, men nå sto telefonen imellom alt. Kroppsspråk kunne jeg bare glemme: Før jeg rakk å blunke, viftet alle jeg møtte med telefonens oversetterrobot i lufta. Greit nok at toilet ikke er universelt, men jeg hadde likevel et håp om at gestikulering i form av «jeg er tissetrengt» skulle være nok.
Esel