August, en måned med sommerens siste drag,
der solas varme gir et gyldent flagg.
Dine dager fylles med en rolig glød,
som gir naturen en ny, men mild, fød.
Vi går gjennom skog og mark i stille fred,
og føler sommerens siste, milde kled.
Allerede abonnent? Logg inn
Det er mykje ein kan angre på frå barndomen, som å skyte småfugl med luftgevær, sprenge postkasser med Tigerskott, ringe på hos demente eldre og stikke av, gnikke med isopor på vindauga til grisebøndene i bygda og kople frå bremsane på syklane til lærarane på skulen, men det er òg nokre kjeltringaktige tradisjonar som er i ferd med å gjere comeback i heimen. Eg rakk aldri å konfrontere mi daude mor med dette, men da det skjedde, var eg sikker på at ingen la merke til meg. Det er det ikkje no heller, mest fordi eg bur åleine. Støtt og stadig går eg nemleg rundt og et rå spagetti. Fyrst tek eg tok to stykk spagetti. Deretter plasserer eg dei under langfingeren, men over ringfingeren og peikefingeren. Så pressar eg forsiktig, litt til, og til slutt seier det *knekk*. Som oftast startar eg å gnafse på dei etter det, men om eg skal vere ekstra vill, plasserer eg dei to halve spagettiane på nytt under langfingeren, men over ringfingeren og peikefingeren.
Kvarg Nikolai SvartaasenJeg har alltid vært mye aleine. Mest aleine. Ingen søsken, foreldre som levde livene sine i telefonen. En mann i radioen ble bedt om å beskrive seg selv med tre ord. Da tenkte jeg at jeg kan beskrive meg selv med disse ordene: Nudler og Den uendelige historien. Det er mer enn tre ord, men det var jo ikke jeg som ble intervjuet. Jeg har aldri lest ferdig Den uendelige historien.
SnobbenKontoret har hatt et personlig møte med «Lille Anne», førstehjelpsdokka som er hyppigere brukt enn Bonnie Blue og tausere om det hun har opplevd enn Tause Birgitte. To unge, kjekke karer med tattiser oppover armene satt klare med visdom fra en årrekke i både Forsvaret og akutten. Altså, jeg er ikke typen kvinne som trenger å reddes, men skal ambulansen først komme, så kan det godt være disse to gutta på jobb. Det var en digresjon. Poenget er at HLR er veldig viktig. Og takket være disse to karene, så er jeg parat. Jeg er ikke paramedikerparat, men jeg kan nummeret. Å ringe det, er steg 2. Steg 1 er å kile en knoke ned i brystkassa på den besvimte for å sjekke om de våkner, eller klype hen hardt i låret.
Millennial_113