August, du kommer som en venn,
med varme dager, igjen og igjen.
Din sol står lavt, men lyser sterkt,
og minner oss om alt som har vært.
Dine kvelder, som silketråd,
spinnes med en melankolsk nåd.
Allerede abonnent? Logg inn
Her er min upopulære mening, min hemmelige oppskrift om jeg noen gang får lyst til å slå meg opp som kontrær selvhjelpsguru: Ikke kjenn på det. Målgruppa er kvinner, gjerne gravide, tidsklemte eller generelt slitne, og budskapet mitt vil være at siden jeg personlig bare får det verre av å sitte stille og kjenne etter om kroppen og sinnet egentlig har det hundre prosent bra, så gjelder det alle. Jeg tenker kronikk, jeg tenker samlivsspalte og ærestittelenriksrefser. Uansett. Hvordan kom jeg på dette? Jo, her om dagen gikk mobilskjermen i tusen knas helt umotivert da jeg la den pent og rolig ned. (Glasset hadde sikkert kjent etter, og funnet ut at det ikke orket mer). Som den konstruktive typen jeg later som jeg er, tenkte jeg at jeg nå skulle kvitte meg med avhengigheten.
donderdagI vår husholdning finnes både påskeharen og tannfeen, men julenissen stiller både hun på fire og han på seks seg ganske tvilende til. Med gode grunner. Det var jo det ene året da min bror var julenissen og i et svakt øyeblikk plukket opp sine egne lesebriller fra stuebordet for å lese en gavelapp. Selv om ungene ikke har et så godt grep om brillestyrke, skjønte de at noe var galt. Deres farfar har også agert nissen. Han la på seg en svært karikert gammelmannsstil. Det var som om nissens neste og siste stopp var palliativ avdeling. Ungene forsto igjen at noe var galt. Det er ikke ment som en særskilt kritikk, min nissegestalting har på ingen som helst måte kvalifisert til Amandaprisen. Poenget er vel heller at ungene kommer for tett på julenissen og dermed avslører ham – mens både påskeharen og tannfeen holder en avstand som gjør at det er lettere å opprettholde illusjonen. Den eneste logiske konklusjonen er dermed at Jesus var Guds enbårne sønn, født for å frelse oss fra våre synder.
KonsulentenJeg er akkurat kommet tilbake til kontorplassen min etter at brannalarmen bød opp til en liten luftetur. Som vanlig tok jeg på meg den gule vesten min og vurderte, som jeg alltid gjør, å starte et folkelig opprør mot høye drivstoffpriser. Jeg avfeide det raskt, og gikk i stedet på butikken for å kjøpe mer oppvaskmiddel. Kontoret mitt ligger i samme bygg som en Kaffebrenneriet-kafé, og jeg kjører elbil og har elsykkel. Følgelig er jeg så klart egentlig ikke opptatt av høye drivstoffpriser. Samtidig vil jeg understreke at jeg ikke liker kaffe latte, så legg bort stereotypien, Vedum! Likevel lot jeg meg irritere ganske mye over dieselbrølet før påske, som med vilje skulle lage kø. Jeg hater kø. Selv tok jeg toget til Kongsberg. Der var det rolige forhold, verken brann eller brøl.
Konsulenten