Akkurat nå

Gresk for meg

Donderdag

Det var i andre uka i ferieparadiset vårt at trøbbelet meldte seg. Jeg lå og duppet i bassenget og funderte over dagens lunsj, da en høy og rasende stemme brøt gjennom lyden av plasking og sirisser. Stemmens kilde var ikke til å se, men han var ikke langt unna. Han ropte i telefonen med et volum og temperament som vanligvis er forbeholdt de store operasangerne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Preppy

Vis meg ditt beredskapslager, og jeg skal si deg hvem du er! Er du den klassiske dommedagsprepperen? Du har vært klar lenge og gleder deg kanskje til og med litt til at samfunnets bærebjelker endelig spjærer på langs og selvantenner. Makrell i tomat har jo lang holdbarhet, men ikke evig, liksom. Og på boksene i bunkeren står det Joika, ikke VILTi, for å si det sånn. Jeg har forresten notert meg at latterliggjøringen av preppere av den gamle skolen er på vikende front, parallelt med den tiltakende plingplongifiseringa av geopolitikken. Et trygt valg for deg som foretrekker en klassisk stil. Preppingens den lille sorte, om du vil. For deg som foretrekker en mer behagelig sivilisasjonskollaps-look, kan koseprepperen være endetidsidentiteten for deg.

Rægerocker

Gautegraz

Endelig en grunn til å skrive reisebrev. Dette har jeg gledet meg til. Nå skal hjemmekjære meg reise, erfare og bråke på kontinentet. Og jammen skal det ikke stå om det i avisen! Som alle andre har jeg aldri reist rett fra Graz til Gautefall, men jeg skal gjøre det nå på fredag. Siden noen i avisen har bestemt det, må jeg forskuttere reisebrevet. Reisen starter i Graz. Jeg våkner på et såkalt boutique-hotell i klassisk stil med store radiatorer, tapet og buksepresse på rommet.

Tusten

Flise­spik­keri

«Spikk! Spikk! Spikk!» de roper rundt meg, og jeg spikker. For hvert drag over treskaftet kjenner jeg at det syder og koker bak øynene mine. Og foran meg danser kniven over det som begynner å ligne på … Vel, kanskje var det slik at for hver flis som fløy, var det som om også noe inni meg forsvant. Tynnere ble spikkeemnet, og tynnere ble sjelen min. Og uten det jeg velger å kalle sjel – uten en eksistensforårsaket essens – ble det mindre og mindre menneske som satt der som spikkende, skapende kraft. Kniven tok form som et vesen i verden, overtok prosessen helt og skapte selv et vidunderlig stykke. Jeg var på landsleir med speidere, og den kvelden fikk jeg ikke sove i teltet. Der kniven noen timer før hadde ligget så nydelig perfekt i tommelkroken min, lå nå et åpent sår jeg aldri ville kunne lukke. «Spikk! Spikk! Spikk!» De hadde feiret meg med en leirlaget medalje av aluminiumsfolie og sisaltau.

Tusten