Konsert

Den uendelige historien

Wembley-avslutningen på Bruce Springsteens Europa-turné var pur magi, fra ende til annen.

Eirik Blegeberg
BRUUUCE: Så faktisk enda sprekere ut på årets Europa-turné enn han gjorde i fjor sommer. Foto: Magnus Lejhall/TT News Agency via APBRUUUCE: Så faktisk enda sprekere ut på årets Europa-turné enn han gjorde i fjor sommer. Foto: Magnus Lejhall/TT News Agency via AP

Bruce Springsteen &E Street Band

2024 World Tour

Wembley, London, 27. juli

England er ikke soulens hjemland, men det er vel knapt noe sted der den merkverdig slitesterke, afroamerikanske oppfinnelsen har blitt like høyt verdsatt. Spør hvem som helst, for eksempel en tilfeldig publikummer på en Bruce Springsteen-konsert i London. Og kanskje var det nettopp denne felles forståelsen av Sam Cooke, Marvin Gaye og Jackie Wilson som ga E Street Band, Horns & Choir en ekstra soulfylt rockeswing på Wembley Stadium, da Springsteen og hans 18 musikere avsluttet sommerens Europa-turné foran 90 000 lokale og tilreisende. For maken til magisk kveld skal du lete lenge etter, selv i Bruce-sammenheng.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Album

Kastet ut i verden

Ingen musikkstykker er isolert fra sin historie.

Kommentar

Karpes farvel

Karpe legger opp. Om to år. Og i anledning annonseringen av at de gir seg – om to år – har de gitt ut det sju-delte farvelverket «Overtime/Overkill». Det vil si: De har foreløpig gitt ut fire av de sju delene av «Overtime/Overkill»: volum 1, 2, 3 og 7. Volum 4, 5 og 6 slippes underveis i avskjedsturneen deres, som begynner til høsten – etter at de har laget tivoli (eller hva planen er) på Ekebergsletta med «Karpe World» i juli. Personlig, og jeg tipper Chirag er enig, skulle jeg gjerne hørt et siste skikkelig album fra duoen. Fordi albumformatet er overlegent og fordi det er på overtid at Raggen (41) og Magdi (41) mekker sin «Thriller» eller «Rumours», en plate stappa med bangers, smarte og fengende låter med en drivende god beat, førti minutters spilletid og potensial for allemannseie.

Kommentar

Speku­lanter, nei takk!

Hedgefond-forvalteren Bill Ackman la i forrige måned inn et uforpliktende bud for å kjøpe verdens største plateselskap: Universal Music Group (UMG). Ackman er ingen hvem som helst i USAs finansverden: Han er en profilert risikotaker kjent for gigantsmeller og kjempegevinster. Selv anser han seg som en ryddegutt, som ofte blinker seg ut selskaper der forbedringspotensialet er stort, men aksjekursen lider. Han er en «aktivistisk eier» som tvinger frem den effektiviteten han mener styret er for svake til å gjennomføre. Nå vil han ha mer kontroll over en av musikkbransjens giganter. Ackman eier allerede en andel på 4,5 prosent i UMG. Går avtalen gjennom, akter han å fusjonere selskapet med ett av sine skallselskap, for å sikre rask notering på New York-børsen. UMG er i dag verdsatt til cirka 38 milliarder dollar – Ackmans takeover-forslag er på hele 64 milliarder dollar.