Konsert

Den uendelige historien

Wembley-avslutningen på Bruce Springsteens Europa-turné var pur magi, fra ende til annen.

Eirik Blegeberg
BRUUUCE: Så faktisk enda sprekere ut på årets Europa-turné enn han gjorde i fjor sommer. Foto: Magnus Lejhall/TT News Agency via APBRUUUCE: Så faktisk enda sprekere ut på årets Europa-turné enn han gjorde i fjor sommer. Foto: Magnus Lejhall/TT News Agency via AP

Bruce Springsteen &E Street Band

2024 World Tour

Wembley, London, 27. juli

England er ikke soulens hjemland, men det er vel knapt noe sted der den merkverdig slitesterke, afroamerikanske oppfinnelsen har blitt like høyt verdsatt. Spør hvem som helst, for eksempel en tilfeldig publikummer på en Bruce Springsteen-konsert i London. Og kanskje var det nettopp denne felles forståelsen av Sam Cooke, Marvin Gaye og Jackie Wilson som ga E Street Band, Horns & Choir en ekstra soulfylt rockeswing på Wembley Stadium, da Springsteen og hans 18 musikere avsluttet sommerens Europa-turné foran 90 000 lokale og tilreisende. For maken til magisk kveld skal du lete lenge etter, selv i Bruce-sammenheng.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.