Konsert

Den uendelige historien

Wembley-avslutningen på Bruce Springsteens Europa-turné var pur magi, fra ende til annen.

BRUUUCE: Så faktisk enda sprekere ut på årets Europa-turné enn han gjorde i fjor sommer. Foto: Magnus Lejhall/TT News Agency via APBRUUUCE: Så faktisk enda sprekere ut på årets Europa-turné enn han gjorde i fjor sommer. Foto: Magnus Lejhall/TT News Agency via AP

Bruce Springsteen &E Street Band

2024 World Tour

Wembley, London, 27. juli

England er ikke soulens hjemland, men det er vel knapt noe sted der den merkverdig slitesterke, afroamerikanske oppfinnelsen har blitt like høyt verdsatt. Spør hvem som helst, for eksempel en tilfeldig publikummer på en Bruce Springsteen-konsert i London. Og kanskje var det nettopp denne felles forståelsen av Sam Cooke, Marvin Gaye og Jackie Wilson som ga E Street Band, Horns & Choir en ekstra soulfylt rockeswing på Wembley Stadium, da Springsteen og hans 18 musikere avsluttet sommerens Europa-turné foran 90 000 lokale og tilreisende. For maken til magisk kveld skal du lete lenge etter, selv i Bruce-sammenheng.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Mu­sikk­vekst?

I Dagens Næringsliv forrige helg spådde eksperter, inkludert den anonymiserte «Mr. Music», at det globale musikkmarkedet vil doble seg de neste ti årene. «Det har aldri vært mer penger på vei inn», sto det – fordi styrtrike private equity-fond tiltrekkes av musikkindustrien. I artikkelen, skrevet av Lars Backe Madsen og Øyvind Holen, hentet de fram tall fra en Goldman Sachs-rapport fra august i år. I rapporten heter det at livemarkedet vil ha jevn vekst mens strømming går en lys tid i møte, fordi det er mer å hente på abonnementspriser og det forventes framgang i «umodne markeder» (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten), pluss økt inntjening fra såkalte «superfans» (hei, swifties). Artikkelen i DN og rapporten til Goldman Sachs sier ingenting om hvem som vil tjene på musikkbransjens forventede vekst. Men hvis det er noe jeg har merket meg denne høsten, så er det at de mindre artistene har det trangt økonomisk (bare gå på en konsert, for eksempel, og hør dem prate) og at de største plateselskapene sier opp ansatte. Hos Universal, Sony og Warner – de tre store – foregår det en aggressiv effektivisering- og sentraliseringsprosess.

Jubileum

Revo­lu­sjonær provokatør

Hundreårsjubilanten Pierre Boulez har preget samtidsmusikken som få andre.

Kommentar

Stå i det

Forrige uke fikk jeg lov å lede en samtale på Vill Vill Vest i Bergen sammen med Tonje Kaada, tidligere daglig leder i Øyafestivalen, under tittelen «Når idealer møter realiteter». Samtalens mål var å belyse hvilke konflikter som kan oppstå når idealer og verdier møter økonomiske realiteter, og hvordan musikknæringen kan bidra til å ta vare på våre verdier og kunstnerisk integritet. Kan man likevel være konkurransedyktige i et globalt marked? For vi snakker mye om verdier i kulturfeltet. Om fellesskap, bærekraft, inkludering – og om at vi ønsker å stå for noe. Det er vel kjernen i alt vi holder på med, eller? Musikkbransjen er også en økonomi. Etter hvert har det blitt en stor økonomi, som dypest sett opererer i samme landskap som oljefondet.