Anmeldelse

Anmeldelse

Eirik Blegeberg

Megan Moroney

Am I Okay?

Album

Columbia/Sony Music

Muligens for country for pop og for poprocka for country, samtidig som hun allerede har hatt én gigantisk amerikansk hit med to år gamle «Tennessee Orange». Men for sanger/låtskriver Megan Moroney ligger nok lista høyere enn som så, for snarere enn å være en one-hit-wonder er hun en utpreget albumartist. En som for andre fullengder på rad propper tre kvarter fulle av melodiske hooks og snedige tekstlinjer – om forhold som går i dass til tross for at de ikke hadde trengt å gjøre det, om å miste typen sin til «Miss Universe», om at prom queens også har følelser. Denne veldig blonde eks-cheerleaderen har nemlig hjertet på rett sted – og to fingre på pulsen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Røtter og føtter

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.

Intervju

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Album

Mellom linjene

Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.