Anmeldelse

Anmeldelse

Megan Moroney

Am I Okay?

Album

Columbia/Sony Music

Muligens for country for pop og for poprocka for country, samtidig som hun allerede har hatt én gigantisk amerikansk hit med to år gamle «Tennessee Orange». Men for sanger/låtskriver Megan Moroney ligger nok lista høyere enn som så, for snarere enn å være en one-hit-wonder er hun en utpreget albumartist. En som for andre fullengder på rad propper tre kvarter fulle av melodiske hooks og snedige tekstlinjer – om forhold som går i dass til tross for at de ikke hadde trengt å gjøre det, om å miste typen sin til «Miss Universe», om at prom queens også har følelser. Denne veldig blonde eks-cheerleaderen har nemlig hjertet på rett sted – og to fingre på pulsen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.