En helt sentral del av skremmebildet rundt transpersoner, er ideen om at kvinneidretten kommer til å ødelegges om transpersoner anerkjennes. Allerede uker før de olympiske lekene begynte enkelte miljøer å publisere bilder av kvinnelige utøvere som de mente kunne se litt mandige ut. Man zoomet inn på ansiktene, kikka på hodeform, musklene på armene og konkluderte med at en hel haug av disse kvinnene egentlig var menn. Den amerikanske svømmeren Katie Ledecky ble anklaget for å være mann. Det samme ble rugbyspilleren Ilona Maher.
Man er altså mer enn villig til å kaste biologiske kvinner under bussen for å bevise at transkvinner nå tar over idretten. Man så lignende debatter om vektløfteren og transkvinnen Laurel Hubbard under forrige OL. Det var ikke måte på hvor mye dette kom til å ødelegge idretten. Transkvinner var tross alt ekstremt overlegne.
Hubbard tapte. Hun kom på siste plass.
Imane Khelifs 46 sekunder i ringen og bildene av en gråtende Angela Carini ble en gavepakke til denne jakten på å bevise at transkvinner har tatt over kvinneidretten. Og mange gikk rett på limpinnen.
Nå har det ingenting for seg å spekulere i Khelifs biologi. Man vet egentlig ingenting. Det eneste man har, er udokumenterte påstander fra et russiskdominert korrupt bokseforbund. Russland er utestengt fra OL og IOC har ikke samarbeidet med forbundet på mange år.
Likevel endte en med å diskutere hennes «mannlige pubertet» på Dagsnytt 18, fredag 2. august. Selv om en ikke vet noe som helst om det. Påstander og rykter har helt ukritisk blitt til sannhet i norske aviser og for «facebook-kommentatorene». Lenge ble det hevdet også her at Khelif var trans.
«Påstander og rykter har helt ukritisk blitt til sannhet i norske aviser»
En kjent norsk «transkritiker» rykket raskt ut i Subjekt og tok æren for å ha advart mot dette i flere år, og gratulerte blant annet Anne Holt med å komme etter. Anne Holt på sin side, som først også hevdet at dette var en transperson, likte forståelig nok dårlig å bli tatt til inntekt for kritikken.
En helt sentral del av den ganske eksplosive kjønnsdebatten er påstander om at kjønn egentlig er ganske enkelt. Har du XY-kromosomer, er du mann, og har du XX-kromosomer, er du kvinne. Peker den utover, er du mann, innover, er du kvinne. Så enkelt.
Så viser det seg jo, nok en gang: Man vet i skrivende stund fortsatt ingenting om denne enkeltsaken. Men man vet at kjønn faktisk er mer komplisert og komplekst enn det. Professor i biologi ved UiO Kristian Gundersen kalte det nylig for «mutanter». Han om det, men variasjoner i kjønnskarakteristika er altså ikke ukjent.
Så kan en jo håpe. At i alle fall noen lærer av det hele, når kruttrøyken har lagt seg. At noen har fått litt større forståelse for kjønn og kjønnsmangfold. Det er en del journalister og mediefolk som hadde hatt veldig godt av det.
Jeg er nok ikke den eneste transpersonen som blir ganske skremt av hele reaksjonen. Fordi det viser hvor lett tilgjengelig transfiendtligheten ligger hos mange. Og hvor lite kildekritiske selv anerkjente kommentatorer er. Og hvor villige man er til å kaste en liten minoritet foran bussen med en gang det passer seg.
Det er farlig, ikke bare for transpersoner, men for alle kvinner som bryter med den trange smale stereotypiske forventningen av hva en kvinne er og hvordan en kvinne ser ut.
