Carl S Bjurstedt har delt denne artikkelen med deg.

Carl S Bjurstedt har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKjønn

OL i kulturkrig

KNOCKOUT: Den algeriske bokseren Imane Khelif slo italienske Angela Carini etter 46 sekunder. Nå mener noen at hun ikke burde få delta i kvinneklassen. FOTO: John Locher, AP/NTBKNOCKOUT: Den algeriske bokseren Imane Khelif slo italienske Angela Carini etter 46 sekunder. Nå mener noen at hun ikke burde få delta i kvinneklassen. FOTO: John Locher, AP/NTB

En helt sentral del av skremmebildet rundt transpersoner, er ideen om at kvinneidretten kommer til å ødelegges om transpersoner anerkjennes. Allerede uker før de olympiske lekene begynte enkelte miljøer å publisere bilder av kvinnelige utøvere som de mente kunne se litt mandige ut. Man zoomet inn på ansiktene, kikka på hodeform, musklene på armene og konkluderte med at en hel haug av disse kvinnene egentlig var menn. Den amerikanske svømmeren Katie Ledecky ble anklaget for å være mann. Det samme ble rugbyspilleren Ilona Maher.

Man er altså mer enn villig til å kaste biologiske kvinner under bussen for å bevise at transkvinner nå tar over idretten. Man så lignende debatter om vektløfteren og transkvinnen Laurel Hubbard under forrige OL. Det var ikke måte på hvor mye dette kom til å ødelegge idretten. Transkvinner var tross alt ekstremt overlegne.

Hubbard tapte. Hun kom på siste plass.

Imane Khelifs 46 sekunder i ringen og bildene av en gråtende Angela Carini ble en gavepakke til denne jakten på å bevise at transkvinner har tatt over kvinneidretten. Og mange gikk rett på limpinnen.

Nå har det ingenting for seg å spekulere i Khelifs biologi. Man vet egentlig ingenting. Det eneste man har, er udokumenterte påstander fra et russiskdominert korrupt bokseforbund. Russland er utestengt fra OL og IOC har ikke samarbeidet med forbundet på mange år.

Likevel endte en med å diskutere hennes «mannlige pubertet» på Dagsnytt 18, fredag 2. august. Selv om en ikke vet noe som helst om det. Påstander og rykter har helt ukritisk blitt til sannhet i norske aviser og for «facebook-kommentatorene». Lenge ble det hevdet også her at Khelif var trans.

«Påstander og rykter har helt ukritisk blitt til sannhet i norske aviser»

En kjent norsk «transkritiker» rykket raskt ut i Subjekt og tok æren for å ha advart mot dette i flere år, og gratulerte blant annet Anne Holt med å komme etter. Anne Holt på sin side, som først også hevdet at dette var en transperson, likte forståelig nok dårlig å bli tatt til inntekt for kritikken.

En helt sentral del av den ganske eksplosive kjønnsdebatten er påstander om at kjønn egentlig er ganske enkelt. Har du XY-kromosomer, er du mann, og har du XX-kromosomer, er du kvinne. Peker den utover, er du mann, innover, er du kvinne. Så enkelt.

Så viser det seg jo, nok en gang: Man vet i skrivende stund fortsatt ingenting om denne enkeltsaken. Men man vet at kjønn faktisk er mer komplisert og komplekst enn det. Professor i biologi ved UiO Kristian Gundersen kalte det nylig for «mutanter». Han om det, men variasjoner i kjønnskarakteristika er altså ikke ukjent.

Så kan en jo håpe. At i alle fall noen lærer av det hele, når kruttrøyken har lagt seg. At noen har fått litt større forståelse for kjønn og kjønnsmangfold. Det er en del journalister og mediefolk som hadde hatt veldig godt av det.

Jeg er nok ikke den eneste transpersonen som blir ganske skremt av hele reaksjonen. Fordi det viser hvor lett tilgjengelig transfiendtligheten ligger hos mange. Og hvor lite kildekritiske selv anerkjente kommentatorer er. Og hvor villige man er til å kaste en liten minoritet foran bussen med en gang det passer seg.

Det er farlig, ikke bare for transpersoner, men for alle kvinner som bryter med den trange smale stereotypiske forventningen av hva en kvinne er og hvordan en kvinne ser ut.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan lett registrere deg med

Debatt

Tromsø

Det samiske Tromsø

I spalten «Språket» i Klassekampen 21. mai forteller Øystein A. Vangsnes om Tromsø og det samiske, blant annet om valgkampen i 2011. Da foreslo venstresida at Tromsø skulle innlemmes i Forvaltningsområdet for samiske språk, mens høyresida motsatte seg dette. Søknaden ble derfor trukket da høyresida vant valget. I debatten om dette kom det opp både grums og anti-samiske holdninger, slik Vangsnes skriver. Det Vangsnes ikke skriver, er at forslaget fra venstresida ikke var skikkelig utredet: Hva ville det bety i praksis, og hva ville det koste.

Antifascisme

Underlig fra Skurdal

Det var bare flaks at vi ikke satte kaffen i halsen da vi leste kommentaren fra Klassekampens redaktør Mari Skurdal 21. mai, hvor hun advarer om vårt arrangement «Fanfare! Folkefest for fellesskap og mot fascisme», planlagt i Oslo 22. juni. Vi har ikke engang offentlig lansert folkefesten, så Skurdal vet lite om prinsipperklæringen som ligger til grunn, eller hva programmet blir. Hun plukket det opp på en lukket facebookgruppe der vi blant annet ba om tips til hvem vi kan ha som komiker (!) på festivalen. Fra det hentet hun likevel ut at vi bidrar til «alarmisme» og hun frykter vi dermed bidrar til et «oss mot dem»- narrativ.

Bøker

Ukritisk, akse­le­re­rende hyllest av Hartmut Rosa

Tom Egil Hverven skriver i sitt essay i Bokmagasinet 10. mai at han foretrekker sosiologen Hartmut Rosa fremfor filosofen Jean-Luc Marion – begge nylig i Oslo med foredrag ved Universitetet i Oslo (UiO), og Marion i tillegg på Slottet og Nasjonalbiblioteket. Det Hverven ikke nevner, er at begge kan relateres til den nyteologiske vendingen i akademia, der Gud ikke er hinsidig, det vil si en Gud som er «Gud, om alle mann var døde», som Petter Dass skriver, men i skapingen av liv og mening i godhetens navn. Det Hverven heller ikke nevner, er at i Rosas skaping i arbeidet med å vise vei ut av det resonansløse vekstsamfunnet, har vi alle blitt helt like: fremmedgjorte og resonansløse. Rosa bruker metaforen å løpe i nedadgående rulletrapper om livet vi lever i det senmoderne vekstsamfunnet. For mange av oss er livet langt rikere og mer mangfoldig enn Rosas metafor konnoterer. Rosas nyskaping av oss fremstår som et speilbilde av hans eget travle liv og det oppdraget han har gitt seg selv med å finne en løsning på akselerasjonen i senmoderniteten. Hvervens manglende kritikk av Rosas portrettering av livet vårt deler han med de fleste som skriver om Rosa i norske aviser eller formidler noe om han i andre medier (for eksempel i NRK P2).