Come into the garden, Maud», skrev en kjærlighetssyk Alfred, Lord Tennyson i 1855.
Få fenomener har vært like omspunnet av mystikk og symbolikk som hagen, dette kultiverte grøntområdet som grenser så tydelig mot resten av verden.
I sommer har det bugnet av artikler om hager, fiktive som virkelige. Morgenbladet har intervjuet den britiske forfatteren Olivia Laing, mens danske Weekendavisen har undersøkt hvordan hagen «speiler verden i all dens skjønnhet og gru». Også alminnelige hagesaker med tips og råd, plantetrender og helsefordeler ser ut til å være populært sommerstoff.
Men hvilke mørke hemmeligheter skjuler seg mellom hortensiaer og jordbærbusker? Og hva med alle dem som eier verken stakittgjerder eller frodige gressplener?
Blodrøde roser
En av dem som har satt hagelitteratur på dagsorden, er altså Olivia Laing. I sin nye bok «The Garden Against Time: In Search of a Common Paradise» undersøker hun den engelske hagens mangslungne og klassedelte historie.
Selv har hun vært besatt av botanikk siden hun var barn. I dag eier hun en bugnende hage i Suffolk. Slik har det ikke alltid vært: Laing kom ikke inn på boligmarkedet før hun var 40 og gift. Som leietaker var provisoriske hager en måte å føle seg rotfestet i en midlertidig situasjon, forteller hun til Klassekampen.
– Jeg har bestandig laget meg hage der det var mulig. Det var vondt og frustrerende når jeg måtte flytte, men hagen var en måte å ha kontroll over boområdet mitt og gjøre det vakkert, nærende og overskuddspreget – kvaliteter som ofte mangler i leide boliger.
England regnes som hagelandet framfor noen, med sine mange herskapelige eiendommer og botanikkmesser. Intrikate hager figurerer hyppig i engelsk litteratur, for eksempel i Frances Hodgson Burnetts «Den hemmelige hagen» og Evelyn Waughs «Gjensyn med fortida».
Men de vakre rosene har en stenk av blod.
– Jeg undersøker hvordan hager har vært private paradiser, grunnlagt på ekskludering og utnytting. Jeg mener det er viktig å være ærlig om disse historiene, sier Laing.
Radikale ideer i hagen
Laing beskriver hvordan den engelske overklassens kontroll over grøntområder skjøt fart på 1700-tallet – såkalte enclosures – og hvordan mange av de flotteste hagene ble finansiert av slavearbeid i Karibia.
– På den andre sida trenger ikke hager å kopiere disse mønstrene av kolonialisme og herredømme. Hager kan også være frirom, steder man kan utvikle radikale ideer, sier Laing.
Hun viser til en rekke radikale hageprosjekter: for eksempel den homofile kunstneren Cedric Morris’ rosehage i Benton End, Suffolk, som ble et skeivt frirom i en homofobisk tidsalder. Kunstnerne William Morris og Derek Jarman dyrket begge hager med en antikapitalistisk visjon. For Jarman var prosjektet svært akutt; hagen ble dyrket mens han var døende av aids.
Grøntområdenes helende kraft går som en rød – eller grønn – tråd gjennom Laings bok. I en tid med økt byfortetting og underfinansiering av parker, er ikke det alle briter forunt, påpeker hun.
– Hvordan ville din urbane utopi sett ut?
– Den er utpreget offentlig. Jeg tror offentlige hager er framtida. De beskytter byene våre fra økende temperaturer, de absorberer vann under flom, de skaper habitater og styrker biodiversitet, og de bidrar til menneskers psykiske og fysiske helse, sier Laing.
– Jeg skulle gjerne sett en internasjonal bevegelse der man lærer unge mennesker å dyrke – og der man lager et vell av offentlige parker og botaniske hager, som kan bidra til å gjøre planeten vår levelig.
Hage som identitetsmarkør
«De store hagers selvtillit» heter det gjerne om ressurssterke mennesker fra byens vestkant. I skandinavisk litteratur finnes det rikelig med eksempler på det motsatte – som i danske Thomas Korsgaards «En dag vil vi le av det», der familiens eget uteområde vanskjøttes, mens faren tjener til livets opphold ved å stelle i villastrøkets hager.
Hage er knyttet til klasse også i Norge, mener forfatter Marit Eikemo. Hun har skrevet flere romaner med bolig og sosial status som omdreiningspunkt, som «Alt inkludert» og «Gratis og uforpliktande verdivurdering» – og årets bok, «Vi er brødrene Eikemo».
– Klart, om du bor i en enebolig med stor hage i byen eller bitte litt utenfor, har du god råd – du sitter i hvert fall på en verdifull eiendom. Kanskje har du også gartner, sier hun til Klassekampen.
Hager signaliserer imidlertid ikke bare økonomi, men identitet, kulturell kapital og klimabevissthet, påpeker Eikemo.
– Du kan godt vise at du er rik med en svær plen med en robotplenklipper som lunter rundt og gjør jobben for deg. Men andre vil tenke sitt: De tar ikke ansvar for artsmangfoldet! For ikke lenge siden ble man uglesett i visse strøk dersom hagen så ustelt ut, mens nå er man bevisst sitt ansvar med en rotete hage og insekthotell, sier hun.
Nabolaget som hage
Her til lands har vi dessuten et fenomen som må kunne kalles særnorsk: sokkelleiligheten, der en leietaker bor omgitt av en hage hen ikke eier, og kanskje ikke har bruksrett til. Man bor gjerne i et grønt og etablert strøk av byen, men er selv innestengt i kjellermørket.
– Denne boformen har sine røtter i boligpolitikken på 1950-tallet, da man fikk lån til å bygge hus på vilkår at det skulle være rom til flest mulig folk, altså hus med flere leiligheter og gjerne hybler på kvisten. Seinere, når flere bygde seg enebolig, ble disse finansiert med utleie av sokkel. Det har bidratt til verdiøkning for folk i Norge, samtidig som det gjør det veldig tydelig hvem som eier hus og ikke, sier Eikemo.
I takt med urban fortetting har man også fått nye måter å tenke hage på, påpeker hun.
– Det er stadig flere som bor i bygårder, og selve nabolaget blir en måte å vise hvem du er – for eksempel Møhlenpris her i Bergen. Man har et sterkt sosialt fellesskap, gjerne en fotballbane der ungene springer rundt, noen nabolagskafeer. Du får den hipsterkulturen som bruker nabolaget som hage.
Hun legger til at man betaler mer for en liten treroms i slike områder enn en hel enebolig med stor hage litt utenfor byen.
Hennes seineste bok, «Vi er brødrene Eikemo», forteller om hennes egen slekt i Odda og et hus bygget i 1947. Her spiller hagen en rolle, men i temmelig ujålete forstand.
– For brødrene Eikemo er hagen en aktivitetsarena, der de lager skøytebane og tar rundetider på hverandre. Det er veldig langt fra de engelske hagene, for å si det sånn, sier hun.
Den mangfoldige hagen
– Selvsagt er hage politisk. Det krever arbeid, tid og innsikt, og man må ha råd til det, sier Siss Vik, litteraturjournalist i NRK og forfatter av spalta Bokbrevet.
I mai skrev hun et bokbrev kalt «Er hagestell bare for hvite?», der hun forteller at hun feilaktig har assosiert hagearbeid med hvite folk. Hun fikk utvidet horisonten da hun leste den afroamerikanske forfatteren Camille T. Dungys «Soil: The Story of a Black Mother’s Garden».
– Boka forteller om da Dungy flytter tilbake til hjemstaten Colorado, og til et nabolag som er helt hvitt. Det er regulert, så alle hagene ser helt like ut, og det er en naturfiendtlig form for homogenitet der man bruker en masse insektmidler, sier Vik.
Dungy og ektemannen anlegger sin egen hage, med en ganske annen filosofi.
– Dungy bruker hagen som en metafor på at mangfold er et gode i samfunnet. Det gjelder også artsmangfold. Selv har jeg for eksempel plantet en afrikansk lilje i bakgården min, mens Dungy velger å utelukkende kjøpe lokale planter som tåler klimaet i Colorado, sier Vik.
– Det går utrolig kort tid fra hun planter en viltvoksende hage til insekter, fugler, harer og præriehunder vender tilbake. Naboene forteller at de aldri før har sett en stillits. Det bugner av liv, og hagen blir en måte å redde naturen på ditt eget, vesle vis.
Mens det å anlegge hage kan være fryktinngytende, er denne boka humoristisk og helt fri for pekefinger, forteller Vik.
– Dungy og mannen kan ingenting fra før, og mannen hennes ser ikke forskjell på en and og en måke. De gjør masse feil. I boka blir hagen også et bilde på ekteskapet: Man må prøve og feile, prøve på nytt, holde ut og bli skuffet – og man kan dele på ting.
Ingen ryddige bed
Det er dessuten ikke slik at hager er forbeholdt velstående folk i villaer – også i arbeiderstrøk finnes stolte hagetradisjoner. På Kampen på Oslos østkant forsøker leder i Den norske Forleggerforening og tidligere Venstre-leder Trine Skei Grande å få hagen sin tilbake til gammel prakt.
– Jeg har kjøpt en gammel bakgårdshage på Kampen i Oslo, et område hvor det bedrives mye geriljahageaktivitet. Jeg forsøker å finne fram til det som var i hagen før, følge tradisjonen, sier hun til Klassekampen.
– Bakgårdene på Kampen pleide å brukes til matauk. Det er få rette linjer og ryddige bed, sier Grande, som for øvrig betegner hagen sin som en «typisk kjerringhage» – eller såkalt cottagecore.
Man trenger imidlertid ikke egen hage for å dyrke, mener Grande.
– Man kan også gjøre det på en balkong, og parsellhager er blitt veldig populært. Det er ikke så lenge siden jeg satt i bystyret og kjempet enn hard kamp for kolonihagene. Den gangen var det kun det psykologiske aspektet man vektla, ikke biodiversitet, sier Grande.
I dag er interessen for økologi på vei opp, mener hun.
– Vi er i ferd med å endre forholdet vårt til mat. Mange vil lære barna sine om hvor mye arbeid det ligger i en tomat eller en potet. Vi som er voksne, ser at naturen har endret seg fra da vi var små. Det gjør mange engstelige, og det å glede seg over humler og fugleliv gjør oss litt nærmere naturen.
– Foraktet hageverden
Men å eie en hageflekk er slett ikke alle forunt. I Tove Nilsens moderne klassiker «Skyskraperengler» (1982) er mye hentet fra Nilsens oppvekst på Bøler.
– Jeg vokste opp i åttende etasje i en blokk. Vi hadde ikke hage, men balkongkasse – og så bodde vi omtrent i Østmarka, forteller hun til Klassekampen.
– Savnet du hage?
– Nei, jeg savnet det ikke, men jeg var veldig klar over at det fantes motsetninger og at andre hadde hage. Men vi ønsket å bo i blokk, og jeg husker en stille forakt for dem som kom fra hageverden, forteller hun.
I dag bor Nilsen likevel i rekkehus med hage.
– Hagen betyr svært mye for meg. Den utvider leiligheten og er et slags fristed, helt fra vår til det blir kaldt om høsten. Jeg dyrker squash og urter i småskala, men jeg har blitt helt besatt: Dette været er ikke bra for squashen min, ler hun.
Hagearbeid har en meditativ side, påpeker hun.
– Tankene går mens man sår og luker. Det er noe helbredende over det. Jeg er inne i en sykdomsperiode nå, og med en gang jeg er hjemme går jeg ut i hagen og ser på hvordan solsikkene bare vokser og vokser.
– Kan hagen også være et sted der man lukker seg bort fra verden?
– Jeg tenker aldri på å gjemme meg fra verden. Man sitter der og leser papiraviser og hisser seg opp over verdens grusomheter – nå helt konkret Israel og Netanyahu. Det er ingenting som forsvinner selv om man planter solsikker. Verden trenger inn overalt og skal trenge inn overalt – samtidig som det politisk sett ikke er dumt å ta noen pauser.