Jeg ville ikke blitt overrasket om jeg hadde blitt kåret til en av Norges ti største idioter.
Det forteller Karl Ove Knausgård på linje fra London, hvor han er bosatt. Enten forfatteren føler seg verdig betegnelsen eller ikke: Klassekampen utroper ham herved til en av Norges fremste intellektuelle.
Gjennom hele forfatterskapet har filosofi og idéstoff løpt som en rød tråd. De siste årene har han vendt tilbake til fiksjonen. «Morgenstjernen»-serien går inn i sentrale spørsmål i vår tid: om forholdet mellom menneske og natur, om bioteknologi og muligheten for evig liv.
– Jeg opplever det som den viktigste saken som pågår nå: hva teknologien gjør med oss, og at teknologien og biologien nærmer seg hverandre så raskt, uten noen demokratisk styring, sier Knausgård.
Teknologien må demokratiseres
Interessen har fulgt ham lenge. Knausgård forteller at han som ungdom skrev et ironisk innlegg i Fædrelandsvennen om transplantasjon av apehjerter inn i mennesker.
40 år seinere er ikke dét lenger en vill tanke, og Knausgård er opptatt av hvordan teknologien krysser stadig nye grenser, ofte finansiert av tek-oligarker som Peter Thiel.
– Det er utrolig hvor fort vi blir vant til ting. For noen år siden var kunstig intelligens fjernt. Nå er det noe alle bruker. Stegene går så fort, sier han og legger til:
– I dag har man en følelse av at teknologien tilhører corporations. Vi bare tar imot. Men det finnes veldig mange etisk og politisk problematiske aspekter.
Knausgård forteller om en teknologimesse han besøkte i London. Et av prosjektene som ble presentert, dreide seg om å dyrke hjerneceller på en silikonbrikke og få den til å spille brettspillet go.
– Man dyrker fram en hjerne ved hjelp av elektronikk. Det er fullstendig avskyelig, og det skjer overalt. Det pøses inn penger, men ingen spør om vi burde stemme over disse tingene.
Noe av problemet er alt folk flest mangler kunnskap om teknologi, påpeker han. Det gjelder også ham selv.
– Jeg var nylig i Hellas og intervjuet James Bridle, som har skrevet boka «The New Dark Age» om alt som skjuler seg på internett. Da jeg spurte ham om hvordan datamaskiner egentlig fungerer, skjønte han ikke spørsmålet, sier Knausgård.
– Det som må til, mener Bridle, er at alle må lære å programmere. Det er egentlig veldig enkelt, og det må demokratiseres.
Forsvar for kunstnerens frihet
Som forfatter ønsker han ikke å misjonere eller være en offentlig autoritet, forteller Knausgård, men heller bruke litteraturen til å forstå noe av det som rører seg i mennesker og samfunn.
– Jeg har aldri vært interessert i meningene mine som sådan, men jeg er interessert i hvordan de dannes. Å skrive handler om å oppløse det forutinntatte, det vi bare antar er riktig. De innsiktene lar seg ikke kommunisere gjennom en overskrift i en avis, sier han.
Gjennom årene har han likevel engasjert seg offentlig i noen saker som har føltes særlig presserende.
– Det ene er klima og miljø, en utrolig viktig sak som alle kan si noe om. Sånt sier jeg ikke nei til, så sant jeg har tid.
En annen var debatten om tildelingen av Ibsenprisen til Peter Handke i 2014. Tildelingen ble sterkt kritisert, grunnet Handkes ytringer om Balkankrigene.
– Det var en debatt som for meg handlet om ytringsfrihet. Handke er en forfatter, og han ytret seg i roman- eller essayform. Jeg opplevde at det fra Norsk PENs side kom en restriksjon: Dette kan ikke sies, sier Knausgård.
– Det var en enorm reduksjon, et forsøk på å innsnevre en offentlighet. Det innebar en tanke om at en forfatter skal si det som er ‘riktig’.
Det er ikke eneste gang Knausgård har holdt på prinsippet om kunstnerens frihet, tross sterk motstand. Seinest i fjor ble han utskjelt da han takket ja til den omstridte Leninprisen. Selv leser han konsekvent ikke ting som skrives om ham, forteller han.
– Om jeg sitter med følelsen av at jeg skal «være noen», klarer jeg ikke skrive. Jeg er ikke på sosiale medier, og jeg ytrer meg primært som forfatter. Jeg publiserer heller et essay i Klassekampen enn å bli intervjuet om saker.
– Legger du selv bånd på deg, tenker på hva du har lov til å si?
– Nei, ikke hva jeg har lov til å si. Men om det er verdt prisen, kan jeg tenke over.
Den intellektuelle ikke til salgs
På et tidspunkt kommer vi inn på hva som i størst grad har formet Knausgårds intellektuelle horisont. Det ene var tidsskriftene på 1980- og 1990-tallet, forteller han.
– Om du var interessert i litteratur, var det de som gjaldt. Vagant var det store, med skikkelser som Henning Hagerup, Arve Kleiva og Torunn Borge. Den gruppa ble utrolig viktig for sånne som meg, som var unge og ikke visste noe, sier han.
– Forfatterne de dyrket, var slike som Tor Ulven og Jon Fosse – kompromissløs, modernistisk litteratur som sto i opposisjon til det kommerse. Det som var kommerst for oss den gang, er i dag veldig litterært.
Det andre var allmenn litteraturvitenskap på universitetet, særlig fransk teori.
– Det var der jeg begynte å lese Derrida, Kristeva, Foucault – filosofer jeg ennå leser. Nå har jeg nylig skrevet om datamaskiner, og da bruker jeg Foucault. Alt griper tilbake til det jeg leste da jeg var tjue, sier han.
På spørsmål om hvem han selv anser som en intellektuell, trekker han fram Slavoj Žižek som en «nesten parodisk intellektuell av den klassiske typen», en filosof som uttaler seg om alt mulig. Denne typen akademikere finnes det ikke så mange igjen av.
– Den allround-intellektuelle er mer sjelden nå, vil jeg tro. Universitetet ser helt annerledes ut, mer profesjonalisert og spesialisert innenfor fagene sine.
Hva kunst og estetikk angår, nevner Knausgård den nå avdøde kunstneren og professoren Stian Grøgaard som en tenker som har vært viktig for ham – og som ikke var redd for strid, men hadde integritet.
– Jeg tenker at en intellektuell er en som ikke er ekspert, og heller ikke representerer en gruppe, men er kapabel til å komme utenfra og se ting på en egen måte, helt uavhengig. Det er nøkkelordet: Man er ikke til salgs, sier han.
Begrunnelse
Hva kan romanformen gjøre som andre ytringer ikke kan? Karl Ove Knausgård har lenge insistert på at romanen er ambivalensens form. Den benytter han seg av til det fulle. Hans skjønnlitterære verden er dynket i hverdag, men bryter også gjennom til det åpne og store. Vi blir med på fotballtreninger og middagsforberedelser, men han tar oss også til de største spørsmålene og minste bestanddelene: skillet mellom mennesket og dyr. Vårt forhold til naturen, som vi har vendt ryggen. Menneskets bevissthet. Samspillet mellom sopp og trær. Bioteknologiens grep om samtida. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp Knausgård som inkluderte et flere hundre sider langt essay om Hitler i sin eksistensielle, selvbiografiske romansyklus.
Alt dette setter Knausgård i spill i romanens rom, der det får virke i mennesker og mellom mennesker – og derfor fortsetter det å virke i oss. For noe av det mest karakteristiske ved Knausgårds bøker, er hvor ansporende de er: De er gode å tenke med.
Om romanen er ambivalent, så er ikke alltid Knausgård det selv, som offentlig aktør. I flere store, avgjørende debatter har han vært klar og ytringsvillig, som når han skrev essayet «I kyklopenes land» om den svake svenske uenighetskulturen, eller når han deltok i den betente Handke-debatten. Da han ble tildelt Lenin-prisen og kommentariatet rykket ut mot det, viste hans begrunnelse for å akseptere den et grunnleggende trekk ved hans tilnærming. Arven etter Lenin er komplisert og motsigelsesfull, sa Knausgård: «Det totalitære vil alltid det enkle – svart/hvitt, ja/nei, og det har alltid bydd meg imot.»
I «Morgenstjernen» har en kvinne et kritisk blikk på prestene: Det er ikke rart folk ikke tror lenger, prestene snakker helt feil om Gud, mener hun. Da hun blir spurt om hvem som burde snakke om Gud, svarer hun: «De beste hodene, vel. Talentene i en generasjon».
Det kommer oss alle til gode at Knausgård, et av de beste hodene og talentene i sin generasjon, henter hele verden inn i sine romaner, slik at vi lettere kan både utholde og navigere i den.