DebattAkp (m-l)

Perverst å elske Kina?

Jeg er også en av dem som «elsket Kina» på 1970-tallet. Jeg leste Erik Ness sin artikkel «Vi som elsket Kina» (Klassekampen 17. juli), med tilfredshet, fordi den beskrev forholda, og oss som var med, på en god- og gjenkjennelig måte. Men Arild Rønsen er forundret (Klassekampen 24. juli). Han kjører ut med noe som minner om kansellering. Ness driver angivelig med «tvilsom reinvasking» av «AKP (m-l) sitt ideologiske fundament», som han «ærlig talt trodde var historie».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Vitenskap

Liv – en gåte?

Klassekampens vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes leverer stadig interessante artikler til glede for oss nysgjerrige og amatørmessige grublere. Nå sist en artikkel der han spør: Hvordan er liv mulig? De fleste av oss har stått ute en vinterdag og sett snøen dale ned. Vakre snøkrystaller i kompliserte symmetriske former i uendelige variasjoner. Isroser på vindusruten. Et lite mirakel, men som fysikken likevel har lært oss å forstå. Den perfekte symmetrien kommer fra vannmolekylets geometri og isens krystallstruktur, ikke fra noen ytre styring.

Kina

Ingen hyllest til diktatur

Johannes Morken, redaktør i Stefanusalliansen, liker ikke min artikkel i denne avisa lørdag første november. Det gjør han klart i en replikk sist lørdag. Under tittelen «Kunsten å bruke penger» viste jeg til Kina som eksempel på en stat med vellykket økonomisk politikk. Dette faller Morken tungt for brystet. Han har rett i at Kina har mye på rullebladet hva gjelder religionsfrihet og andre sivile og politiske rettigheter. I min artikkel drøftet jeg økonomisk politikk, der Kina er en ubetinget suksess. Det skyldes først og fremst folketall, naturressurser og styresett. Kinas styresett er langt fra feilfritt. Men som redskap for økonomisk styring og geopolitisk konkurranse, er den autoritære ettparti-staten meget konkurransedyktig.

Vietnam

Da tigeren vant – og ble satt i bur

Artikkelen «Da tigeren felte elefanten» i Klassekampen 11. november er velskrevet og nyansert i sin fremstilling av den første Indokinakrigen og dens ettervirkninger, og bidrar til å løfte fram viktige sider ved historien. Men når den avsluttes med setningen « … og Vietnam til slutt fikk fred», mener jeg at vi står overfor en forenkling av virkeligheten. Vietnam felte elefanten, men mistet friheten. Jeg har selv vært i Vietnam flere ganger de siste 25 årene, og sett hvordan freden først og fremst ble etablert som en stillhet – ikke som en prosess med forsoning, åpenhet og likestilling. Over to millioner vietnamesere har flyktet siden krigens slutt. Mange tilhørte den sørvietnamesiske delen av befolkningen, som aldri ble ønsket tilbake.