I dag er det 13 år siden den verste terrorhandlingen i fredstid fant sted på norsk jord. Åtte mennesker ble drept av bomba i regjeringskvartalet, 69 ble drept på AUFs sommerleir på Utøya, de fleste ungdommer. For de berørte, pårørende og overlevende – for dem som skal leve videre uten en bror, en datter eller en venn – er 13 år ingen tid. Også som samfunn vil det ta lengre tid å bearbeide det som skjedde. At 13 år er gått, betyr samtidig at det nå vokser opp en generasjon uten minner fra julidagen i 2011 og tida like etter angrepet. Som samfunn er vi nødt til å sørge for at også denne generasjonen og de som kommer etter, lærer om hendelsene.
I disse dager planlegges et minnested på Johan Nygaardsvolds plass i Regjeringskvartalet, like ved der det smalt 22. juli. I juni i år ble ti utvalgte forslag til minnested presentert. Minnestedet skal være tilgjengelig til alle døgnets tider, være egnet for markeringer og romme navnene til de 77 drepte. I september skal tre av de ti forslagene velges ut til videre utvikling, og på nyåret skal vinneren kåres. Endelig skal de overlevende, pårørende og andre berørte få et sted å samles, minnes og sørge i Regjeringskvartalet. Minnestedet vil også fungere som en synlig og konstant påminnelse i bybildet, og det kan bli en inngang til å lære om tapene mennesker og samfunn led.
De siste årene har slike monumenter og minnesmerker vært gjenstand for mye debatt. De tidvis harde og polariserte diskusjonene om 22. juli-minnesmerket på Utøya er ett eksempel. I tillegg har vi hatt opphetede debatter om statuer. Hvem som står oppført på sokkel i byen, hvem vi minnes og hedrer i gater og på torg, er viktig: De blir en del av vårt felles referansegrunnlag og ofte symbol på hvilke verdier vi som samfunn setter høyt. At det vil bli sterke følelser også i samtalen om minnestedet som om få måneder skal velges ut og føres opp, er å forvente. Vi kan forstå det som bevis på betydningen av å få et permanent minnested i Regjeringskvartalet – og oppgaven vi har framfor oss: å aldri glemme.