DebattLitteraturhusets kviss

Noen burde skamme seg

Ole Robert Sunde (Forfatter)

Plutselig en dag var kvissen til Anne Gaathaug i kjelleren på Litteraturhuset over, uten den minste advarsel, om ikke den nye prisen på en halvliter var advarselen idet den med ett var på hele 119 kroner for en pils; å legge ned kvissen vitner om at Litteraturhuset har svært svak økonomi, det som skulle være et hus for kunstnere ble et hus for velstående typer og; alt faller på dette huset, og prisene er veldig høye og det å legge ned Annes kviss som går så det griner for det er fullt på kvissen, som det er fullt på huset, det er noen i ledelsen som forvalter huset helt forferdelig. Og det å legge ned en svært populær kviss til tross for de skinnsyke ølprisene så drikker kvissens venner mye pils. Noen burde skamme seg.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

Dialog eller PR?

Fredag 13. mars møtte stortingspresident Masud Gharahkhani flere eksiliranere. Møtet blir nå forsøkt framstilt som et bredt og inkluderende dialogmøte. Men når det publiseres deltakerlister med navn på personer som ikke var til stede, og når enkeltpersoner feilaktig tituleres som representanter for organisasjoner og minoritetssamfunn de ikke har mandat fra, handler dette ikke lenger om dialog, men om iscenesettelse. Dette er ikke bare en intern diasporadiskusjon. Det er en utenrikspolitisk sak, fordi det handler om hvordan stortingspresidenten opptrer i møte med opposisjonsmiljøer fra Iran, og hvilke signaler norske institusjoner sender i en svært betent politisk situasjon. Særlig viktig er det at Hawpeymani, alliansen av de seks kurdiske partiene fra Øst-Kurdistan, avsto fra å delta.

Saman V. Darbandi
Atomvåpen

Unge må bli hørt om atomvåpen

Igjen snakker vi om atomvåpen. Igjen diskuteres avskrekking, sikkerhetsgarantier og strategiske allianser. Og igjen blir unge stemmer glemt i debatten – de stemmene som faktisk må leve lengst med konsekvensene av valgene som tas i dag. Mens politikere, eksperter og kommentatorer diskuterer Norges rolle i atomvåpenspørsmålet, sitter en generasjon unge igjen med spørsmålene som sjelden stilles høyt nok: Hva slags verden er det vi arver? Hvor stor risiko er vi villige til å leve med? Atomvåpen var noe vi lærte om i historietimene. Et mørkt kapittel fra fortiden, ikke en del av fremtiden vår. Det var noe vi ble fortalt at vi aldri skulle behøve å frykte. Men det siste året har verden endret seg og blitt mer uforutsigbar. Tall fra ungdomsundersøkelsen gjennomført av Opinion i 2025 viser at bekymringen for krig og uro blant unge i Norge har økt fra 50 til 58 prosent på bare ett år.

Magnus Lenngren og Dina Tjelmeland Adeler
Historie

Austro­marx­ismen og Arbei­der­par­tiet

Reisebrevet til Kåre Bulie (14. mars) om «Marx-stuene» er spennende i sin formidling av konkretisert familie og boligpolitikk. Vi leser om «Det Røde Wiens» ekstensive kvartaler som reises mellom 1919 og 1933 i en urban kultur som utvikles i sterke politiske konfrontasjoner. Byen bygges målrettet som del av austromarxismens hegemoni før fascismens barbari. Det norske samfunn har blitt medformet gjennom Arbeiderparties omfattende rådslagningshistorie til den sosialdemokratiske sosialismens kjerneparti fra rundt 1920 og framover. Ledende partifolk hentet lærdommer i Wien – og ikke nødvendigvis Moskva – under partiets dannelse. Austro-marxistene representerer en eksepsjonell erfaring teoretisk og praktisk fra mellomkrigstiden.

Per Johan Isdahl