«Jeg har lenge ment at en historiker som ikke skaper debatt eller møter kritikk, er som en komiker ingen ler av», skrev Terje Tvedt på Facebook i fjor.
Selv kan ikke Tvedt anklages for å være av den typen. Gjennom historikerens virke har det gang på gang blåst friskt, enten det har handlet om Libya-krigen, bistandspolitikk eller den industrielle revolusjon.
– Poenget med å bruke livet til å forske må være å utfordre etablerte sannheter og oppdage sammenhenger som er blitt oversett. Det blir det så klart bråk av, sier Tvedt.
Mytenes makt
Det fikk Tvedt erfare allerede med sin første bok, «(ml) En bok om maoismen i Norge» fra 1989.
– Målet var å forstå en av de mytene som preget min generasjons liv. Jeg ble radikalisert av Vietnamkrigen og oppfattet meg selv som antiautoritær og selvstendig. Jeg forsto først etter en stund at jeg hadde endt opp i en bevegelse med en såkalt «vitenskapelig» forståelse av historiens lovmessighet. Det måtte føre til totalitære tenkemåter, sier Tvedt.
Slik ble han oppmerksom det han i dag kaller mytenes makt.
– Alle vet at de religiøse mytene er viktige. Men det er ikke like klart for mange at de sekulære mytene også har en enorm makt over hvordan man tenker om samfunnet, mennesket og seg selv, sier Tvedt.
– Det er også en av grunnene til at jeg hele tida har vært opptatt av tre store spørsmål som henger sammen: Fortellingene om Vestens forhold til den ikke-europeiske verden, de lange linjene i forholdet mellom natur og samfunn, og moderne norsk idéhistorie – særlig hvordan offentligheten har tenkt om de to første spørsmålene.
– Du har også selv tatt avstand fra tidligere overbevisninger?
– Den personlige erfaringen med ideers og myter makt har gjort meg interessert i og forståelsesfull overfor dem som er blitt overmannet av andre myter og tenkemåter, sier han.
– Ikke i den forstand at de ikke skal kunne kritiseres, men likevel: Det er logisk, sånt skjer. Det kan skje den beste.
Tyngdepunkt i bevegelse
I sin siste bok «Historiens hjul og vannets makt» forsøker Tvedt å avkle det han mener er en av vår samtids store myter.
– Hvordan du oppfatter det som skjedde da England vant og Kina og Asia tapte den industrielle revolusjon, vil ha veldig stor betydning for hvordan du oppfatter dagens verden. Den offentlige debatten i Vesten om hvorfor Europa «vant», har ofte blitt dratt mellom to syn: en triumferende vestlig politisk-kulturell eksepsjonalisme på den ene sida og en særegen vestlig grådighet med kolonialisme og slavehandel på den andre. Jeg viser at begge er utilstrekkelige og ideologiske.
I dag er verdens økonomiske tyngdepunkt i ferd med å flyttes fra Vesten til Asia og Kina, sier Tvedt.
– Framtidas store konflikt ser ut til å bli mellom Kina og Vesten. Spørsmålet boka aktualiserer, er hvordan Vesten vil håndtere disse endrede maktforholdene. Vesten er spent mellom synet på seg selv som verdens moderniserende forbilde og helt – og «den hvite mann» som historiens skurk. Miksen av disse mektige mytene har skapt en grunnfortelling som skaper vestlig hybris. Det gjør verden til et farlig sted gitt geopolitikkens realiteter, sier Tvedt.
Vil ikke endre samfunnet
Intellektuell virksomhet betinger nysgjerrighet, mener Tvedt.
– Jeg har sans for Sartres rufsete og heroiske figur på barrikadene for de undertrykte, som uttaler seg om alt uten å ha greie på det. Men mitt prosjekt er et annet. Jeg snakker offentlig kun om ting jeg har forsket på, sier Tvedt.
En forsker som forsøker å endre samfunnet i for stor grad, mister uavhengigheten, mener Tvedt.
«Jeg har sans for Sartres rufsete figur som uttaler seg om alt uten å ha greie på det. Men mitt prosjekt er et annet.»
— Terje Tvedt
– Du har ikke holdt deg utenfor politiske diskusjoner selv. Skal ikke intellektuelle uttale seg om politikk?
– Jo, men der Sartres intellektuelle bør gå inn i sin tid, må en forsker holde den på avstand. Forskningen må være uavhengig før den kan bli noe annet. Grunnen til at vi bør holde oss med samfunnsvitere og historikere i en tid hvor alle kan google eller spørre Chat GPT om nesten alt, er nettopp at de ikke fungerer som budbringere for «offentlige sannheter» eller er algoritmenes kopister.
Fanger av tidsånden
På spørsmål om en viktig norsk intellektuell trekker Tvedt fram Ludvig Holberg.
– Holberg hadde et inspirerende motto: «Årsaken til at jeg studerer, ligger i studiene selv; jeg studerer drevet av lysten til å lære.» Han forfattet tidløse teaterstykker, representerte opplysningstidas idealer som professor i historie, men skrev samtidig en verdenshistorie som var ekstremt bundet av sin samtids fordommer. Den tjener i dag kun som en talende advarsel om tidsåndens makt, sier Tvedt.
– Jeg har som mål ikke å bli overmannet av den. Men historien har vist at det er vanskelig. Kanskje vil tida vise at jeg heller ikke jeg lyktes, sier Tvedt og humrer:
– Det er jo også et prosjekt i mulig selvavsløring, dette.
Begrunnelse
Fra han var redaktør av en oppgjørsbok om ml-bevegelsen i 1989, har Terje Tvedt gang på gang kastet seg ut i den offentlige debatten i Norge – om en hel rekke sentrale temaer, fra innvandring, bistandspolitikk og smittevern til Libya-krigen og det norske kraftsystemet. Boka «Verdenshistorie. Med fortiden som speil», som var en av Norges mest solgte i 2020, gjorde ham til en slags folkeopplysningens rockestjerne, med en foredragsserie som trakk titusener av besøkende og lyttere.
Ett av Tvedts grunntemaer har vært forholdet mellom det naturgitte og det politiske, mellom basis og overbygning, som gamle marxister ville ha sagt. Han er kjent som en internasjonal og kritikerrost forfatter av boka «Nilen – historiens elv» (2012). Som en David Attenborough har han reist verden rundt og forklart fjernsynsseere om vannets betydning for den menneskelige utviklingen. I 2008 fikk han Gullruten for TV 2-dokumentaren «En reise i vannets fremtid».
I sin siste bok, «Historiens hjul og vannets makt», utnytter han sine store kunnskaper om vannveiene til å utfordre andre forskningstradisjoner om hvorfor den industrielle revolusjonen slo gjennom i England og ikke andre steder. Hans interesse for de helt store spørsmålene, som hvorfor noen land og regioner utvikler seg og blir rike, mens andre forblir fattige, setter han i klasse med andre internasjonale forfattere som baler med tilsvarende problemstillinger, som Jared Diamond og Yuval Noah Harari.
Terje Tvedt har møtt mye kritikk, kanskje spesielt for boka om det humanitærpolitiske kompleks, «Det internasjonale gjennombruddet», som kom i 2017. Her utfordrer han den norske selvforståelsen og mange av pilarene i norsk bistands- og utenrikspolitikk. I et tilsvar til sine kritikere, sa han: «Å gi ut en bok som ikke møter motstand er som en komiker ingen ler av».
I motsetning til mange andre offentlige intellektuelle har Tvedt oppsøkt konflikter og utfordret konsensus. Hele poenget, slik han ser det, er å legge fram forskningsresultater åpent til debatt. Han har advart mot tendenser til ensretting, å bli fanget inn av finansiering av forskningen, konvensjoner og et ønske om å være en del av et miljø. Å opprettholde uavhengigheten kommer ikke av seg selv, sier Tvedt.
Terje Tvedt er en av de store offentlige intellektuelle i Norge. Kunnskapsrik og stridbar, med en helt egen evne til å sette dagsorden, henvendt til et bredt, offentlig publikum.