Anna-sabina Soggiu har delt denne artikkelen med deg.

Anna-sabina har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattRusmisbruk

Straff kan fungere

«Hva er den moralske begrunnelsen for straff, når man ikke skader andre enn seg selv?» Dette spørsmålet stilles i overskriften til en kronikk i Klassekampen fredag 5. juli ved Bjørn Roar Vagle, Anna-Sabina Soggiu og Else Kristin Berg Utne. Artikkelen handler om straff for bruk av illegale rusmidler.

Kort kan spørsmålet besvares slik: bruk av illegale rusmidler har en rekke negative konsekvenser utover den skaden som rammer den enkelte bruker. Bruken innebærer ofte en betydelig belastning for pårørende og nærmiljøer. Nye rusmiddelbrukere rekrutteres i hovedsak gjennom folk som allerede bruker slike midler. Ikke minst fører bruken til illegal rusmiddelomsetning med dannelse av destruktive kriminelle nettverk som ofte rekrutterer ungdom til noe av salget. Skadevirkningene er store både nasjonalt og internasjonalt. Begrunnelsen for forbud mot bruk av illegale rusmidler er ønsket om å redusere skaden for den enkelte, for familien, for nærmiljø og for samfunnet. Det er vanskelig å forstå hvordan man kan mene at bruken bare skader den enkelte bruker.

Det er en myte at straff ikke kan hjelpe. Men ikke all form for straff hjelper. Uheldigvis har det i lang tid vært brukt meningsløse straffemetoder som bøter eller fengsel ved bruk av illegale rusmidler eller ved rusrelatert kriminalitet. Slik straff fører sjelden til endret atferd når bruken av rusmidler er blitt en viktig del av den enkeltes liv.

Straffen må ta en form som bidrar til at den enkelte bruker klarer å komme bort fra bruken. Det dreier seg om en type konstruktiv grensesetting: kontroll av illegale rusmidler i biologiske prøver, i hovedsak spytt. Det bør kreves at bruken av illegale rusmidler opphører, og at dette vises ved slike prøver. Fortsatt bruk vil måtte innebære forlenget – og eventuelt hyppigere – kontroll. Mange vil ha vansker med å gjennomføre dette fordi problemene deres er for store. De må få nødvendig hjelp.

Dermed blir det en arbeidsdeling: Justissektoren står for grensesetting, mens øvrige sektorer står for hjelp tilpasset den enkeltes behov og ønsker.

Å slutte å bruke illegale rusmidler, er en tvang, det følger av forbudet. Derfor bør kontrollen av rusmiddelbruk gjelde alle som bruker illegale rusmidler. Kravet om å slutte med illegale rusmidler og kontroll av dette, bør være uavhengig av den enkeltes motivasjon, mens hjelpetiltakene bør være frivillige.

Med en slik ordning vil ingen kunne være i tvil om at bruken av illegale rusmidler er ulovlig. Justissektorens grensesetning vil ligne på den grensesettingen som praktiseres under døgnbehandling av rusproblemer. Det finnes god dokumentasjon for at slik grensesetting kan hjelpe, også når grunnlaget for grensesettingen er straff.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Israel

Regje­ringen sier at den går foran, men gjør det ikke

Regjeringen prøver å skryte på seg en tøff politikk mot Israel. I Helgemorgen på NRK P2 13. september hevdet utenriksminister Espen Barth Eide at Norge har gått foran med sanksjoner mot Israel, i form av våpenembargo og innreiseforbud til Norge for to israelske statsråder. Dette er for svake tiltak til å kunne regnes som sanksjoner. Våpenembargoen er lite verdt så lenge de norske og delvis statseide Kongsberggruppen, Chemring Nobel og Nammo selger våpen til Israel via USA. Innreiseforbudet har ingen effekt. Statssekretær Kravik fulgte opp og pekte på at Oljefondet har solgt seg ut av 35 israelske selskaper, og at Norge har vært tydelige overfor den internasjonale domstolen (ICJ). Men Oljefondets nedsalg i de israelske selskapene var ikke regjeringens initiativ – det skjedde motstrebende, etter at fondet og finansdepartementet ble hardt presset i media.

Kongehuset

Ufrivil­lig­heten

Monarkiet overlever fordi vi synes synd på menneskene som bor på slottet. Tenk hvordan de sliter for oss! Tenk på alle reisene og de kjedelige middagene! Å alltid måtte smile og late som man er interessert. De er kontinuerlig overvåket, får aldri rusle rundt i byen som vanlige folk. Slå seg ned på torget og ta en kaffe eller ta en titt på drikkemenyen, la tankene vandre. De kan aldri gå i svømmehallen med ungene som alle andre. Får aldri ha noe privatliv. Og så videre. Vi håndterer urettferdigheten med de kongeliges privilegier gjennom å føle med dem, en følelse som de kan utnytte. Å synes synd på kongen skaper en relasjon mellom monarken og folket, de menneskeliggjøres, blir personer som man tror at man kjenner, noe som legger til rette for identifisering.

Gaza

Slik kan det gjøres

Jan Borgens kronikk 5. september er svært viktig før FNs generalforsamling møtes nå i september. FN kan få slutt på Israels folkemord ved resolusjon 377 (1950), som gir generalforsamlingen mulighet til å handle når Sikkerhetsrådet er blokkert av veto fra en av dets faste medlemmer, USA. Craig Mokhiber, advokat og tidligere FN-ansatt, foreslår i artikkelen How the UN could act today to stop the genocide in Palestine (Mondweiss, 27. august) at FNs generalforsamling under resolusjon 377 kan gjøre følgende: Oppfordre alle nasjoner til å innføre sanksjoner og militær embargo mot det Israelske regimet. Utestenge Israel fra FNs generalforsamling, slik det ble gjort med apartheidstaten Sør-Afrika. Opprette et tribunal for Israels krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, apartheid og folkemord. Ta initiativ til en bevæpnet, multinasjonal FN-styrke utplassert i Gaza, etter hvert også på Vestbredden, for å beskytte befolkningen mot angrep fra Israel. Tiltakene kan gjennomføres med to tredjedels flertall. Palestinas FN-observatør, som ba FN om en fredsstyrke 10. august, vil ha kontroll over når og hvor lenge den skal være utplassert. Den internasjonale domstolen har vedtatt at Israel ikke vil ha rett til å nekte, blokkere eller påvirke dette oppdraget.