Anna-sabina Soggiu har delt denne artikkelen med deg.

Anna-sabina har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattRusmisbruk

Straff kan fungere

Knut Boe Kielland (Lege, PhD, fagbokforfatter. Ledet arbeidet med ROP-retningslinjen)

«Hva er den moralske begrunnelsen for straff, når man ikke skader andre enn seg selv?» Dette spørsmålet stilles i overskriften til en kronikk i Klassekampen fredag 5. juli ved Bjørn Roar Vagle, Anna-Sabina Soggiu og Else Kristin Berg Utne. Artikkelen handler om straff for bruk av illegale rusmidler.

Kort kan spørsmålet besvares slik: bruk av illegale rusmidler har en rekke negative konsekvenser utover den skaden som rammer den enkelte bruker. Bruken innebærer ofte en betydelig belastning for pårørende og nærmiljøer. Nye rusmiddelbrukere rekrutteres i hovedsak gjennom folk som allerede bruker slike midler. Ikke minst fører bruken til illegal rusmiddelomsetning med dannelse av destruktive kriminelle nettverk som ofte rekrutterer ungdom til noe av salget. Skadevirkningene er store både nasjonalt og internasjonalt. Begrunnelsen for forbud mot bruk av illegale rusmidler er ønsket om å redusere skaden for den enkelte, for familien, for nærmiljø og for samfunnet. Det er vanskelig å forstå hvordan man kan mene at bruken bare skader den enkelte bruker.

Det er en myte at straff ikke kan hjelpe. Men ikke all form for straff hjelper. Uheldigvis har det i lang tid vært brukt meningsløse straffemetoder som bøter eller fengsel ved bruk av illegale rusmidler eller ved rusrelatert kriminalitet. Slik straff fører sjelden til endret atferd når bruken av rusmidler er blitt en viktig del av den enkeltes liv.

Straffen må ta en form som bidrar til at den enkelte bruker klarer å komme bort fra bruken. Det dreier seg om en type konstruktiv grensesetting: kontroll av illegale rusmidler i biologiske prøver, i hovedsak spytt. Det bør kreves at bruken av illegale rusmidler opphører, og at dette vises ved slike prøver. Fortsatt bruk vil måtte innebære forlenget – og eventuelt hyppigere – kontroll. Mange vil ha vansker med å gjennomføre dette fordi problemene deres er for store. De må få nødvendig hjelp.

Dermed blir det en arbeidsdeling: Justissektoren står for grensesetting, mens øvrige sektorer står for hjelp tilpasset den enkeltes behov og ønsker.

Å slutte å bruke illegale rusmidler, er en tvang, det følger av forbudet. Derfor bør kontrollen av rusmiddelbruk gjelde alle som bruker illegale rusmidler. Kravet om å slutte med illegale rusmidler og kontroll av dette, bør være uavhengig av den enkeltes motivasjon, mens hjelpetiltakene bør være frivillige.

Med en slik ordning vil ingen kunne være i tvil om at bruken av illegale rusmidler er ulovlig. Justissektorens grensesetning vil ligne på den grensesettingen som praktiseres under døgnbehandling av rusproblemer. Det finnes god dokumentasjon for at slik grensesetting kan hjelpe, også når grunnlaget for grensesettingen er straff.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Den evige innvand­rings­de­batten

Leder i Oslos Grønne Studenter Imran Azrakhsh (Klassekampen 6. mai) lurer på hva det betyr å være norsk i «den evig pågående innvandringsdebatten». Norge er slikt innrettet at den norske stat har retten til å utstede norske pass, og den som får et slikt pass er da ifølge loven norsk. Problemet er at Norge aldri har vært noe innvandrerland i den tradisjonelle betydning av ordet. Vi har blitt et innvandrerland fordi de politiske myndigheter på et tidspunkt har bestemt at vi skal åpne for innvandring. Om de hadde i tankene innvandring av den størrelse vi faktisk har fått, vet jeg ikke, men som kjent er det generelt vanskelig å få tannkremen tilbake på tuben. Innvandringen har selvfølgelig medført store problemer på mange områder. At innvandringsdebatten ikke tar slutt i Norge skyldes i første rekke at et høyteknologisk land ikke løser noen egne problemer ved å åpne for innvandring av ufaglært arbeidskraft i noe omfang. Praksis har også vist at vi i stedet har pådratt oss en rekke nye problemer, og da i et omfang som gjør problemene litt vanskeligere å løse. Og enten vi liker det eller ikke, så er innvandringen en del av de problemene. Helt uavhengig av om Frp «reduserer innvandrere til statistikk og økonomisk verdi». Ett talleksempel: I 1970 var vi 4,4 millioner mennesker i Norge.

Sven Even Froyn
Revidert nasjonalbudsjett

La oss spise kake

I det offentlige ordskiftet om oljefondet synes det å være en bemerkelsesverdig enighet om at bruken av oljepenger snarere må dempes enn økes, og at oljefondet bør vare «evig» til glede for en uendelig (?) rekke av kommende generasjoner. Noen er urolige for at politikerne kan falle for fristelsen til å angripe selve formuen, eller «hovedstolen» og gradvis bruke den opp. I det følgende skal vi framføre argumenter for nettopp det: at vi bruker opp hovedstolen – eller for å si det litt mer folkelig: spiser opp kaken. For å få forberede leseren på tankerekken som følger, som verken er særlig lang eller krevende, begynner vi med noe professor Leif Johansen sa (fritt etter hukommelsen) i en forelesning i makroøkonomisk planlegging, våren 1974: «Hvis våre foreldre hadde visst hvor mye mer velstående vi er blitt i forhold til dem, så hadde de spart mindre og forbrukt mer». Nøkkelen til å forstå dette utsagnet ligger i erkjennelsen av at nytten av den siste kronen i forbruk synker med stigende inntekt. Pengenes grensenytte er fallende, for å bruke økonomenes stammespråk. Denne innsikten synes umiddelbart rimelig. Tar man (litt) penger fra en rik og gir til en fattig, vil summen av nytte, velferd eller lykke – kall det hva du vil – øke, fordi den fattige vil ha større glede av pengene enn den rike. Er man frimodig, kan man med en viss rett si at velferdsstaten er grunnlagt på denne innsikten, og et moralsk prinsipp om å utjevne forskjeller.

Finn Frost Anonsen og Arne Festervoll
Havvind

Et konsekvent nei til havvind sparer ikke naturen, Stensholt

Odd Stensholt etterspør natur- og miljøperspektiver i havvinddebatten, det bidrar jeg gjerne med. Først må det presiseres at all ny kraftproduksjon krever areal, og vil i varierende grad påvirke naturen. Om havvindprosjekter burde realiseres er ikke et spørsmål om det vil påvirke økosystemer eller ikke, men en avveining av naturpåvirkning, effekt for klima, og for omstilling av næringslivet. Et grunnleggende premiss som ikke alltid kommer tydelig frem i kraftdebatten, er at det ikke finnes en fornybar energikilde som kan måle seg med de negative konsekvensene fossil energi har på økosystemer grunnet bidrag til klimaendringer. Fornybar kraftproduksjon som fortrenger fossil energi vil prinsipielt være besparende for naturen, selvfølgelig ikke i den direkte påvirkningen på et enkelt naturområde, men for den globale påvirkningen på naturen. Dette betyr ikke at vi kan vilkårlig bygge ut fornybar kraft, men en erkjennelse av at det er helt nødvendig å fortrenge fossil energi raskt. Spørsmålet er hvordan vi gjør dette på en mest fornuftig måte. For Natur og Ungdom kan havvind være nettopp dette. Havvind vil som alle kraftkilder påvirke naturen rundt seg, men har også store muligheter for å redusere naturpåvirkningen i plassering og utbygging, og kan ha potensialet til å bedre noe av naturmangfoldet ved dannelse av kunstige rev på turbinene eller ved å avgrense et område for bunntråling. Likevel er det ikke ennå god nok kunnskap om naturpåvirkningen fra havvind, men da er ikke svaret å avvise forsøk på å bygge havvind i Norge som kan brukes til grundigere undersøkelser. Istedenfor å ville nye prosjekter til livs, burde fokuset legges på å utvikle naturkartleggingsprogram for havvind og arbeide for innføring av marine arealplaner. Et konsekvent nei til en teknologi med stort potensial i Norges energiomstilling mener jeg er uheldig, jeg ønsker heller å se et konsekvent ja til mer kompetansebygging og helhetlige marine planer. Kanskje viktigst er havvind sin rolle i å utvikle oss vekk fra petroleumsvirksomheten i Norge.

Magnus H. O. Stenroos