«Hva er den moralske begrunnelsen for straff, når man ikke skader andre enn seg selv?» Dette spørsmålet stilles i overskriften til en kronikk i Klassekampen fredag 5. juli ved Bjørn Roar Vagle, Anna-Sabina Soggiu og Else Kristin Berg Utne. Artikkelen handler om straff for bruk av illegale rusmidler.
Kort kan spørsmålet besvares slik: bruk av illegale rusmidler har en rekke negative konsekvenser utover den skaden som rammer den enkelte bruker. Bruken innebærer ofte en betydelig belastning for pårørende og nærmiljøer. Nye rusmiddelbrukere rekrutteres i hovedsak gjennom folk som allerede bruker slike midler. Ikke minst fører bruken til illegal rusmiddelomsetning med dannelse av destruktive kriminelle nettverk som ofte rekrutterer ungdom til noe av salget. Skadevirkningene er store både nasjonalt og internasjonalt. Begrunnelsen for forbud mot bruk av illegale rusmidler er ønsket om å redusere skaden for den enkelte, for familien, for nærmiljø og for samfunnet. Det er vanskelig å forstå hvordan man kan mene at bruken bare skader den enkelte bruker.
Det er en myte at straff ikke kan hjelpe. Men ikke all form for straff hjelper. Uheldigvis har det i lang tid vært brukt meningsløse straffemetoder som bøter eller fengsel ved bruk av illegale rusmidler eller ved rusrelatert kriminalitet. Slik straff fører sjelden til endret atferd når bruken av rusmidler er blitt en viktig del av den enkeltes liv.
Straffen må ta en form som bidrar til at den enkelte bruker klarer å komme bort fra bruken. Det dreier seg om en type konstruktiv grensesetting: kontroll av illegale rusmidler i biologiske prøver, i hovedsak spytt. Det bør kreves at bruken av illegale rusmidler opphører, og at dette vises ved slike prøver. Fortsatt bruk vil måtte innebære forlenget – og eventuelt hyppigere – kontroll. Mange vil ha vansker med å gjennomføre dette fordi problemene deres er for store. De må få nødvendig hjelp.
Dermed blir det en arbeidsdeling: Justissektoren står for grensesetting, mens øvrige sektorer står for hjelp tilpasset den enkeltes behov og ønsker.
Å slutte å bruke illegale rusmidler, er en tvang, det følger av forbudet. Derfor bør kontrollen av rusmiddelbruk gjelde alle som bruker illegale rusmidler. Kravet om å slutte med illegale rusmidler og kontroll av dette, bør være uavhengig av den enkeltes motivasjon, mens hjelpetiltakene bør være frivillige.
Med en slik ordning vil ingen kunne være i tvil om at bruken av illegale rusmidler er ulovlig. Justissektorens grensesetning vil ligne på den grensesettingen som praktiseres under døgnbehandling av rusproblemer. Det finnes god dokumentasjon for at slik grensesetting kan hjelpe, også når grunnlaget for grensesettingen er straff.
