Anna-sabina Soggiu har delt denne artikkelen med deg.

Anna-sabina har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattRusmisbruk

Straff kan fungere

«Hva er den moralske begrunnelsen for straff, når man ikke skader andre enn seg selv?» Dette spørsmålet stilles i overskriften til en kronikk i Klassekampen fredag 5. juli ved Bjørn Roar Vagle, Anna-Sabina Soggiu og Else Kristin Berg Utne. Artikkelen handler om straff for bruk av illegale rusmidler.

Kort kan spørsmålet besvares slik: bruk av illegale rusmidler har en rekke negative konsekvenser utover den skaden som rammer den enkelte bruker. Bruken innebærer ofte en betydelig belastning for pårørende og nærmiljøer. Nye rusmiddelbrukere rekrutteres i hovedsak gjennom folk som allerede bruker slike midler. Ikke minst fører bruken til illegal rusmiddelomsetning med dannelse av destruktive kriminelle nettverk som ofte rekrutterer ungdom til noe av salget. Skadevirkningene er store både nasjonalt og internasjonalt. Begrunnelsen for forbud mot bruk av illegale rusmidler er ønsket om å redusere skaden for den enkelte, for familien, for nærmiljø og for samfunnet. Det er vanskelig å forstå hvordan man kan mene at bruken bare skader den enkelte bruker.

Det er en myte at straff ikke kan hjelpe. Men ikke all form for straff hjelper. Uheldigvis har det i lang tid vært brukt meningsløse straffemetoder som bøter eller fengsel ved bruk av illegale rusmidler eller ved rusrelatert kriminalitet. Slik straff fører sjelden til endret atferd når bruken av rusmidler er blitt en viktig del av den enkeltes liv.

Straffen må ta en form som bidrar til at den enkelte bruker klarer å komme bort fra bruken. Det dreier seg om en type konstruktiv grensesetting: kontroll av illegale rusmidler i biologiske prøver, i hovedsak spytt. Det bør kreves at bruken av illegale rusmidler opphører, og at dette vises ved slike prøver. Fortsatt bruk vil måtte innebære forlenget – og eventuelt hyppigere – kontroll. Mange vil ha vansker med å gjennomføre dette fordi problemene deres er for store. De må få nødvendig hjelp.

Dermed blir det en arbeidsdeling: Justissektoren står for grensesetting, mens øvrige sektorer står for hjelp tilpasset den enkeltes behov og ønsker.

Å slutte å bruke illegale rusmidler, er en tvang, det følger av forbudet. Derfor bør kontrollen av rusmiddelbruk gjelde alle som bruker illegale rusmidler. Kravet om å slutte med illegale rusmidler og kontroll av dette, bør være uavhengig av den enkeltes motivasjon, mens hjelpetiltakene bør være frivillige.

Med en slik ordning vil ingen kunne være i tvil om at bruken av illegale rusmidler er ulovlig. Justissektorens grensesetning vil ligne på den grensesettingen som praktiseres under døgnbehandling av rusproblemer. Det finnes god dokumentasjon for at slik grensesetting kan hjelpe, også når grunnlaget for grensesettingen er straff.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Retting

Ingen oppsi­gelser

Klassekampen har intervjua meg og andre om kutt i tilskotet til Fair Play Bygg 28. juli. Artikkelen er god og opplysande. Men overskrifta er ikkje dekkande for det eg har sagt til journalisten. «Vurderer å si opp ansatte» heiter overskrifta. Klassekampen har ikkje grunnlag for dette. Det eg har sagt er at vi må ta ned aktiviteten dersom vi ikkje får erstatta kutta i offentlege tilskot, kutte utgifter og så bortetter.

Boligpolitikk

Fakta­re­sistens på venstre­sida

Skjønner venstresida hva som foregår i leiemarkedet? Etter å ha hørt en fersk podkast fra Manifest Media, er jeg i sterk tvil. Forrige uke ble den nyeste episoden av miniserien Boligkampen lagt ut på Mimir & Marsdals podkast. Her diskuterer Arbeiderpartiets Agnes Nærland Viljugrein dagens leiemarked med Manifest Analyses Astrid Hauge Rambøl, moderert av programleder Kristine Sørheim. De to er uenige om en del, men når det gjelder beskrivelsen av dagens leiemarked, virker de samstemte. Spørsmålet er om denne beskrivelsen stemmer overens med de harde boligfakta på bakken. Gjennomgangstonen er at «noen tjener seg rike» på boligspekulasjon, og det må man gjøre noe med. Programleder Sørheim bringer inn det faktum at antall leieboliger synker, men dette ser ut til å være mindre viktig for debattantene. «De som tjener de store pengene, det er disse utleiegigantene, de som eier kanskje mange hundre boliger,» sier Rambøl. Men den aller største av disse, Heimstaden, som eier mellom fire og fem tusen leiligheter, de fleste i Oslo, har nå gjort om 3500 av disse til borettslag, og selger dem enkeltvis. Terrenget har endret seg, men Manifest Analyse tviholder på kartet fra 2019, året da antall sekundærboliger begynte å synke. Den gang var begrunnelsen fra investorer at boligprisene var blitt så høye at det å kjøpe bygårder eller enkeltleiligheter for utleie, ikke ville lønne seg. Og dette var altså to år før renta begynte å stige.

Vitenskap

Peer og tekno­lo­gien

På søttitallet var vi en gruppe realister ved Universitetet i Tromsø som med dårlig resultat forsøkte å overbevise våre venner innen humaniora og samfunnsvitenskap om at den teknologiske utviklingen kom til å akselerere og dermed få stor innvirkning på samfunnet og dermed også deres fagområder. Snarere enn å erkjenne problemet, ble vi ofte møtt med kokettering over egen uvitenhet. Knausgårds essay og påfølgende diskusjon i Klassekampen tyder på problemstillingen fremdeles er aktuell. I diskusjoner med mine gamle humanistvenner på søttitallet brukte jeg ofte følgende sitat fra en relativt kjent avdød forfatter for å vise at noen av de gamle humanistgutta hadde god peiling på den nyeste teknologien: Peer: Sig selv? Sogner det slags folk under Dem? Den magre: Som det falder seg; porten staar iallfald paa klem. / Husk paa, man kan vaere paa to slags vis sig selv; vaere vrangen eller retten af kjolen. De ved, man har nylig fundet paa i Paris at goere portraetter ved hjelp av solen. Enten kan man billeder direkte give, eller ogsaa de saakalte negative.