Anna-sabina Soggiu har delt denne artikkelen med deg.

Anna-sabina har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattRusmisbruk

Straff kan fungere

«Hva er den moralske begrunnelsen for straff, når man ikke skader andre enn seg selv?» Dette spørsmålet stilles i overskriften til en kronikk i Klassekampen fredag 5. juli ved Bjørn Roar Vagle, Anna-Sabina Soggiu og Else Kristin Berg Utne. Artikkelen handler om straff for bruk av illegale rusmidler.

Kort kan spørsmålet besvares slik: bruk av illegale rusmidler har en rekke negative konsekvenser utover den skaden som rammer den enkelte bruker. Bruken innebærer ofte en betydelig belastning for pårørende og nærmiljøer. Nye rusmiddelbrukere rekrutteres i hovedsak gjennom folk som allerede bruker slike midler. Ikke minst fører bruken til illegal rusmiddelomsetning med dannelse av destruktive kriminelle nettverk som ofte rekrutterer ungdom til noe av salget. Skadevirkningene er store både nasjonalt og internasjonalt. Begrunnelsen for forbud mot bruk av illegale rusmidler er ønsket om å redusere skaden for den enkelte, for familien, for nærmiljø og for samfunnet. Det er vanskelig å forstå hvordan man kan mene at bruken bare skader den enkelte bruker.

Det er en myte at straff ikke kan hjelpe. Men ikke all form for straff hjelper. Uheldigvis har det i lang tid vært brukt meningsløse straffemetoder som bøter eller fengsel ved bruk av illegale rusmidler eller ved rusrelatert kriminalitet. Slik straff fører sjelden til endret atferd når bruken av rusmidler er blitt en viktig del av den enkeltes liv.

Straffen må ta en form som bidrar til at den enkelte bruker klarer å komme bort fra bruken. Det dreier seg om en type konstruktiv grensesetting: kontroll av illegale rusmidler i biologiske prøver, i hovedsak spytt. Det bør kreves at bruken av illegale rusmidler opphører, og at dette vises ved slike prøver. Fortsatt bruk vil måtte innebære forlenget – og eventuelt hyppigere – kontroll. Mange vil ha vansker med å gjennomføre dette fordi problemene deres er for store. De må få nødvendig hjelp.

Dermed blir det en arbeidsdeling: Justissektoren står for grensesetting, mens øvrige sektorer står for hjelp tilpasset den enkeltes behov og ønsker.

Å slutte å bruke illegale rusmidler, er en tvang, det følger av forbudet. Derfor bør kontrollen av rusmiddelbruk gjelde alle som bruker illegale rusmidler. Kravet om å slutte med illegale rusmidler og kontroll av dette, bør være uavhengig av den enkeltes motivasjon, mens hjelpetiltakene bør være frivillige.

Med en slik ordning vil ingen kunne være i tvil om at bruken av illegale rusmidler er ulovlig. Justissektorens grensesetning vil ligne på den grensesettingen som praktiseres under døgnbehandling av rusproblemer. Det finnes god dokumentasjon for at slik grensesetting kan hjelpe, også når grunnlaget for grensesettingen er straff.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Visum

Feil, UDI

Klassekampen skrev 25. august om saken til den tyrkiske menneskerettighetsaktivisten Enes Hocaoğulları. Enes var i Norge i april i forbindelse med en konferanse i regi av SAIH, og i løpet av besøket ble det gradvis klart at en retur til Tyrkia på daværende tidspunkt ville medføre betydelig risiko for urettmessig fengsling. Vi bisto derfor Enes med å søke forlengelse av besøksvisumet, slik at han kunne bli i Norge til situasjonen hadde roet seg. På tross av at SAIH stod som garantist for kostnadene knyttet til en slik forlengelse, fikk Enes avslag. Nå er han arrestert av Erdogans regime. UDI svarer at det ikke finnes egne ordninger for visum for menneskerettighetsforsvarere.

Klima

Klimakrisa og handle­kur­ven

I Klassekampen 25. august bestrider Jon Naustdalslid hovedpoenget i min kronikk 15. august: at klimakrisa driver opp matvareprisene. Han innrømmer at appelsinprisene har steget etter dårlige avlinger i Brasil, og at Floridas appelsinproduksjon er redusert med nær 90 prosent de siste 20 årene grunnet uvær og sykdom. Han peker også på økte kaffepriser, men tilskriver dette «auka produksjonskostnader» og «andre samansette årsaker» – uten å forklare hva dette faktisk innebærer. Kanskje kan Naustdalslids kritikk leses i lys av hans skepsis til hvor alvorlige klimaendringene egentlig er. Han skriver at de «er reelle nok», men samtidig at det er «oppsiktsvekkande at… ikkje verknadene er langt meir dramatiske».

Boligpolitikk

En annen bolig­politikk er mulig!

Boutgiftene er den største utgiften for fattige familier i dag og den viktigste årsaken til økt fattigdom. Mange familier kjenner på trangereøkonomi. Matkøene hos Kirkens Bymisjon blir lengre når boligprisene stiger. Det finnes få rimelige utleieboliger og de som finnes, selges unna. Å leie er blitt dyrere enn å kjøpe den samme boligen. Tomtepris og utbyggerfortjeneste utgjør halvparten av boligprisen. 40 prosent av alle husstander i Oslohar ikke inntekt til å kjøpe en toroms på 45 m2. Med krav om 10 prosent egenkapital for å få lån, øker andelen som ikke har råd til halvparten av Oslos husholdninger. Cirka 10.000 leiligheter er solgt fordi utleie ikke «lønner seg», fordi Investering av boligkapitalen i fonds eller aksjer gir høyere profitt enn utleie.