Det startet med en telefon fra Karachi våren 2022. Den pakistanske musikkprodusenten Zulfiqar Jabbar Khan (Xulfi) i Coke Studio hadde fått øynene opp for Magdi, Chirag og norske Karpe. «Jeg tenkte: Hvem er disse folka?» ser man Xulfi fortelle i en videosnutt nylig lagt ut på Karpes Instagram. «Uansett hva som skjer, må jeg få til et samarbeid.»
Coke Studio kan kanskje beskrives som Sør-Asias svar på den posisjonen MTV hadde i Europa på 1990-tallet. Men til forskjell fra MTV produserer studioet selv fortløpende låter og musikkvideoer i samarbeid med ulike kunstnere og lanserer stadig ny musikk. Xulfis telefon til Karpe markerte imidlertid første gang Coke initierte et skandinavisk samarbeid.
Sommeren 2023 reiste Magdi og Chirag fra Karpe, dansegruppa Quick Style og norsk-iranske Amanda Delara til Coke Studio i Karachi. Med seg hadde de låta «Piya Piya Calling», laget i samarbeid med produsentene Thomas Kongshavn og Aksel Carlson, Xulfi og den pakistanske artisten Kaifi Khalil. I Karachi møtte gjengen fra Norge et stort team av pakistanske musikere, kunstnere og filmfolk, og i én uke ble det jobbet intenst for å utvikle både konsept og scenografi til innspillingen.
Så, ett år etter – 28. juni – slapp Coke Studio endelig låta og musikkvideoen på sin Youtube-kanal med 15,3 millioner følgere. En av de første bildene i videoen viser Chirag som synger aleine i en diner seint på kvelden – en scenografi tydelig basert på maleriet «Nighthawks» av Edward Hopper, et bilde kjent for sin atmosfæriske skildring av ensomhet og isolasjon i urbane omgivelser. Bruken av dunkelt lys, samt at de ulike artistene i første del av videoen framstår separert fra hverandre, bidrar til å underbygge den melankolske stemningen.
De språklige metaforene i teksten gjør det åpent om det synges om lengsel og kjærlighet til et menneske, en by eller et land. Parallellen er selvsagt tydelig til det å leve sine liv i krysningspunktet mellom to kulturer, det den indiske kulturteoretikeren Homi K. Bhabha kalte hybrid identitet. Den hybride identiteten er på en måte en slags liminaltilstand – en tilstand som ikke kan forankres ett fysisk sted nettopp fordi den er resultat av det å vokse opp i en slags mellomsfære mellom kulturer og land.
Denne kombinasjonen av kulturell lengsel, tap og kjærlighet som mange flerkulturelle kjenner på som en grunnleggende del av sin identitet, er altså et resultat av liminaltilstanden. De siste årene har det slått meg at det dette liminale rommet åpenbart utgjør et ekstremt sterkt kunstnerisk kraftfelt. Som Magdi skriver på sin Instagram i forbindelse med slippet av «Piya Piya Calling», var det først med etableringen av alter-egoene Omar og Sheriff og utforskningen av det indisk-arabiske-sci-fi-universet disse karakterene eksisterer i, at rap-duoen fikk åpnet «dører i hodet» – ikke bare til musikalske og språklige referanser fra Egypt og India, men også til sine samarbeidspartneres referanser fra sine bakgrunner igjen.
For meg høres dette ut som et interkulturelt multivers hvor ethvert nytt samarbeid utgjør en dør til en helt ny kunstnerisk og hybridkulturell sfære. «Musikk er et uendelig rom», innleder produsent Xulfi i den første bakomvideoen til låta. «Kunst, kultur, alle disse rommene er uendelige.» I krysningspunktet mellom kulturer kan nye Narnia-er og Nangijala-er fødes.
VG-kommentator Shazia Majid trekker paralleller fra «Piya Piya Calling» og Karpes nye samarbeid med Coke Studio, til A-ha sitt internasjonale gjennombrudd med «Take On Me» i 1985 og størrelsesordenen på veldedighetskonserten Live Aid fra samme år. I virkeligheten kan prosjektet neppe sammenliknes med noen av delene. For der Live Aidvar representativt for et vestlig savior-kompleks med den katastrofale Bob Geldov-låta «Do They Know It’s Christmas?» som hovedsymbol, er «Piya Piya Calling» et eksempel på et kulturelt samarbeid ikke bare mellom noe av det ypperste innen musikere og musikkprodusenter fra de respektive landene, men mellom likeverdige parter.
Det er noe av grunnen til at Coke Studio lykkes i ei tid Europa ikke engang klarer å avvikle verken Eurovision eller fotball-EM uten at de kulturelle og politiske konfliktene vi strever med pipler opp som verk fra et betent sår: begge organisasjonene – og pengesystemene bak dem – er for lengst avslørt som pill råtne.
I «Piya Piya Calling» synges det på sju språk: gujarati, norsk, engelsk, arabisk, urdu, persisk og balutsji. Etter én dag hadde låta én million visninger på Youtube. Dagen etter: to millioner. Så tre, fire-fem – i løpet av én uke sju millioner avspillinger. Dil dharaknay de dil mere synges det på stappfulle busser og gater i Karachi. «Piya Piya Calling» danses til i India og klatrer på hit- og trendlister i Pakistan, Norge, Dubai, England, og stadig flere sørasiatiske land. På Youtube florerer det av entusiastiske responsvideoer, og i kommentarfeltene er stemningen panegyrisk. Folk skriver fra alle kontinenter. En respons som går igjen, er at møtet mellom mennesker og kulturer i prosjektet, berører folk. In a world of chaos, Karpe bring people together in peace, er det en som skriver. Hundrevis av andre skriver ulike varianter av det samme.
Det kan framstå banalt, men når millioner av mennesker ser og hører et kunstnerisk samarbeidsprosjekt som «Piya Piya Calling» i en verden som brenner på så mange fronter, så betyr det noe. Det skaper ringer i vannet, ringer i vannet på den samme jorda hvor sjokkbølgene fra israelske bomber i disse dager sprenger palestinske barnekropper innenfra og samtidig sprenger foreldrenes hjerter i tusen biter, sprenger i stykker tilliten mellom mennesker for tiår etter tiår framover.
Da Karpe nylig delte nyheten om Coke Studio-samarbeidet på Instagram, åpnet Magdi opp om at han ikke har klart å skrive en eneste låt siden september i fjor. Det er bare å håpe at han og Karpe finner de kreftene igjen. For krafta deres, krafta i musikken og de hybride kunstmøtene fra diasporaen er stor.