Rønsen på fredag

Nordahl Grieg

Er krig forakt for liv – alltid?

Arild Rønsen

Jeg bruker altfor mye tid på fotball for tida. Eller gjør jeg det? Jeg kommer til å tenke på Joni Mitchells klassiker «Both Sides Now». Her om dagen hadde jeg søstera mi på besøk, og da hun hørte hvor mange timer jeg brukte foran tv-en under EM, bare rista hun på hodet: – Tenk, Arild, hvor mange timer jeg har til å gjøre noe helt annet, noe mye mer interessant!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Rønsen på fredag

Rustnings­van­viddet

Onsdag kveld var jeg på et «fredsmøte» i Nei til EUs regi. Utgangspunktet var boka «Stopp våpenkappløpet», redigert av Roy Pedersen og Sigurd Allern. Pedersen holdt en glimrende innledning i et stappfullt møtelokale – foran 24 tilhørere! Det er i slike dimensjoner fredsbevegelsen opptrer. Hvilken fredsbevegelse? spør du kanskje. Ja, ikke veit jeg – og jeg vil påstå at jeg følger ganske godt med i dette spørsmålet. Paraplyorganisasjonen Norges fredsråd har 19 medlemsorganisasjoner, og jeg nevner i fleng.

Arild Rønsen

Uroen i SV

I likhet med de fleste er jeg en amøbe når det kommer til skattepolitikk. Jeg er for at de som har mest, skal betale mest, og at det er helt bak mål at aksjeformuer ikke skal skattlegges. Men omtrent der stopper min kunnskap. Stortingsvalget er blitt tolka som en kamp om formuesskatten. Vi som vil at rikingene skal betale for seg, gjerne mer enn de gjør i dag, vant den kampen. Likevel – alt tyder på at «formuesskatten» vil ligge som en snublestein, uansett hva en eventuell skattekommisjon vil foreslå. Derfor lurer jeg på hvorfor det er tyst rundt Rune Skarsteins forslag til å løse opp dette som ser ut som en gordisk knute? Mens formuesskatten i dag er «residensbasert», vil Skarstein gjøre den «verksemdsbasert».

Arild Rønsen

Om å slamre med dører

Budsjettforhandlingene har fått en uforutsett trøblete start. Det skyldes at spesielt tre partier har kommet skeivt ut fra hoppkanten. Arbeiderpartiet fordi … Vel, fadesen med fergene og studielånene taler for seg. Tilbaketoget var ydmykende, men selvfølgelig helt nødvendig. Her ble avstanden mellom liv og lære så tydelig at et pinlig «unnskyld, vi mente det ikke» var uunngåelig. En overraskende ripe i lakken for «styringspartiet» Ap var et faktum. SV – fordi partiet framstår smått vaklende. Israel-ultimatumet var omstridt, også i egne rekker.

Arild Rønsen