Den 18. juni mottok justisministeren Rushåndhevingsutvalgets utredning om strafferettslige spørsmål på rusfeltet. Utvalget, som utelukkende består av jurister, vil gi politiet midler til effektiv håndheving: Ransaking av person, mobiltelefon og bolig.
Bevis for ruspåvirkning skal kunne sikres gjennom positive spyttprøver. Ved manglende samarbeid kan en forsvare mer inngripende tvang: den mistenktes blod eller urin.
Unge skal bli strafferettslig tvunget til samtaler hos Rådgivende enhet for russaker i kommunen og avgi urinprøver i tre måneder. De over 18 år skal få bot.
Boka «Straffens etikk», utgitt av Geir Heivoll og Terje Emil Fredwall i 2022, belyser at spørsmål om straff må vurderes av folk med ulike erfaringer og fagperspektiv. Forfatterne viser til at straff er det kraftigste uttrykket for statens maktmonopol, et disiplinerende middel for å motvirke og fordømme moralsk klanderverdige handlinger. Straffen skal påføre mennesker ubehag og lidelse. Men en forutsetning for straff er skyld.
Det er bred politisk enighet om at rusmiddelavhengige skal hjelpes, ikke straffes. Men justisministerens regjeringsoppnevnte utvalg har vansker med å definere rusmiddelavhengighet.
Utvalget vil overlate straffefritak til påtalejuristene og domstolene, basert på en helhetlig vurdering av om en person er avhengig av rusmidler. Dette betyr at det er sterke signaler fra regjeringa om at de ønsker at politiet skal kunne ta alle ved mistanke om ruspåvirkning av andre stoffer enn alkohol.
Strafferetten har en kristen tradisjon i Norge. Det handler i stor grad om gjengjeldelse, men i den senere tid har straffens forebyggende funksjon blitt løftet fram. Brukerjakt og harde metoder er gammel politipraksis og -anbefalinger som er til mer skade enn hjelp, mener et så å si samlet fagmiljø og brukerorganisasjoner.
«Maktbruk overfor rusbrukere gir inntrykk av at noe gjøres»
Rushåndhevingsutvalget anslår at det årlig omsettes 37 tonn cannabis og 500 kilo kokain i Norge. På tross av de store mengdene, har 60 prosent av de som har brukt cannabis i løpet av livet kun brukt det én til fem ganger, ifølge utredningen. Som for alkohol, er det nemlig kun et lite mindretall av de som bruker illegale stoffer som utvikler problembruk. De som utvikler rusmiddelavhengighet, har noen fellesnevnere. At de ikke har blitt tatt av politiet, er ikke en av dem. Tvert imot.
Sjansen for å bli tatt av politiet for bruk av cannabis, er i utgangspunktet veldig lav. Til sammenligning er sannsynligheten for å bli tatt for fartsoverskridelser i trafikken større, og selvsagt størst i gruppen sjåfører som ofte kjører for fort. Hyppige fartsbrytere har noen fellesnevnere som kan oppsummeres i at Tesla-sjåfører oftest blir tatt. Drikkefrekvensen er også høyere med økende utdanningsnivå og sosioøkonomisk status.
10 prosent av stordrikkerne, drikker halvparten av all alkohol som blir solgt årlig. Det er i denne gruppen vi finner den største andelen av de som blir tatt for promillekjøring. Hva kjennetegner gruppen som blir tatt for cannabisbruk, mon tro?
«I sin majestetiske likhet forbyr loven både rike og fattige å sove under broer, tigge på gatene og stjele brød», sa Anatole France (1844–1924). Vi spør: Har vi en sosial og rettferdig politikk?
Hvert år blir rundt ti tusen tatt for promillekjøring, og straffen er hard. Staten klarer ikke å straffe vekk problemet, men promillekjørere setter andres liv og helse i fare. De fortjener gjengjeldelsen. På samme vis som med overtredelser i trafikken, er det unge som ofte bruker ulovlige rusmidler som i størst grad risikerer å bli tatt, særlig gjelder dette om de er fattige og bor på «feil» side av byen. Men hvem andre enn seg selv er det de skader? Hjelper straffen og fortjener de den?
Politiets jakt på og bruk av makt overfor mennesker som bruker rusmidler vi ikke liker, kan telles og fungere som synlige dokumentasjon på at noe gjøres. Rushåndhevingsutvalget hevder at det også er viktig å straffe brukere av rusmidler for å ta «bakmenn». Det til tross for at Politidirektoratet ikke har funnet statistikk som viser at tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker har ført til oppklaring av grove saker.
Forebygging og tidlig innsats krever tillit og relasjoner på individnivå. Straff og kontroll er sjelden et godt utgangspunkt for å få til en positiv endring.