Er Riksrevisjonen tilstrekkelig uavhengig partipolitikken? Har den god nok åpenhet og kompetanse? Velger og utfører den sine revisjoner objektivt? Svaret er nok mer «nei» enn «ja».
Det er to grunner til å stille disse spørsmålene. Den første grunnen er at Riksrevisjonen, som Stortingets kontrollorgan, har en meget viktig funksjon i det norske demokratisystemet. For å oppfylle funksjonen må Riksrevisjonen, ifølge riksrevisjonsloven, være tilstrekkelig uavhengig av partipolitikken (paragraf 2), opptre åpent (paragraf 18), og være objektiv, nøytral og faglig (paragraf 10).
Den andre grunnen er at det akkurat nå ligger et meget viktig dokument og venter på å bli behandlet i Stortinget. Det er utredningen fra Riksrevisjonsutvalget (RU), en 620 siders utredning som inneholder forslag til ny Riksrevisjonslov og forslag til endringer av Riksrevisjonens organisering og virkemåte.
Riksrevisjonsutvalget kritiserer Riksrevisjonens forvaltningsrevisjoner, og sier blant annet at det er svakheter når det gjelder etisk adferd, ansvarlighet, kompetanse og innretning, særlig når det gjelder finansiell revisjon (RU s. 69 og 179). Artikkelforfatteren har personlige erfaringer med Riksrevisjonens forvaltningsrevisjoner som bekrefter Riksrevisjonsutvalgets kritikk.
Den verste opplevelsen gjaldt Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av Tollvesenets grensekontroll i 2014, der samtlige av Riksrevisjonens «funn» enten var feilaktige eller unyanserte. Og dette var ikke bare etatens vurdering; Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité sa i sin innstilling rett ut at Riksrevisjonen tok feil.
Også når det gjelder kravet i paragraf 10 om at «Riksrevisjonen skal være objektiv og nøytral ved utførelsen av sine oppgaver», har artikkelforfatteren erfaringer som peker i motsatt retning. Jeg sikter blant annet til forvaltningsrevisjonene av skatteinnkreving og arbeidsgiverkontroll i 1999-2001. Dette ligger 20 år tilbake i tid, og er nå historie, men blant virksomhetene som ble revidert var det en meget klar oppfatning av at Riksrevisjonen ikke opptrådte nøytralt, men tok stilling i statens favør i dragkampen mellom stat og kommune om ansvaret for skatteinnkrevingen.
«Riksrevisoren bør ikke være en person som velges på kvoten til noen av de politiske partiene på Stortinget»
Når det gjelder det meget viktige kravet i paragraf to om Riksrevisjonens uavhengighet og kravet i paragraf 18 om allmennhetens innsynsrett, vil jeg nevne spørsmålet om revisjon av beslutningsprosessen for statens sykehusutbygging i Oslo, der det er sterke indikasjoner på at helseforetakene ikke har fulgt regelverket og at kalkyler og budsjetter er urealistiske.
Administrasjonen i Riksrevisjonen var godt i gang med forberedelsene til en revisjon av beslutningsprosessen da flertallet i Riksrevisjonens kollegium i februar 2022 sa nei til å gjennomføre en slik revisjon, og man sa nei også da spørsmålet ble behandlet på nytt i november 2023. Det er nektet innsyn, derfor vet utenverdenen ikke hvem i Riksrevisorkollegiet som stemte ja og nei til å gjennomføre slik revisjon, men mye tyder på at det er kollegiemedlemmene fra partiene som støtter statens sykehusutbygging i Stortinget, som også sa nei til å revidere sykehusprosessen både i 2022 og i 2023. Hvis dette er korrekt; står vi da overfor et brudd på Riksrevisjonsloven paragraf 2 om at Riksrevisjonen skal opptre uavhengig av de partipolitiske prosesser, og paragraf 10 om at man skal være objektiv og nøytral, eller er det andre- og gode grunner til at kollegiemedlemmene i Riksrevisjonen stemmer i samsvar med sine partier i Stortinget?
Saken om statens sykehusutbygging i Oslo reiser også spørsmål ved Riksrevisjonens åpenhet og allmennhetens innsynsrett. Folkeaksjonen «Redd Ullevål sykehus» har bedt om innsyn i protokollen fra møtet i Riksrevisorkollegiet i november 2023, da spørsmålet om revisjon av sykehusprosessen ble behandlet for annen gang. Innsyn ble nektet og begrunnet med at en sak som Riksrevisjonen vurderer å legge frem for Stortinget først er offentlig når saken er mottatt i Stortinget eller virksomheten er varslet om at revisjonen er fullført.
Problemet er at det ikke finnes noen sak eller revisjon, og at Riksrevisorkollegiet to ganger har sagt nei til å igangsette slik revisjon. Å nekte protokoll-innnsyn begrunnet med at man må vente til Riksrevisjonen har fremlagt noe man har sagt nei til å gjennomføre, vitner ikke akkurat om åpenhet.
Hvilke forbedringer bør gjøres i Riksrevisjonen? Riksrevisjonsutvalget sier at kompetansen må forbedres, at man må fokusere på måloppnåelse istedenfor på kadaversk regeletterlevelse, og være mindre redd for «å blande seg inn i politikken». Utvalgets viktigste anbefaling er at riksrevisor ikke lenger skal være både leder for riksrevisorkollegiet og daglig leder for hele Riksrevisjonen. Da blir det ryddigere styring, større faglighet og større uavhengighet fra partipolitikken. Riksrevisjonens uavhengighet er imidlertid så viktig at man bør vurdere å gå lengre og etablere at riksrevisor skal være «uavhengig», altså en person som ikke velges på kvoten til noen av de politiske partiene på Stortinget.
En annen og helt nødvendige forbedring når det gjelder Riksrevisjonens uavhengighet, er å etablere mindretallsrettigheter i riksrevisorkollegiet. Det har man i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, der et mindretall kan kreve å få en sak behandlet. Når Riksrevisjonens oppgave er å føre kontroll med forvaltningen, det vil si med regjeringen og underliggende etater, og regjeringspartiene for tiden har tre av fem medlemmer og dermed flertall i Riksrevisorkollegiet, er det slett ikke bra at man ikke har mindretallsrettigheter.
Denne kronikken er en kortversjon av artikkelen i Samfunn og Økonomi nr 1-2024.
