I desember 2015 betalte Utenriksdepartementet 52 millioner kroner for å sende 60 tonn uranråstoff til Iran – nok til minst ti atombomber. Utenriksminister Børge Brende presenterte det som ikke-spredning i praksis. Elleve år senere befinner hundrevis av kilo høyanriket uran seg på ukjent sted i iranske fjell, verifikasjonssystemene har kollapset, og flere land i regionen truer med atomopprustning dersom Iran har atomvåpen. Nå skal Iran-atomsaken forhandles på nytt innen 60 dager. Blir dette en uranavtale som likner den forrige? Det er på tide å spørre: Forsto Utenriksdepartementet hva det bidro til i 2015?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
