All (personlig!) skepsis til tross, kan det jo tenkes at vår tids klima- og krisebevissthet vil ende i opprør a la Paris 1968. Men jeg tviler. I mine dystreste stunder tenker jeg at et nytt 68 er en uforpliktende utopi, og at øyeblikket der verden kunne ha blitt annerledes alt har forlatt oss. Marte Qvenilds «Edens hus» bygger derimot på et håp om at den radikale kraften fra 60-tallet skal kunne gjenopplives. Nora, en av romanens to jeg-fortellere, arbeider i botanisk hage med et nyskapende drivhusprosjekt, samtidig som hun opplever gjentakende tilfeller av hjertebank. Fra dette vikler hun seg inn i historien om da hennes foreldre møttes i Mexico i 1968. Etter å ha vært involvert i demonstrasjoner mot det mexicanske diktaturet, må romanens andre jeg-forteller, utvekslingsstudent Astrid, – med Nora i magen – dra tilbake til Norge, mens barnefar Miguel forfølges av myndighetene.
Marte Qvenilds roman om klima, Mexico og et hjerte ute av kontroll glir for enkelt forbi.
Motstandsløse protester
