Judas Priest har definert heavy metal-sjangeren gjennom femti år. I kveld spiller de på Tons of Rock-festivalen.
Av og til støter man på fenomener som framstår naturstridige. Noe slikt hendte i den irske hovedstaden 15. mars i år: Innenfor dørene på anlegget 3Arena i Dublin er det legendariske bandet Judas Priest, med den 72 år gamle vokalisten Rob Halford i spissen, snart klare til å gå på scenen. De er – utrolig nok, vil kanskje noen si – aktuelle med nytt album. Nøyaktig femti år etter utgivelsen av debutplata «Rocka Rolla».
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.