Glass er langt fra så transparent som materialet utgir seg for å være. Nesten uansett hvor gjennomsiktig vinduet fremstår, kan det ikke unngå å speile betrakteren. Et diffust omriss av den seende vil alltid dukke opp, liksom ved siden av, men samtidig i en annen dimensjon enn hva enn som befinner seg på den andre siden av glasset. Vindusshopperen vil se konturen av en forbruker, dyrehagegjesten som stirrer på sjimpansen gjennom det glassklare monteret vil også få øye på en ape med smarttelefon.
Sammen med jern er glass også modernitetens materiale, noe som er et fundament i Eirik Høyer Leivestads andre – og skinnende – bokutgivelse, «Krystallpalassset». Forfatteren, som opererer i krysningspunktet litteratur, filosofi, politikk og vitenskap, tar med dette bokessayet for seg den en gang så reelle bygningen Krystallpalasset, som ble reist til den første verdensutstillingen i London i 1851. Et enestående, prematurt modernistisk bygg, som strakk seg 564 meter i lengden, og huset allverdens varer, industrielle nyvinninger og teknologier under nevnte utstilling. Bygget kler Leivestads modernitetskritiske- og fascinerte prosjekt perfekt: Det ble bygget til en feiring av Vestens, industriens og varehandelens enorme fremskritt, og har blitt stående som et banebrytende modernearkitektonisk uttrykk, møtt av like deler slakt som hyllest. Men viktigere: selv om palasset brant til grunnen i 1936, lever det videre som «beboelig metafor» – for både fremskrittets menneske- og naturfiendtlige skyggesider, og for motstand mot disse.
I tur og orden, men aldri skremt av det essayistiske spranget, forbinder Leivestad bygget og metaforen Krystallpalasset med sentrale aspekter ved den vestlige, og siden globale, kapitalismen: varesirkulasjon, klassestrukturer, kolonialisme og utvinning av naturen. For den halvskolerte i kritisk teori, vil mye av tankegrunnlaget være velkjent (Karl Marx, Walter Benjamin, Hannah Arendt), men Leivestads glimrende grep er å spa opp samtidige politiske, litterære og kulturkritiske tekster fra perioden rundt verdensutstillingen. Forfatteren har gitt seg oppgaven å fremkalle fortidens tidsbilder, men aldri uten å slenge ut en velfundert analytisk bemerkning som tar det hele et steg videre.
Ja, tross kompleksiteten er «Krystallpalasset» forbilledlig klar og subtil på samme tid. Den samme subtiliteten speiles i hvordan Leivestad har valgt å angripe forholdet mellom historien og «vår tid». Heller enn å tvinge frem eksplisitte paralleller mellom 1851 og 2024, legger han forbindelsene foran oss med et slags megetsigende nikk, som i denne passasjen om byplanlegging: «Under en ferniss av å fremme sosial likhet grep staten inn for å skape et mer tilgjengelig offentlig rom, mens den i samme slengen stimulerte finansspekulasjon i eiendom og reiste nye hindre mot organisert klassekamp». Slik unngås forserte påstander a la «dette er akkurat som i vår tids debatter om …» og leseren kan selv oppdage krysningspunktene og veiskillene langs historiens snirklete landevei. Leseren får øye på konturen av seg selv i vindusglasset.
«Krystallpalasset» blir slik et prosjekt som heller enn å stille spørsmålet «hva kan vi lære av historien?» spør «hva kan historien tvinge oss til å innse?». Forskjellen kan synes pedantisk, men den slår meg som genuint viktig: i det første tilfellet fremstår fortiden som olje klar til å utvinnes, i det andre reiser historien seg opp, stirrer oss i hvitøyet og tvinger oss til å legitimere våre liv, våre samfunn – i det hele hvordan vi tenker og taler om eksistensen.
Det ville også vært tjenesteforsømmelse ikke å trekke frem hvilket prakteksemplar av teknologien bok dette er, formgitt av Andreas Töpfer og utgitt på det uavhengige kunstbokforlaget Lord Jim Publishing. De stive permene fylles ikke bare av idérikdom og språklig snert, men også vidunderlige fotografier, plantegninger og annet arkivmateriale. Og omslaget er en metafor i egen rett, der det delvis er bekledd med tekstil, liksom for å poengtere hvilket tankestoff boka er – et slående objekt som føder tråder leseren kan veve videre med.